40 ÅR I NÆRKONTAKT
Landsdelsmusiker Inge Rolland (67) har takket av etter 40 år i tjenesten og over 5000 opptredener bak seg. Nå er han frilans-musiker.
TEKST OG FOTO JØRGEN MATHISEN
TOPPFOTO: Hjemmebanen er i Narvik, ikke minst Narvik kulturhus. Her har MiNensemblet base, og her har Inge Rolland nylig forlatt øvingsrommet sitt.
Rolland har aldri spilt i kjole og hvitt, men han har spilt mye i klassisk og høytidelig stil. Siden 1978 har han spilt på minst ett sted, helst flere, i de aller fleste kommuner i Nord-Norge, og det har ikke vært i saler med plysj og gull.
– Dårlig akustikk og primitive lokaler er det mye av, men det er selvfølgelig publikum og omstendighetene i og rundt en konsert som betyr noe. Selvfølgelig er det stas å spille i en fin sal med flott akustikk, men det gir ikke alltid kontakt med publikum. Muligheten til å gi noe som man vet gjør inntrykk i minnet til publikum, er helt klart det viktigste. Omgivelsene betyr mest for publikum, mens opplevelsen de får betyr mest for meg, sier Inge Rolland.
Landsdelsmusiker siden 1979
Nå har han takket av fra Nordland fylkeskommune med en formiddagskonsert og enkel servering i hjembyen Narvik. Helt i stil og tråd med de minst 5000 konserter han har vært med på i mer enn 40 år. De aller fleste i Nord-Norge, men noen avstikkere til andre landsdeler og andre land har det også vært.
I Narvik har han arbeidet sammen med sine kolleger i MiNensemblet siden 1992. Han har vært Landsdelsmusiker siden 1979, først i Mosjøen, så med base i Narvik.
Avslutningskonserten han ga et lite, men invitert publikum, var Mozarts fløytekonsert i G-dur. – Veldig moro å gjøre dette, det er lenge siden jeg har øvd så mye, fortalte Inge Rolland til publikummet, mest kolleger og venner i Narvik.
En slik konsert er ikke det vanligste programmet for ensemble-musikeren, men det har ikke skortet på fløytesoli i MiNensemblet. Og det kan bli mange heretter også.
Et nordnorsk barokkensemble
Nå er Inge Rolland ute av all MiNensemblevirksomhet. Han er blitt pensjonist, men gjør det motsatte av å gi seg. For første gang i karrieren skal Inge Rolland jobbe for seg selv, dels som frilans solofløytist, men først og fremst for et ensemble som har vært hans og kona Nina Bergquist Rollands hjertebarn siden 2005, Cappella Petri.
– Vi er Nord-Norges eneste rendyrkede barokkensemble, og vi har allerede hatt en god del konserter i Nord-Norge pluss hele Norden. Nå blir det mye mer tid til å jobbe for Cappella Petri, og for meg selv! sier den glade pensjonisten.
Ensemblet har selvsagt utgangspunkt i Narvik og bruker nordlandske musikere hvis det lar seg gjøre, men henter også ofte inn barokkmusikere fra både inn- og utland.
Fra tidligmusikk til crossover
Det blir nok ikke i Narvik Cappella Petri spiller mest, og det er ikke i Narvik MiNensemblet spiller mest heller. MiN står for Musikk i Nordland, det fylkeskommunale kammerensemblet. Med dem og med forskjellige konstellasjoner av felles-nordnorske ensembler og kammerorkestre har Inge Rolland spilt utallige ganger utallige steder, og med et repertoar som har spent fra tidligmusikk til høyklassisistisk, fra evergreens til popmusikk, fra musikal- og opera til ultramoderne samtidsmusikk.
– Den klassiske musikken og særlig barokkmusikk ligger mitt hjerte nær, men jeg elsker å spille crossover også, sier han.
Elvis i stedet
Opplevelsene som landsdelsmusikere har vært mange – skolekonsert-historier er en egen type minner.
– Da skolekonserter var en hyppig oppgave, hendte det et oppsatt program ikke var mulig å gjennomføre. Men vi ga aldri opp, vi spilte improvisert Elvis i stedet, eller Beatles. Det kunne bli overraskelse i salen da… Heldigvis er ungene på skolekonserter nå mye mer motivert og mer forberedt.
Mange synes ikke det er særlig gjevt å spille i gymsalene, samfunnsalene, grendehusene, ofte ganske langt utenfor allfarvei og enda lenger unna kjente saler, vante konsertgjengere, medieoppmerksomhet. Inge Rolland har mangeårig erfaring for det stikk motsatte.
– Omgivelsene betyr mest for publikum, mindre for meg. Hverdagen er ustemte pianoer, sleping av instrumenter opp lange trapper og inn gjennom trange ganger, i avsidesliggende grendehus øverst i bratte bakker. Men konsert blir det, og folk kommer!
Hjemmebanen er Sjømannskirka i Narvik.
– Utrolig hva som kan gå an med litt levende lys, kaffe og vafler, eller rødvin!
Nærmøter med publikum
Inge Rolland er ikke i tvil om at den typen musikerliv han har hatt har gitt mye:
– En fast jobb i et stort orkester og fast tilknytning i et konserthus hadde ikke vært bedre. Jeg får møte publikum ansikt til ansikt, det er det viktigste. Den helt spesielle kommunikasjonen dette gir, for publikum og musiker, er unik. Mange musikere misunner oss som jobber i et ensemble hvor vi får spille så mye forskjellig, og det kan de saktens gjøre. De musikalske utfordringene er likevel større med det, større enn i et vanlig stort orkester. Sånn sett er dette verdens beste jobb.
Den utadvendte aktiviteten til et ensemble som MiNensemblet mener Inge Rolland er uhyre viktig. Det har vært endringer i driftsform og bevilgninger de siste årene som har endret dette noe.
– Vi må være i miljøene, være med på aktiviteter og kulturtiltak. Hverken folk flest, kolleger eller mediene blir oppmerksomme på oss hvis ikke et ensemble som dette er i synlig aktivitet.
Som å stifte vennskap
Publikum setter pris på å få konserten, Inge Rolland setter enda mer pris på å kunne gi dem konserten. Han ønsker å gi alt han har for at folk skal få en god opplevelse, og gjerne med en artig historie og litt musikkundervisning eller musikkhistorie attåt.
– Spilling i bygd og by gjennom alle disse årene har lært meg hvor viktig nærkontakten er. De få fremmøtte gir applaus, men mye viktigere er kontakten. Vi snakker sammen, utveksler synspunkter om musikk og opplevelser med publikum, vi kommer i prat og begge parter får rett som det er et minne som tas vare på. Det er som å stifte vennskap, sier han.
– Nå for tiden er det blitt eksklusivt å arrangere intimkonserter. Jeg kan bare si: Velkommen etter! Når man farter rundt og spiller på denne måten som MiNensemblet og jeg selv har gjort så lenge, merker vi utrolig godt hvor levende lokalsamfunnene kan være. Folk deltar med marg og bein, hele bygda er med, og konserten eller kulturarrangementet vi er med på gløder.
Kulturpolitikk
Inge Rolland har i stor grad har fått gjøre hva mange orkestermusikere drømmer om å få lov til en gang i mellom: Spille kammermusikk. Men det har ikke manglet på orkesterjobbing heller, og han kunne likt at det hadde vært mer.
– Det har vært fine tiltak opp gjennom årene for å få til regionalt samarbeid, men det ble aldri noe varig. På grunn av manglende midler og manglende vilje, selvfølgelig.
– Men nå har Nord-Norge fått NOSO (Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester)?
– Ja, og det er veldig bra å ha en slik stor, egen organisasjon med sitt eget liv, utenfor landsdelsmusikersystemet.
Distriktspolitiske og kulturpolitiske avgjørelser langt unna den enkelte musiker er også en del av årsaken til hvor han kom til å arbeide som musiker.
– Fra midten av 1980-tallet gikk det distriktspolitikk i hvor kulturaktivitetene skulle etableres, i hvert fall i Nordland. Det som skjedde var en distriktspolitisk og kulturpolitisk hestehandel. Helgeland fikk Nordland teater, Narvik fikk Musikk i Nordland. Begge distrikter hadde bruk for nye arbeidsplasser og nye bein å stå på.
«Store opplevelser på små steder»
– Både stat og fylke har vært klar over viktigheten av å gi «Store opplevelser på små steder». Dette har vært et flott slagord for Musikk i Nordland lenge, men det er viktig at kulturtilbudet ikke begrenses. Nordland fylkeskommune har vært flinke til å spre kultur. Det har vært egne ansvarsområder og dette har gitt gode effekter. Skulpturlandskap Nordland er et godt eksempel, der ble det tatt et kjempeløft som ga resultater, ikke minst i kulturengasjement i alle kommuner. Jeg er bekymret over tendensene jeg ser nå. Fylkespolitikerne har ønsket å redusere aktiviteten og nedbemanning lurer. Det skal spares. Musikerne må jo fortsatt kunne være i stand til å gi store opplevelser på små steder.
Nye tider
Heretter blir det i hvert fall medinnflytelse for Inge Rolland. Cappella Petri bestemmer han over sammen med kona Nina, og egen soloaktivitet blir det så mye han bare vil selv.
I Cappella Petri spiller han selvsagt ekte barokk traversfløyte, og ensemblet bruker bare instrumenter fra barokktiden, som barokkfiolin, gambe, cembalo, teorbe og nøkkelharpe.
For Inge Rolland alene har det allerede vært flere konserter med pianist Srdjana Jovanovic, og flere blir det. Blant annet lunsjkonserter i flere av landsdelens kulturhus og konserthus. Han skal også ha konserter sammen med gitarist Anders Clemens Øien, vinner av Segovia-konkurransen. De har også spilt sammen før, både i Nord-Norge og på en Spania-turné. Inge Rolland har også planer for neste vinter, og har innledet samarbeid med den danske gitaristen Jens Bang Rasmussen. Det blir en duosatsing på historiske instrumenter med fløyte og gitar, som kanskje ikke mange andre gjør
Med Cappella Petri blir det turné med folkemusikk og barokkmusikk i kirker i Nordland i sommer, og til høsten kirkekonserter i samarbeid med domkantor Øystein Jæger og sopranen Karoline Åseng. Blant annet en konsert på årsdagen for innvielsen av Bodø Domkirke.
Det kan bli mange store opplevelser for mange som vil høre og se der Inge Rolland spiller i årene som kommer, både på små og store steder.
Fakta
Inge Rolland
Født 14. februar 1951 på Osterøy utenfor Bergen, oppvokst i Moss
Begynte tidlig med fløyte, både klassisk og i popband
Norges musikkhøgskole 1973-1978, avsluttet med diplomeksamen
Debut i Universitets Aula i Oslo, 1982
Freiburg Statliche Musikhochschule 1982-1985, solisteksamen
Debut i London, Wigmore Hall, 1988
Lektor ved musikklinja i Alta 1988-1989
Ansatt i Nordland fylkeskommune fra 1979, først som distriktsmusiker i Mosjøen, og fra 1992 fylkesmusiker / landsdelsmusiker med base i Narvik.
