FRA KONSERTHUS TIL MUSIKALSK PUBRUNDE
– Kaken er den samme. Det er pynten som er litt forskjellig fra år til år, sier pianisten Christian Ihle Hadland om programmet til Stavanger Kammermusikkfestival 2019.
AV MONA LEVIN
TOPPFOTO: Kunstnerisk leder Christian Ihle Hadland. Cop. Nikolaj Lund
Kaken er, litt uærbødig, selve musikken: kammermusikk i full bredde, fra alle tider og i alle stiler. Kakebunnen er først og fremst konsertlokalene Domkirken og Utstein Kloster, men gjennom årene er det fylt på med alt fra havneskur (Skur 2) til loft til konserthus til musikalsk pubrunde. Pynten er hva all planleggingen rundt sammensetningen av musikk og musikere ender med. Dette tankespinnet begynner Ihle Hadland og med en måneds tid etter festivalens avslutning hvert år, og det er den morsomste delen av det hele.
Gjennom ti år har Christian Ihle Hadland vært kunstnerisk leder for Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival, som fyller 30 år i 2020. Først hadde han Martin Fröst som partner, nå er det en svensk-danske (mest dansk!), cellisten Andreas Brantelid, og publikum får rik anledning til å høre dem sammen og hver for seg i tiden 6.-11. august.
Konsertoverskrifter
I år har ikke festivalen noe bestemt tema, men hver konsert har en talende overskrift: «Norsk dynamitt og russisk inderlighet», «Sprikende staur av ypperste kvalitet», «Uendelig lengsel», «Sirkus i Moskva». Dessuten inviteres det til «Bananaskonsert» igjen, og for første gang til Yogakonsert, blant mye annet. Selv har pianisten tross alt en del lite merkbar erfaring med trening, men ikke med yoga, utover en times gravidyoga da hans kone ventet barn.
– Vi har lært ikke å la oss diktere av noe motto. Det kan være begrensende. Den eneste uskrevne regelen er at det må være minst fem år mellom hver gang et verk spilles på nytt. Det overordnede er å kjempe om publikum med musikken, av og til med elementene. Publikum er lojalt, men uregjerlig Stavangersommer og store idrettsarrangement kan være kjepp i hjulene. Bare én gang har vi hatt en virkelig kjempekollisjon. Det var med håndballfinalen for kvinner i OL, i strålende sol. Da satt vi med 250 uavhentede billetter! forteller Ihle Hadland som gjennom årene har utviklet en fingerspitzgefühl for programmering, for hva publikum vil like og hva de ønsker seg, uten at festivalen gjør knefall for det musikkpopulistiske.
Beethoven og John Cage
– Dessuten er det så mange verker folk har kjennskap til, men aldri har hørt spilt, iallfall ikke live. Det kan være Prokofjev eller noe så banalt som Beethovens Måneskinn. Den er så kjent at den sjelden spilles. Det er moro for pianister å spille Måneskinn! sier Ihle Hadland som har satt den opp på Bananaskonsert sammen med relativt ukonvensjonelle verker, som John Cage’ 4’33’’ (fire minutter og 33 sekunders totalt stillhet), musikk av Kagel, Leo Ornstein, Schnittke og Ligeti.
«Rabiate verker»
– Et russisk ordtak sier «Alle nye ting er hundre år på torsdag». Den første Bananaskonserten var på slutten av 90-tallet, med Arne Nordheims «Mine mest rabiate verker». Selv ikke de er så ukonvensjonelle i dag som den gang. Utviklingen går sin gang. Det som rommer en radikal friskhet i dag, kan like gjerne gjelde Mozart. De små, raffinerte forandringene i Mozarts musikk kan selv etter mer enn 200 år oppleves som banebrytende, mens forsøk på overlagt musikalsk revolusjon kan segne sammen i gjerningsøyeblikket hos andre komponister. I år har vi mye russisk og tsjekkisk som både Brantelid og jeg er opptatt av. Kanskje er dette ny musikk for publikum, men den er ofte betagende, som Josef Suks pianokvartett. Vi åpner med Mjaskovskij og Sjostakovitsj, utover i uken spiller vi Janácek, Glinka og Dvorák. Det Norske Solistkor er med i hele avslutningshelgen, og i avslutningskonserten er Grieg, Gubaidulina og Johan Svendsen representert. Men dette betyr ikke noen mangel på Schubert, Schumann, Bach og Mozart! Og vi har Brittens Serenade for tenor, horn og strykere, med tenoren Bror Magnus Tødenes og hornisten Lasse Mauritzen.
Fransk orgelkonsert
Fransk musikk, som Poulenc og Roussel, spilles i Stavanger Konserthus, med medlemmer av SSO. – Poulencs konsert for orgel, pauker og strykere har Bengt Forsberg og jeg hvisket om i årevis. Nå får vi det til, og om denne fantastiske konserten ikke direkte er kammermusikalsk, har den et klart intimpreg.
Begge de kunstneriske lederne har uvurderlige erfaringer fra kammermusikkfestivaler tidlig i karrieren, og det avspeiler seg i listen over de mange dyktige, unge solistene.
– En ung musiker lærer kolossalt mye av en uke på festival. Det virker i beste forstand som en slags musikalsk hjernevasking. Du spiller og spiller og spiller, og vokser både på det og på å spille som ung med mennesker som i det minste to eller tre ganger så gamle som deg. Det ligger i bakhodet når vi samler rekken av unge, skandinaviske musikere i Stavanger. Andreas dekker for øvrig flere land med dansk mor og svensk far!
Program for festivalen finner du her.
