Til innholdet

2 X STRAVINSKY

Publisert: 26.02.2019



Når Nasjonalballetten inviterer til en musikalsk festaften med Stravinsky ganger 2 blir det knapt bedre – musikalsk sett.


Liam Scarlett/Ina Christel Johannessen
ILDFUGLEN/VÅROFFERET
Nasjonalballetten
Den Norske Opera & Ballett

ANMELDT AV: FREDRIK RÜTTER
FOTO: ERIK BERG / DEN NORSKE OPERA & BALLETT

Toppfoto: Melissa Hough som Ildfuglen og Erik Murzagaliyev som Koschei.


På programmet står Ildfuglen som hadde premiere i 1910 og Vårofferet som ble fremført for første gang i 1913, begge i Paris. Det var Ballet Russes, kompaniet til Serge Diaghilev, som produserte dem. Særlig Vårofferet skapte en enorm furore. Aldri hadde publikum sett dans fremført på scenen som den Nijinskij hadde skapt. Musikken fikk også gjennomgå.

Mange koreografer har siden forsøkt seg på disse to musikalske bautaene, og i Operaen er det Ildfugl-versjonen til engelskmannen Liam Scarlett som står på programmet. Den ble skapt til Nasjonalballetten i 2013. Vårofferet er en urpremiere som ballettsjef Ingrid Lorentzen har bestilt av den norske koreografen Ina Christel Johannessen. Hun kan se tilbake på 35 års virke som koreograf. Dette er koreografer som arbeider totalt forskjellig. For publikum blir det nesten som å møte to vidt forskjellige språk.

Trolsk og vakkert
Når teppet heves, trer vi inn i den dramatiske verdenen hvor trollmannen Koschei styrer. Dekorasjonene til Jon Bauser er overveldende, særlig det enorme treet som vokser og som beskytter noe som kan ligne et Fabergé-egg. På scenens venstre side står deler av en bilderamme som holder et mønstret bilde med et hull i, og gjennom dette hullet entrer ildfuglen scenen. Hun trer inn i trollmannens verden, men hvilken verden hun kommer fra er ukjent. Prins Ivan kommer inn den samme veien og han klarer å fange ildfuglen. Han gir henne friheten tilbake da hun gir ham en fjær som kan beskytte ham. Den får han god bruk for litt senere når trollmannen Kochei går til angrep. Ivan har nemlig blitt forelsket i en prinsesse som holdes fanget blant flere kvinner av Kochei.

Liam Scarlett bruker det klassiske ballettspråket til fulle i denne oppsetningen. Det er mye vakker dans, og flere ganske intrikate pas de deuxer. Melissa Hough danser sterkt som Ildfuglen. Hun har en utmerket teknikk og utstråling, og hun eier scenen fra det øyeblikket hun entrer den. Yoel Carreño virker litt utilpass i rollen som prinsen. Hans dans er som alltid på plass, men han stråler ikke mer enn nødvendig. Som Trollmannen har Erik Murzagaliyev fått et fantastisk kostyme, og sminken har jobbet fantasifullt, men han får ikke så mye mere ut av rollen. I noen transportstrekk i balletten faller dessverre tanken inn at dette egentlig er ganske kjedelig, tross den høye kvaliteten på dansen.

Kloden er et mulig offer i Ina Christel Johannessens  versjon av Vårofferet.

Organisert kaos
Etter pause er det tid for Vårofferet. Ina Christel Johannessen har forlatt det originale utgangspunktet om at en utvalgt kvinne skal ofres. Hun tar et globalt utgangspunkt og ser på kloden som et mulig offer hvis ikke noe seriøst gjøres for å redde den. Kristin Torp, som har vært Johannessens faste scenograf i hele hennes karriere, har denne gangen skapt et univers med ruiner og spor av voldelige hendelser. En enorm haug med kastede stoler, bilvrak og deler av noe som kan se ut som rester av utbombede hus er strødd rundt hele scenerommet. Her står det ikke særlig bra til, det er i hvert fall helt tydelig.

Menn kommer inn med tildekte ansikter. Det er vanskelig å si om de er sjamaner eller terrorister. En kvinne er særlig utfordrende kledd. På scenen som dreier rundt har alle danserne problemer med å reise seg. En kraft holder dem trykt ned på gulvet. Når de endelig kommer seg opp i en stående stilling sklir det to trær forbi. Her er det kanskje noe håp. Den ene referansen etter den andre fyker forbi uten at det gjør de store inntrykkene, for her gjelder det totale kaos – et organisert kaos. Det er helt opp til den enkelte hvor øyet skal vandre og feste seg. Kanskje er det på dem helt bakerst i en krok som driver med noe for seg selv. Åpenbart er det mye den enkelte danser har skapt selv.

Dermed blir stilforvirringen enda større. Danserne står oppført som medskapende i programmet. Det fremgår at det er et ønske om å sette fokus på klimaproblemene på vår klode, og nødvendigheten av å redde den. Men hvor langt Ina Christel Johannessen klarer å gi et reelt innspill til den problematikken med denne versjonen av Vårofferet, skal være usagt.

Magisk musikk
I orkestergraven sitter det en besetning som mangler bare to musikere for å være 100 i antall. På dirigentplassen er det Andrew Litton som regjerer. Han har full kontroll over troppene sine, og han får Stravinskys poetiske passasjer i Ildfuglen til akkurat å lyde så myke og vare som en forventer. I Vårofferets hardere uttrykk får han graven med seg så det er en fryd bare å lukke øynene og la musikken treffe kroppen. I noen øyeblikk er det greit at danserne får lov til å holde på med sitt; det spiller ingen stor rolle at man ikke har tatt det inn visuelt.