DEN UNIKE PIANISTEN
Mesterpianisten Daniil Trifonov gir en konsert i Operaen 27. oktober, med Schumann, Beethoven og Prokofjev på programmet. Her forteller hans lærer, Sergej Babayan, om ham.
AV ANNA FRANINI
FOTO DARIO ACOSTA / Deutsche Grammophon – om ikke annet er angitt
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
I 2008 fikk Sergej Babayan, pianist og nå pedagog ved Juilliard School i New York, en spesiell telefon. Det var Tatjana Zelikman, Daniil Trifanovs lærer ved Moskvas Gnessinskole for unge, begavede musikere. Han forteller:
– Hun sa til meg, jeg har en veldig talentfull student. Jeg vil at du skal overta ham. Kan jeg be foreldrene hans ringe deg?
Babayan hadde hørt ham noen ganger på Youtube, men han ba henne sende noen av hans innspillinger.
– Jeg lyttet på alle sammen i ett strekk, og skjønte at denne gutten hadde en helt usedvanlig natur. Jeg ville snakke med ham på telefonen, og da jeg spurte om hvorfor han ville studere med meg, svarte Daniil: «Fordi jeg stoler på min lærer». Andre ville kanskje sagt: «Fordi du er en strålende lærer, fordi du inspirerer meg og så videre», men han svarte på en så ærlig måte at hans kunstneriske integritet ble tydelig.
– På den tiden underviste jeg ved Cleveland Institute of Music, og jeg bestemte meg for å snakke med rektor. Jeg fikk ham til å lytte til Daniils Chopin-innspillinger, den komponisten som fremfor noen viser utøverens nivå øyeblikkelig. Og så sa jeg: «Hvis vi ikke gir ham et stipendium, vet jeg ikke hvorfor vi er her i det hele tatt. Han kommer fra Russland, og 40.000 dollar om året er en umulighet for ham.
Sterke bånd mellom lærer og elev
Slik forteller Babayan om sitt første møte med Trifonov, en konsertpianist som ble født i Nisjnij Novgorod i 1991, utviklet seg musikalsk i Moskva og nå i New York, samme by som Babayan bor i. Maestroen og hans tidligere student har et nært forhold, og det var hørbart da de spilte duo på Verbier-festivalen i sommer. Nå i høst turnerer de sammen i USA, og turneen omfatter blant annet en konsert i Carnegie Hall.
De sterke båndene mellom dem brytes ikke, de blir bare sterkere og sterkere. Kanskje fordi Babayan er en bestemt og utadvendt mann som opptrer faderlig overfor Trifonov, selv kjent for sine ekstraordinære pianistiske evner og sin uttalte sjenerthet. Trifanov gjemmer seg gjerne under mesterens beskyttende vinger, selv om han er en av samtidens største stjerner.
Babayan selv forlot Armenia for å studere i Moskva, ved konservatoriet der. Han forteller om sitt første møte med den russiske hovedstaden i 1978, da han skulle delta i Tsjaikovskij-konkurransen.
– Min far hadde kjøpt billetter til hele arrangementet. Jeg hørte på hver eneste runde. Den gangen var det ingen forhåndsutvelgelse på grunnlag av video-opptak, alle slapp til i konkurransen. Jeg husker at det var fire eller fem gode amerikanere, men de andre var elendige, vi kalte dem «turistene». Da den unge Pletnev spilte, falt en dyp stillhet over salen. Vi var som hypnotisert. Ingen hadde spilt med den intensiteten, hans pianissimo var subtil, men likevel merkbar, og hans fortissimo var sterk og kraftfull. Hvem kunne trodd at jeg skulle bli hans elev?
Hater kommunisme
Babayan var en av de første kunstnerne fra Sovjetsamveldet som kom til Vesten etter murens fall.
– Jeg hater kommunisme. Jeg husker alle timene jeg tilbrakte med å studere den syke filosofien, og hvis du ikke studerte fikk du ikke fortsette i neste musikklasse. Jeg husker alle karrierene som ble utslettet på grunn av «uforenelighet» med Sovjet-prinsippene. Så fort som mulig forlot jeg Moskva. Jeg var blant de tidligere sovjetene som vant en konkurranse som ikke var en av de vanlige tre eller fire – Chopin, Geza Anda og Dronning Elizabeth – de var tilgjengelige for oss fordi juryen også omfattet lærere fra Sovjet.
Som klaverpedagog ble Babayan først et referansepunkt i Cleveland og nå i New York. Han arbeider med de ultra-spesielle, men nøler ikke med å fastslå at Daniil ganske enkelt er unik.
– Jeg husker den første timen. Det ble umiddelbart klart at i tillegg til suveren teknikk og musikalitet, hadde han også en enestående konsentrasjonsevne. Han sløste ikke bort og han sløser ikke bort et sekund, men fokuserer alltid på målet. Han arbeider mye og på en intelligent og effektiv måte. Det kan være vanskelig å finne så mye iherdighet i mennesker som er så begavet fra naturens side.
– Etter noen dager betrodde han meg at han ville forberede seg til Chopin-konkurransen i 2010. Jeg sa at en slik konkurranse må man forberede seg til i årevis, ikke på ett år, men at vi kunne forsøke. Jeg gjorde det helt klart: «Hvis du lærer deg hele repertoaret utenat på kort tid, kan vi kanskje klare det.» Han lærte seg en sonate og flere konserter med en fart jeg aldri har opplevd hos noen, tvert imot trodde jeg ikke noe menneske kunne gjøre det så fort. På to måneder lærte han mer av meg enn noen har lært etter flere års studier. For meg var det en glede å overlevere ham min samlede erfaring, og å oppleve hvordan hans raske fremgang fikk meg til å yte mer og mer.
Trifonov selv husker denne første timen, han kan faktisk beskrive den i detalj:
– Jeg foreslo Chopins sonate nr. 3, og vi samarbeidet detaljert om første sats. Babayan tok alltid en direkte vei til poenget.
Trippel Tsjaikovskij-vinner
Trifanov var 17 år gammel da han dro til Canada på egen hånd.
– Det var ikke noe problem for meg å være borte fra familien, Tross alt hadde jeg reist alene fra jeg var 13.
Da Trifonov vant 3. plass i Warzawa, var det perfekt for ham, sier Babayan.
– Vinner du Chopin, drar du ikke til Tsjaikovskij, og Tsjaikovskij er fortsatt den største springbrett-konkurransen av alle, og spesielt med Valerij Gergijev som viseformann.
Trifanov fikk 1. prisen, gullmedaljen og Grand Prix i denne utgaven av konkurransen, nummer 14 i rekken. Dette var i 2011 og representerte begynnelsen på Trifonovs ustoppelige vei mot stjernehimmelen, der han nå lyser sterkere enn noen annen. Han er kjent for sine fascinerende programmer, som det han spilte ved årets Verbier-festival, med Berg, Prokofjev, Bartók, Copland, Messiaen, Ligeti, Stockhausen, Adams, Corigliano og Adès: To timer musikk uten pause, der Trifanov som vanlig helt lot seg oppsluke av musikken, og slynget publikum inn i sin verden som en sjaman.
– Javisst går jeg opp i musikken, selv før jeg gjør entré på scenen. Jeg spiller hele programmet i hodet, som en skuespiller på vei inn i rollen. Utfordringen ligger selvfølgelig i å opprettholde balansen mellom å legge på for mye og å holde igjen. Der er problemet: å finne det riktige punktet mellom disse to ekstremene.
Poenget er at Trifonov gjør det til perfeksjon. Det gjør ham til en enestående utøver, i tillegg til Martha Argerich den beste nålevende pianisten.
