MARISS JANSONS ER DØD
‘Meldingen om Maestro Mariss Jansons’ død mottas med sorg og vemod i hele den klassiske musikkverdenen. Jansons (76) døde av hjertesvikt i sitt hjem i St. Petersburg, som en av samtidens mest berømte, bejublede og beundrede dirigenter.
Da han etter over 20 år som Oslo-Filharmoniens kunstneriske leder forlot Norge i 2002, etterlot han seg et stort tomrom – men også et symfoniorkester han hadde drevet frem til sin plass som ett av Europas fremste. OFO har gjennom vekslende sjefdirigenter greid å beholde den standarden Mariss Janssons satte. Han kom aldri tilbake til Oslo og orkesteret, men beholdt sine mange venner her. De han ikke kunne tilgi var politikere og myndigheter i denne steinrike oljenasjonen som manglet mot og vilje til å bygge et nytt konserthus for sitt nasjonale flaggskip-orkester.
Ved sin død var Mariss Jansons sjef for bayersk radios symfoniorkester i München. Også der kjempet han for et nytt konserthus, men der vant han kampen. Da han for et par år siden ble lovet at en ny sal skulle overta for den gamle og utidsmessige (men vakre) Herculessaal, ble han svært glad. Vår gjetning er at det blir en «Saal Mariss Jansons».
«Men jeg får neppe oppleve det,» la han til. Det hadde han dessverre rett i. Jansons har kjempet med sitt svake hjerte i mange år, men hans hjerte for musikken var sterkt som stål og varmt som ild. Ingen som noen gang har opplevd Maestro Jansons i konsertsalen, eller som har vært så heldig å møte ham privat, vil noensinne glemme det. Han etterlater seg et stort antall innspillinger, og det dukker stadig opp «nye» over 20 år gamle mastertapes med Oslo-Filharmonien. Vi får altså møte ham på nytt flere ganger.
Nedenstående portrett ble foretatt for arkiv.klassiskmusikk.com av Vladimir Dudin i 2015.
Toppfoto cop. Peter Meisel – BRSO
PORTRETTET: MARISS JANSONS
I forrige sesong tok Mariss Jansons, en av epokens beste dirigenter, farvel med orkestret Royal Concertgebouw, som han har ledet i mer enn ti år. En annen spesiell begivenhet var konserten i hans kjære St. Petersburg, som han viet 100-årsmarkeringen for sin far og lærer Arvid Jansons. Som vanlig har maestroen mange planer, men som vanlig – ikke umulig mange. Blant dem er oppsetningen av Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Han venter også spent på svar rundt bygging av ny konsertsal i München, der han er sjefdirigent for Bayern Radio Symfoniorkester. Denne saken kjemper Jansons for.
TEKST VLADIMIR DUDIN
Aller først spør jeg mannen som er kalt «århundrets dirigent» om hans forhold til faren. Lærte han mye viktig om livet og yrket av ham?
– Ja, absolutt. Jeg fikk en ubevisst lyst til å bli dirigent da jeg var tre eller fire år gammel, og ble ganske tidlig interessert i dirigentyrket. Jeg fulgte mine foreldre til prøver i Riga-Operaen – familien hadde ingen barnepike – og disse «operatimene» gjorde stort inntrykk på meg. Da jeg var seks eller syv forsto jeg ikke så mye, derfor var det så spennende å snakke med far om dirigentens liv i teatret. Som 14-åring, da jeg kom inn på en musikkskole i Leningrad, begynte jeg å forstå yrkets nyanser bedre. Da jeg ble student ved Konservatoriet i Leningrad samtalte far og jeg som likeverdige, som to dirigenter av forskjellig generasjon. Vi diskuterte våre respektive konserter, hans prøver og de av mine prøver han hadde besøkt. Vi snakket også om andre dirigenter. Hans historier om kunstnerskjebner og om konserter med store mestere, som få i Sovjetunionen visste om på den tiden, var svært nyttige for meg.
– Disse historiene ble levende timer i dirigentkunsten?
– Ja. I min studietid ble det ikke undervist i slikt, det fantes heller ingen kontakt med den europeiske kulturen, som i dag. Takket være fars nyttige og interessante historier ble jeg godt informert, jeg lærte om tradisjoner og forsto hvem som var hvem i dirigentverdenen. Min konservatorielærer, Nikolaj Semjonovitsj Rabinovitsj, kunne også fortelle om saker som ikke sto i bøkene. Da Mravinskij, Sanderling, Rabinovitsj og far møttes i Leningrad, satt jeg like ved og lyttet til deres samtaler. Min utdannelse var altså grundig og flersidig, noe som bidro til min utvikling som ung dirigent. Noe senere kom en periode da far var utrolig opptatt, og jeg også. Vi reiste begge ofte til utlandet, møttes i pauser mellom disse reisene og utvekslet meninger og inntrykk. I 1971 begynte far å undervise ved Konservatoriet i Leningrad, det samme gjorde jeg etter å ha tatt min mastergrad. Det hendte vi vikarierte for hverandre eller underviste sammen. Vi hadde et slags dirigent-pedagogisk fellesskap, og begge hadde vi mange elever. I november 1985 døde dessverre far, og jeg måtte fortsette alene, forteller Mariss Jansons.
På den tiden arbeidet Jansons også som assistent hos Jevgenij Aleksandrovitsj Mravinskij, og etter farens død inviterte han Jansons til å overta stillingen som 2. dirigent for Leningrad-Filharmonien. Han første konsert med orkestret var i 1971, fast ansatt ble han i 1986, så fulgte samlet 29 års samarbeid. Faren var der i 32 år.
– Både far og jeg var dirigenter av St. Petersburg-skolen, noe vi alltid var stolte av fordi den etter vår mening var verdens beste.
– Du sa at det ikke var kontakt mellom Sovjetunionen og Vesten da du studerte. Var det noe som bekymret sovjetiske dirigenter?
– Det ville sikkert vært bedre hvis våre kulturer kunne samarbeidet. Men i slutten av 60-årene og begynnelsen av 70-årene kom det flere sensasjonelle gjestespill til Sovjetunionen som ble viktige for oss. Utenlandske orkestre, for eksempel symfoniorkestre fra Boston, Chicago, New York, London, Concertgebouw, symfoniorkestre fra Berlin, Wien, Paris. Mange hørte vestlige orkestre for første gang, og publikum ble forbauset over stilsans og lydkvalitet. Hva om det var skjedd tidligere? Kunne det skapt problemer for noen? Men til tross for isolasjon var nivået på musikkutdannelsen, utøvere og musikkliv i landet, utrolig høyt. Ingen andre land i verden kunne rose seg av en så høy standard. Her virket Sjostakovitsj, Mravinskij, Gilels, Ojstrakh, Richter. Jeg husker hvordan vi snek oss inn i konsertsaler for å lytte til Dolukhanova. Kvaliteten på fremføringer var alltid veldig høy, og vi unge strebet etter å oppnå samme høye standard.
Studerte i Wien
Mariss Jansons var heldig. Til forskjell fra mange sovjetiske kolleger ble han sendt til Wien for å studere.
– Kulturministeriet sendte meg som utvekslingsstudent til Musikkakademiet i Wien (1969-1971), og der fortsatte jeg mine dirigeringsstudier. Der møtte jeg også mange berømte musikere. Jeg var virkelig heldig, fordi jeg fikk anledning til å høre alle de beste dirigentene, beste sangerne, beste orkestrene. På den tiden briljerte Herbert von Karajan, Clemens Krauss, Leonard Bernstein. Otto Klemperer fikk jeg dessverre ikke hørt, men Wolfgang Sawallisch, og selvfølgelig de unge som Claudio Abbado og Seiji Ozawa. Jeg kan ikke nevne alle fra den eldre generasjon – listen vil være altfor lang, som listen over sangere og instrumentalister – men jeg hadde en særdeles god læretid, sier Jansons, som likevel er mest takknemlig overfor Leningrad-Konservatoriet.
– For det første studerte jeg der to ganger: som kordirigent og som opera- og orkesterdirigent. Det må bemerkes at på denne tiden ga Konservatoriet den beste dirigentutdannelsen. Studietiden i Wien var også svært god, og helt forskjellig fra den sovjetiske. Der studerte dirigenter også gammel musikk, mer opera og samtidsmusikk. Den utdannelsen hadde store fordeler som ikke fantes i Leningrad. Men snakker man om skole, om tekniske ferdigheter, så sto den sovjetiske skolen svært sterkt. Hvis våre lærere fra den tiden hadde opplevd Furtwängler, ville de satt spørsmålstegn ved sider av hans teknikk.
– Hvordan tok du farvel med Concertgebouw-orkestret som du hadde ledet siden 2002?
– Det var vanskelig, veldig vanskelig både for meg og orkestret. Min siste konsert med orkestret i Amsterdam var dypt rørende. Jeg ble utrolig beveget da jeg så tårer i mange av musikernes øyne. Vi har alltid hatt og har fortsatt god kontakt, vi forstår musikk på samme måte. I løpet av de siste årene er orkestret kommet i toppform. Unge musikere ble ansatt – vi skiftet ut ca 60 personer, og det er mange. De unge musikerne er talentfulle og forstår fort hvilke krav som skal innfris, så vekselvirkning og intenst arbeid med musikerne ga resultater. Mine ord om at jeg måtte forlate orkestret kom helt uventet på musikerne. De kunne ikke forstå hvorfor jeg måtte slutte. Jeg sa at det var blitt vanskelig for meg å lede to orkestre. Deres neste spørsmål var hvorfor jeg valgte å forlate Concertgebouw og ikke Bayerische. Men jeg er helt sikker på at hadde jeg gjort det omvendt, ville jeg fått samme spørsmål fra dem.
München-skandalen
Mariss Jansons ville følt seg som en forræder hvis han forlot orkestret i München. Musikerne trenger hans støtte på grunn av de harde diskusjonene om bygging av ny konsertsal.
– Kampen om denne salen er reell, ekte. Politikerne forstår dessverre ikke alltid hvor viktig slike saker er. Det såkalte demokratiet der krever at absolutt alt skal diskuteres med alle. Hvis ett parti er imot, er det ikke mulig å komme overens, og presidenten kan ikke gi en ordre. Da må diskusjonene fortsette. Dette er på en måte demokratiets bakside …
– Tror du det kommer en ny konsertsal i München?
– Det tror jeg, til tross for den skandaløse situasjonen. Vi har muligheten til å få en ny sal fordi folket støtter oss. Presidenten fikk 25.000 brev for ikke så lenge siden, blant disse også et fra Placido Domingo. Politikerne ble selvfølgelig forvirret. Og hva er det viktigste for politikere? Støtte fra folket. Når så mange er «for», begynner politikerne å tvile. Til slutt ba makthaverne oss om å peke på en mulig plassering av nytt konserthus. I denne situasjonen er jeg blant dem som fronter kampen. Hvis jeg forlater orkestret, vil jeg utsette det for ubehageligheter, og prosessen blir bremset. Derfor er jeg nødt til å bli der, sier Jansons, som til tross for at de er forskjellige på mange måter, liker begge orkestrene svært godt.
– Concertgebouw har lange tradisjoner, rik historie og kolossalt repertoar. Mahler, Bruckner og Strauss var i sin tid tett knyttet til det. Mahler og Strauss dirigerte orkestret og var venner av Willem Mengelberg, en av dets første sjefdirigenter. Strauss dediserte orkestret flere verk. Salen Concertgebouw skaper en fantastisk atmosfære, akustikken er helt perfekt. Orkestret spiller nyansert, raffinert, med en utrolig vakker klang. Bayersk Radios Symfoniorkester er et fenomenalt førsteklasses orkester. Jeg er glad for at vi har så god kontakt og at orkestret er i oppsving. Hvis jeg kunne, ville jeg fortsatt med begge, men jeg er litt sliten, sier 72 år gamle Mariss Jansons.
Gjensidig påvirkning
Jansons har flere ganger gjennom årene vært utnevnt til sjefdirigent for diverse orkestre. Han er kjent som en «orkesterbygger», det vet et norsk publikum fra hans nesten tyve år med Oslo-Filharmonien. Jeg spør ham om dirigentens personlighet påvirker orkestrets kvalitet.
– Det spørsmålet får jeg hver gang: Hva har du lyst til å endre? Jeg svarer alltid at jeg ikke har lyst til å endre noe. Min hovedoppgave er å holde ethvert orkester på dets høye oppnådde nivå. Den naturlige utvekslingen foregår langsomt og ubemerket: Dirigentens individualitet påvirker orkestret, og orkestret påvirker dirigenten. Hvis dirigenten gir orkestret mulighet til å utvikle seg rolig, uten stress, vil orkestret videreutvikle sine beste sider.
– Komponisten Sofja Gubajdulina sa en gang at med årene blir det stadig vanskeligere for henne å komponere musikk. Blir det vanskeligere for deg å dirigere?
– Hvis vi snakker om den fysiske eller følelsesmessige, psykologiske side, kan jeg ikke si at det blir vanskeligere. Det som blir vanskeligere er å oppfylle ansvaret jeg har. Det forventes en bestemt og ganske høy utøvelseskvalitet, et krav jeg stiller både til meg selv og orkestret.
– Din misunnelsesverdige standhaftighet er en følge av musikktørst og kunstnerisk virksomhet?
– Det óg. Standhaftighet er et allmennmenneskelig fenomen. Alle som kjemper for sitt liv er standhaftige. Kjærlighet til kunsten, til familien – dessuten finnes det flere gode argumenter for å ta vare på helsen og tenke på fremtiden. Jeg er midt i en svært god periode akkurat nå. Jeg har det godt og prøver å ikke arbeide altfor mye. Forberedelsene til konserter tar mye tid. Jeg liker ikke å åpne partituret to-tre dager før konserten, selv om jeg har dirigert verket hundre ganger. Jeg trenger tid til å gå inn i verkets verden på nytt.
– Hvordan greier du å holde deg i god form?
– Jeg har ingen triks. Dirigering er det beste som finnes. Det kan godt sammenlignes med trening: dirigenten må være i bevegelse seks timer på rad, ofte mer. Dette er hardt fysisk arbeid. Den følelsesmessige belastningen kommer i tillegg: skiftende humør og energi spiller sin rolle og bidrar til å holde kroppen i form.
– Finnes det kanskje musikk som har helbredende effekt på deg? Kanskje det er Mozart?
– Ingen musikk er lett å dirigere. Apropos, Mozarts musikk er særdeles vanskelig for utøvere. Til og med en operaouverture bør spilles med smak, med humor, det er nødvendig å tenke gjennom tolkningen. Ingen musikk kan spilles skjødesløst. Å dirigere er for meg å løse en kunstnerisk oppgave, og dette er et enormt arbeid.
VLADIMIR DUDIN er en russisk musikkritiker
Oversatt fra russisk av Ekaterina Lavrinaitis
