11 ÅR GAMMEL OG KLAVERVIRTUOS
Alexandra Dovgan, 11 år gammel, er håndplukket av mesterpianisten Grigorij Sokolov til å spille ved Salzburgferstivalen 31. juli. Husk navnet!
TEKST ANNA FRANINI
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
TOPPFOTO: Alexandra Dovgan. Cop. Oscar Tursonov
Alexandra ble født i Moskva for elleve år siden, debuterte i mai ved Den internasjonale klaverfestivalen i Brescia og Bergamo, et referansepunkt for klaveret. Hun har også spilt i Mariinskij i St Petersburg, er på plakaten for Hvite Netter i sommer, og skal i november debutere i Théâtre des Champs Elysées i Paris.
Alexandra har fremtoningen og holdningen til en klassisk ballettdanser. De elegante bevegelsene til den lille klavervirtuosen virker helt naturlige, men mye hardt arbeid ligger bak. I øyeblikket studerer Alexandra ved Tsjaikovskij-konservatoriet i Moskva med Mira Marsjenko – en av Russland beste klaverpedagoger. Klokken 9 om morgenen begynner hun med vanlig skolegang for sitt alderstrinn, alt fra matematikk til litteratur, med deretter er det klaverstudier frem til klokken 21. Hun er en flittig elev som til og med er alvorlig når hun smiler.
– Selv om jeg ikke spiller, slutter jeg ikke å studere musikken. Jeg kan lese partituret, føle musikken inni meg, tenke på den. Og hvis jeg ikke slutter å tenke, betyr det at jeg ikke slutter å studere, forklarer Alexandra, som vant sin første konkurranse da hun var syv år gammel ved Villahermosa Internet Competition i Mexico. Siden da har hun vunnet ytterligere åtte klaverkonkurranser, og ifjor sommer vant hun Den store internasjonale pianokonkurrasen i Moskva.
Teknisk briljant
Alexandra har vokst opp i en musikerfamilie. Faren er pianist og moren er musikklærer. Hun lyttet aktivt til musikk nærmest som spebarn, og fikk pianotimer fra hun var fire. I løpet av de syv studieårene har hun oppnådd en forbløffende teknisk dyktighet som stiller seg til rådighet for en instinktiv musikalitet som kan minne om Daniil Trifanovs. Hun gir gjennomsnittlig fire konserter per måned, og poengterer at «det er ikke så lite når du tenker over at jeg også går på skolen.»
Disse konsertsalene er avgjørende for hennes totale kunstneriske opplæring. Satt hun bare i konservatoriets klasserom, kunne hun ikke blomstre som utøver. Hun føler seg helt hjemme på scenen, er ikke redd: – I konsertsammenheng er jeg helt fokusert, og er lite oppmerksom på omgivelsene. Jeg tenker på musikken, på hva jeg spiller, og ingenting annet. Jeg har spilt flere ganger utendørs i Suzdal, en vakker og gammel russisk by. Før konsertene hørte vi kirkeklokkene. Jeg ville at de skulle slå mens jeg spilte, men da konserten var over var jeg skuffet over at det ikke var tilfelle. Mor fortalte meg at klokkene hadde slått, men jeg hadde ikke hørt dem.
Lidenskapelig tegner og maler
Alexandra reiser alltid enten med faren eller moren sin. Når hun debuterer i Italia er imidlertid hele familien med, inklusive den seks år gamle broren, Vitja. – Han går på en spesiell matematikkskole – og han spiller fotball. Han er også veldig interessert i musikk, og i fremtiden kommer han kanskje til å spille piano, saksofon eller fiolin.
Selv er hun særlig interessert i å gå på skøyter. – Og jeg elsker å danse. Hjemme har jeg ballettsko og jeg liker å danse på tå!
Men hennes store lidenskap i tillegg til pianoet er å male. – Da jeg innstuderte Debussys Barneværelset, malte jeg et bilde for hvert av musikkstykkene. Jeg ville også ledsage delene i Tsjaikovskijs Ungdomsalbum med tegninger, men jeg fikk ikke fullført det. Jeg liker å oversette det som foregår i hodet mitt til tegninger. Ofte lager jeg store malerier på fargelagte mønstre av det slaget du finner i «gjør det selv»-butikker.
Hun liker spennende bøker og eventyr, og da vi møttes hadde hun Tom Sawyer i kofferten. Broren hennes hadde anbefalt den. Sosiale medier er det ikke noe poeng å diskutere med Alexandra og hennes foreldre. – Jeg bruker ikke sosiale media. Jeg har ikke tid til å følge dem. Bare en YouTube-kanal for å legge ut noen av konsertene mine, sier hun pragmatisk.
Drømmer om Chopin med Pletnev
Alexandra har spilt under Gergijevs taktstokk. Han fikk så godt inntrykk av henne at han engasjerte henne til sin Hvite Netter-festival. – Mange tror han er veldig alvorlig og streng, men det er ingen grunn til å være redd for å spille med ham. Som solist følte jeg støtten hans. Han lyttet til meg.
Hva er hennes ultimate drøm? Å spille Chopin med Mikhail Pletnev!
– Men det er antagelig urealistisk. Jeg drømmer om å spille i Concertgebouw i Amsterdam – den er stor og vakker og berømt. Jeg liker Carnegie Hall og Philharmonie i Berlin – den har utrolig akustikk, til tross for alle sine hjørner.
Har hun noe spesielt minne fra sine mange reiser? – I Amsterdam så jeg elegante kvinner sykle til Concertgebouw i aftenkjole. Det inntrykket er etset inn i minnet!
Mye ungt, russisk talent
Russland synes å kverne ut det ene klavergeniet etter det andre. De har eksepsjonelle hender, sinn, teft, og en teknikk i en klasse for seg som får dem til å skinne over hele verden. For bare å nevne én: 16 år gamle Ivan Bessonov fra St Petersburg vant i fjor førstepremie ved Eurovision Young Musicians. Han er vakker som Tadzio i Luchino Viscontis film Døden i Venedig, og det faktum at han er komponist gir ham ytterligere et fortrinn. Og så er det Alexander Malofeev, 17-åring fra Moskva som allerede er i full gang rundt i Gergijevs mange saler og festivaler.
– Talent er ikke nok. Det tar år etter år med studier hos den riktige pedagogen, sier den unge kunstneren innsiktsfullt.
