ALKAN OG ADVOKATEN
Norman Lebrecht skriver her om den hittil uspillelige komponisten Alkan, som nå løftes frem av noen få virtuose pianister, uten hensyn til fartsgrenser.
TEKST NORMAN LEBRECHT
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
BILDE: CHARLES-VALENTIN ALKAN
Charles-Valentin Alkan spilte piano fortere enn Liszt og sterkere enn Chopin. Da Chopin lå for døden ga han beskjed om at bare Alkan fikk lov å fullføre hans ufullførte Etyder. Alkan nevnte Liszt og George Sand som sine dommere da han søkte om å bli klaverprofessor ved Paris-konservatoriet.
Etter at han i 1849 ble avvist – etter hans mening en antisemittisk overseelse – låste han seg inne i leiligheten sin i rundt 20 år, men dukket omsider opp midt på natten i Salle Erard for å spille for et publikum av profesjonelle pianister som var informert via jungeltelegrafen. Femten år senere, 15. mars 1888, ble han funnet død, angivelig klemt i hjel av en bokhylle som falt over ham da han løftet ut et bind av Talmud fra øverste hylle.
Uspillelig
Jeg måtte dessverre ødelegge denne siste myten i min nye bok Genius and Anxiety, etter at jeg fant en politirapport som viser at han faktisk døde på kjøkkenet mens han laget kveldsmat. Jeg er likevel sikker på at den kommer til å leve videre, siden så lite ellers er kjent om komponisten. Problemet med Alkan er at han skrev så komplisert musikk at nesten ingen andre kunne spille den. I 1890-årene ble Ferruccio Busoni buet ut i Berlin for å legge inn Alkans hjernesplintrende kadens i Beethovens 3. klaverkonsert. Etter det har knapt noen våget å forberede Alkan for et uforberedt publikum.
Først i 1970-årene i London, begynte en nesten blind engelsk pianist med svære hender å gi foredragskonserter på South Bank, der han hevdet at Alkan, mer enn Liszt, var det moderne klaverets far. Ronald Smith var pianistens navn, han lignet en banksjef i provinsen, men fra hukommelsen hentet han opp linjer av Alkan like lett som man kan puste inn hvitt pulver gjennom en opprullet 50-lapp; han snuste surrealistisk ut forventninger om Mahler, Schönberg og til og med Boulez fra denne eremittkrepsen av en komponist.
Absurd symfoni for solo klaver
Siden da har en håndfull pianister med fenomenal teknikk løftet frem Alkan, blant dem kanadieren Marc-André Hamelin, skotten Steven Osborne, engelskmannen Stephen Hough og den finske trollmannen Olli Mustonen, som alle sammen har flere fingre enn de trenger til å spille standardmateriale. Det ene verket de ikke spiller er det mest absurde av komponistens partiturer – en symfoni for klaver solo, som later som om 88 tangenter kan utkonkurrere et helt orkester. Det stammer fra den tiden Alkan låste seg inne, og symfonien synes avgjort større enn et par hender kan omfatte.
Så da en advokat i Gray’s Inn skulle prøve seg i Alkan-forbundet i juli 2016, dukket en rekke pianofiler opp for å se om en hund kan gå baklengs, og en av dem, plateprodusenten Mike Spring, sendte en tape til eieren av BIS-selskapet, Robert von Bahr i Stockholm. Da jeg lyttet til denne nye BIS-utgivelsen som er like om hjørnet, og for å være sikker på at dette ikke var noe skummelt digitalt lureri, men en ekte menneskelig fremførelse, måtte jeg stadig gni meg i ørene og sjekke ut den lille skriften i albumheftet. Men så er det altså sant at forretningsadvokaten Paul C K Wee spiller det uspillelige like lett som en bolle popcorn.
Knuser fartsgrensene
Denne australieren, med foreldre fra Singapore og Malaysia, begynte å spille piano i fireårsalderen, debuterte i Royal Albert Hall da han var 12, og 18 år gammel kunne han velge mellom Manhattan School of Music og jusstudium ved Oxford. Jussen vant, fortalte han, fordi «Jeg var ikke sikker på om å turnere fra by til by, å bo i en koffert borte fra familie og venner, og spille omtrent samme program kveld etter kveld ville skape den beste rammen rundt fostringen av og gleden over den forbindelsen jeg alltid har følt til musikken.» Så i dag bruker Wee en Mozart-parykk i retten og spiller Alkan som avslapning på kvelden.
Tro meg, det finnes ikke noe lett eller avslappende ved denne BIS-utgivelsen. Den innledende Allegro-satsen setter an i et tempo langt over fartsgrensen og med et støynivå som er helseskadelig. Sørgemarsjen kan minne om Mahlers i hans første symfoni, med lignende splæsj av det makabre. Og når Alkan skriver presto på finalen, mener han ikke under lydens hastighet. Ser vi bort fra farten, spiller Wee med ekte følelse. Fast-forward til neste verk på CDen – Konsert for solo klaver – og du får høre den mest plagede adagio som Chopin aldri skrev. Alltid nifs, helt seg selv, trosser Alkan all logikk. Det faktum at en kommuneadvokat kan spille symfonien hans er så sprøtt at det ville være strafferettslig uaktsomt av meg om jeg ikke løftet den frem som min mulige «årets plate».
Mer om Alkan finner du her.
