STEFAN HERHEIM BLIR OPERASJEF I WIEN
Operaregissøren Stefan Herheim er utnevnt til operasjef for Theater an der Wien fra 2022. Teateret har vært på jakt etter ny leder en stund.
Herheim er praktisk talt oppvokst i orkestergraven i Den Norske Opera på Youngstorget, der hans far var musiker. Han trådte i tillegg «sine operasko» på Operahøgskolen i Oslo, der han fra han var 16 år – og lidenskapelig opptatt av operaproduksjon – jobbet som regiassistent, produsent og scenograf. Parallelt med dette reiste han rundt med sitt dukketeater, Operamarionettene, der dukkene danset til Deutsche Grammophons innspillinger, som han sikret seg tillatelse til å bruke. I 1994 kom han inn på Hochschule für Musik und Theater i Hamburg. I et intervju med Klassisk Musikkmagasin i 2014 sa han om dette:
– I Tyskland har operakunsten ikke bare en enorm utbredning og betydning, men også en rik akademisk tradisjon. Rektor Helmuth Franz døde på post 92 år gammel, bokstavelig talt med hodet i partituret. Hans umettelige nysgjerrighet smittet over på studentene. Hvis en lærer ikke hadde tid til å komme til oss, dro vi til ham eller henne for egen regning, enten det var til Köln, München, Dresden eller Berlin. Jeg tror ikke jeg hadde én fraværsdag i hele studiet.
Tre ganger «Årets regissør»
I denne tradisjonen har Herheim funnet sitt hjem. Han bor i Berlin og har sin virksomhet på de store operascenene rundt i Europa: Han er tre ganger utnevnt til «Årets regissør» av tidsskriftet Opernwelt, bl.a. for sin oppsetning av Parsifal i Bayreuth. Hans mest kjente produksjoner har vært Don Giovanni i Essen, Lohengrin og Xerxes i Berlin, Rosenkavaleren i Stuttgart, Rusalka i Brussel, Graz, Dresden og Barcelona, Eugen Onegin i Amsterdam, Salome ved Påskefestspillene i Salzburg, og Lulu i København og Dresden. Her i landet har han gjort seg gjeldende med Julius Caesar, Tannhäuser, Lulu, La Bohème og sist Askepott i fjor. Hans oppsetninger er alt annet enn tradisjonelle, men han presiserer:
– Jeg tar meg ingen friheter jeg ikke kan gjøre rede for. Som regissør ser jeg meg mindre som skapende kunstner enn som gjenskapende formidler av et kunstverk. Jeg prøver å oversette innholdet i gamle operaer til dagens publikum ved å fremheve det vesentlige – så langt mulig på verkets egne premisser. Händels operaer er fulle av referanser til hans egen tid – ting og hendelser vi ikke lenger umiddelbart forstår. Her kan regien hjelpe med ting dagens publikum forbinder med noe tilsvarende. Selvfølgelig er enhver form for aktualisering og modernisering et stort og paradoksalt tema som utløser debatt. Det eneste som er sikkert, er at operalitteraturen ikke kan formidles på en levende måte uten at utøverne tar tak i materialet og gjør det til sitt eget – på sine premisser, som barn av sin tid.
«Opera er mitt liv»
Noen endringer i sin tankemåte om regi ligger det ikke an til. I forbindelse med sin kommende stilling uttaler han:
– Opera er mitt liv. Theater an der Wien tilbyr et unikt verksted for å utvikle Gesamtkunstverk i musikkteateret. Det er med stor glede jeg tar ansvaret for å arbeide med dette historiske, og samtidig yngste, operahuset i Wien. Det blir mitt fremtidige livs sentrum. Det er viktig å fortsette å søke etter mening som gir publikum og kunstnere det hjemstedet hvorfra gamle verdener kan ses på nytt, og nye verdener kan utforskes åpent og med alle sansene. I en stadig raskere og villere verden er det kunstneriske hjemmet i lokale, sosiale og kulturelle dimensjoner av stor betydning.
Bilde: Stefan Herheim 2014. Foto: Hilde Holbæk-Hanssen
