VIKTIG Å BRENNE FOR KUNSTEN
Foto: Bærum Kulturhus.
Som et langstrakt, gammeldags TV-apparat ligger den der, Snøhettas litt skjeve bygning i Sandvika. Bærum Kulturhus vakte oppsikt da det sto ferdig i 2003. Et trenet arkitektøye kan kanskje se slektskap med den staselige storesøsteren i Bjørvika. Men frem til Operaen sto klar i 2008, hadde man ikke den referansen.
TEKST: HILDE HOLBÆK-HANSSEN
I 2008 flyttet Nasjonalballetten inn i Bjørvika, Dansens Hus åpnet på Vulkan i Oslo og Morten Walderhaug tiltrådte stillingen som kulturhusleder i Bærum. Han er ikke spesielt skvetten. Med to nye arenaer for dans i nabokommunen, hvorav en med ordet «nasjonal» i navnet, fant han tiden inne til å proklamere Bærum Kulturhus som regionalt senter for dans!
– Det fantes regionale sentra for dans i nord og i vest, så jeg tenkte det var på tide å gjøre noe her. Kulturhuset ble bygget med tanke på dans og klassisk musikk og for meg ble det viktig å tydeliggjøre dette. Og det var et rom ingen hadde tatt i 2008; internasjonale turnerende danseensembler. Gjestespill i mellomformat er blitt vår spesialitet.
– Det må man jo kalle en frisk satsing, en mil fra Tigerstaden. Hvordan har det gått?
– Det har gått veldig bra. Siden 2008 har danseinteressen i Oslo og Bærum vært på stigende kurs. Før dro bæringene til Oslo for å se dans, nå ser de det både her og der – og danseinteresserte fra Oslo kommer hit. 25 prosent av vårt publikum kommer fra Oslo. Vi kan vel snakke om en gjensidig befruktning? Ja, det kommer folk fra hele landet.
Walderhaug presiserer at man uansett må satse på kvalitet om man skal hevde seg.
– Publikum velger på øverste hylle: Hvis vi ikke presenterer toppmusikere og -ensembler har vi ingen sjanse. Fire av våre samproduksjoner innen dans har vunnet kritikerprisen.
Samtidsdans møter teknokultur
Et godt eksempel på dansetilbudet er L-E-V Dance Company, som 24.-25. mars kommer med forestillingen OCD Love, der nyskapende samtidsdans møter teknokulturen. Koreograf er Sharon Eyal, tidligere huskoreograf for Batsheva Dance Company.
Klassiskmusikk tok turen til Sandvika en lørdag i januar for en konsert med fiolinisten Charlie Siem og pianisten Itamar Golan, som begge har besøkt huset flere ganger. Konserten var utsolgt og mottakelsen var overveldende. Mange forestillinger i Bærum kulturhus er fullsatt. Det er ca 500 av dem i året og 120.000 besøkende som frekventerer husets forskjellige saler.
Av et totalbudsjett på 40 millioner, mottar huset ti fra Bærum kommune, under den forutsetning at lokale aktører får 60 prosent avslag i leiepris. Akershus fylkeskommune bidrar med en million til dans. Så finner man andre partnere til ulike prosjekter, som EU-midler eller ambassadestøtte når prosjektene tilsier det. Walderhaug er flink til å dyrke slike kontakter; på kveldens konsert er ambassadene fra Polen og Portugal representert. Han tar også vare på publikum; før kveldens konsert presenterer han vårens klassiske konserter for en forsamling trofaste musikkelskere.
Statlige smuler
Fra Staten mottar Bærum kulturhus ingen fast støtte, men i årets budsjett ligger det vel en million statlige kroner fra Norsk kulturråd – fordelt på seks ulike støtteordninger, med like mange søknader. Kanskje man i disse kommunesammenslåingstider bør tenke nok en gang rundt statlige kulturpenger? Åse Klevelands knutepunktordning er nå fjernet og erstattet med et mylder av støtteordninger med ett til to års varighet. Hvem kan planlegge profesjonell kulturformidling under slike forhold? Hvorfor må institusjonene med de minste administrasjonene bruke så mye tid og krefter på å få tak i statlige smuler?
Over 100 kulturhus i Norge er samlet i Norsk kulturhusnettverk, som heller ikke mottar statsstøtte. Det vil si, de fikk 6,25 millioner til pilotprosjektet Kulturspirer for to år siden, for å dyrke frem lokale talenter. Norske kulturministre har hatt en del slagord opp gjennom årene; fargerikt fellesskap, barn og unge, sjangeroverskridende og nå altså: talent. Kulturspirepengene gjorde det mulig for nettverket å hyre én administrativ person i en midlertidig stilling. For øvrig er ikke talentsatsing noe nytt i Bærum kulturhus. De har faste konsertserier med «neste generasjon». I februar var Ensemble Edvard Munch på besøk, og 30. mai kvitterer fiolinisten Ellen Fjærvoll Sandal for Bærum kommunes kulturstipend.
– Hvor tett samarbeid har kulturhusene?
– Vi er veldig forskjellige og har også ulike forutsetninger. For noen blir det mest «safe» besøk av artister som trekker fulle hus. For oss er det viktig å presentere kvalitet innen de områdene vi er best på. Vi har samarbeid med ca. 20 andre kulturhus, men vi mangler insentiver for å kunne gjøre store prosjekter sammen. Noen har grei kommunal støtte, andre så godt som ingen. Noen av oss oppnår støtte fra kulturrådet, andre ikke.
Samarbeid er eneste mulighet
– Men vi har opparbeidet oss flere samarbeidspartnere både i Norge og utenlands, og er blitt en betydelig turnéprodusent for spesielle satsinger innen musikk og dans. Slik sparer vi litt både på honorar og reiser. Det er klart at dette er tøft økonomisk, men samarbeid er vår eneste mulighet. Dette er en utrolig inspirerende og spennende jobb, der jeg mener det viktigste er å ha visjoner for huset og å brenne for kunsten, sier Walderhaug.
– Du har jo bakgrunn som bl.a. festivaldirektør. 500 årlige arrangementer høres ut som opptil flere festivaler. Hva er forskjellen på å lede en festival og et kulturhus?
– Dette er en lederjobb hvor man skal bygge et team av dyktige ansatte, sikre rammebetingelser for driften og utvikle kunst- og kulturinteressen hos et bredt og mangefasettert publikum – året gjennom. Dessuten må jeg få legge til at dersom Kulturrådet hadde anerkjent Bærum Kulturhus’ samlede innsats som arrangør og formidler, slik de anerkjenner norske festivalarrangører, ville det langsiktige økonomiske rammeverket vært vesentlig bedre. En slik ordning ville også sikre et kvalitativt kulturtilbud over hele landet.
– Drift av kulturhus er en arbeidsintensiv virksomhet der vi er avhengige av kompetente folk, som kan sikre profesjonell planlegging og gjennomføring i alle ledd og over lang tid. Slik sett ligner vi muligens mer på kulturinstitusjoner enn festivaler.
Nysirkus
Ved siden av dans, er nysirkus en av husets spesialiteter. Det begynte med en nysirkusfestival på Kadettangen i 1999. Siden har kunstformen flyttet inn i den litt skjeve bygningen i Sandvika som bl.a. har etablert et mangeårig samarbeid med svenske Cirkus Cirkör. 1. til 4. mars kommer Cirkör med den prisbelønnede forestillingen Limits, i tillegg til sirkusverksted for barn, på besøk før de legger ut på Norgesturné med 46 forestillinger til 14 andre kulturhus – den største turnéen Bærum Kulturhus hittil har produsert.
– Ikke tro på myten om at norske kulturhus står tomme, er Walderhaugs oppfordring.
