PENDERECKI SER INGEN KUNSTNERISKE ARVTAGERE
Krzysztof Penderecki, Polens store klassiske komponist i det 20. og 21. århundre, fyller 85 neste år, og hylles med egen festival i Warszawa i november.
AV VLADIMIR DUDIN Oversatt fra russisk til norsk av Ekaterina Lavrinaitis
Ved den XXI. Beethoven Påskefestival i Warszawa i vår, fikk vi anledning til å snakke med pan Penderecki. Hans ektefelle, Elżbieta Penderecka, var den som opprettet festivalen og har ledet den gjennom årene, og hun forteller at ved festivalen til hans ære i november, medvirker de beste dirigentene og utøverne fra hele verden.
– Hvordan har du det nå for tiden?
– Jeg har det veldig godt, vet du, men jeg er utrolig opptatt. Jeg tenkte lenge at når jeg ble 80 ville jeg sitte hjemme, men det viste seg å være umulig. Jeg får invitasjoner fra alle verdens kanter, og jeg er nødt til å avslå noen, fordi jeg ikke har tid til alt.
– Hva liker du å gjøre?
– Jeg er botaniker. I Luslawice ved Krakow har jeg er en hage på 25 hektar. Der har jeg plantet trær selv, og jeg er veldig stolt av denne hagen. Trærne er eldre enn 40 år, men jeg fortsetter å plante nye, det er nesten ikke plass igjen. Jeg er svært interessert i hagearkitektur, og driver også med det. Musikken følger med meg helt fra barndommen, den er mitt livs interesse. Hele livet mitt er viet musikken. Far ville at jeg skulle spille fiolin, fordi han spilte fiolin selv. Så jeg begynte å lære meg å spille ganske tidlig, men noen måneder senere begynte jeg å komponere, og det å skive musikk viste seg å være mye mer interessant enn å spille.
Komponerer om morgenen
– Komponerer du mindre enn før?
– Jeg tror at med årene blir man mer doven. Jeg har aldri vært doven, men nå liker jeg for
eksempel å sove litt lenger. Før våknet jeg klokken seks om morgenen for å begynne å komponere, nå står jeg opp ca halv ni. Det er godt og fruktbart å skrive musikk om morgenen: hodet er helt klar, og man skriver den beste musikken. Men jeg har allerede komponert så mye at jeg trenger ikke å skrive mer. Nå komponerer jeg mer for min egen fornøyelse. Jeg har en følelse av at jeg har allerede skrevet alt det viktigste. Det skulle selvfølgelig vært hyggelig å skrive noe godt, men jeg kommer neppe til å komponere et to timers requiem. Men et kortere kunne jeg kanskje skrive.
– I dag gir dessverre livet altfor mange anledninger til å skrive requiem…
– Ja, det er sant, men det finnes flere musikkformer som ikke nødvendigvis krever så tett kontakt med virkeligheten. Jeg skrev Polsk requiem i en periode som var vanskelig for Polen, da den berømte fagforeningen «Solidaritet» kjempet for frihet, for folkets rettigheter. Demonstrasjoner ble holdt nesten daglig. Alt dette påvirket musikken.
– Påvirker spenningen i verden din kunst?
– Jeg konsentrerer meg først og fremst om musikken. Politikken og alt annet som er knyttet til daglig liv er min kones, Elżbietas, ansvar. Hver dag står jeg opp om morgenen og komponerer. Sånn har det vært hele mitt liv.
Den siste klassiker
– Er du den siste musikklassiker i Polen? Føler du at din misjon er spesiell?
– Ja, alle er gått bort dessverre – Górecki, Kilar, Lutoslawski. Szymanowski. Jeg er dessverre helt alene, jeg ser ingen kunstneriske arvtagere etter meg. Det finnes selvsagt flinke unge mennesker som komponerer, men det er ikke nok å kunne skrive noter. I sin tid hadde vi det mye morsommere – vi skulle oppdage så mye nytt både for oss selv og for publikum. I dag kan man ikke oppdage så mye. Mange komponister jobber i dag med data-maskiner, men det er umulig å skrive en ekte, stor symfoni med hjelp av en data-maskin. Dette problemet er aktuelt ikke bare for Polen, men for hele verden. Jeg har stor lyst til å høre noe virkelig nytt. Kanskje kommer det en som vil oppdage en helt ny musikk engang.
– Den «nye musikken», hva skal den være?
– Har ikke peiling. Visste jeg det, skulle jeg komponere den. Jeg skrev min egen musikk, og tok utgangspunkt i musikken som ble skrevet i tidene før meg. Jeg skrev Stabat mater, Anaklasis som ikke lignet på noe som var skrevet før. Nå har jeg lyst til å avslutte min syklus med symfonier. For ikke så lenge siden ble jeg ferdig med nr. 6 og nr. 7, og jeg har også fullført nr 8. Det er bare én symfoni igjen, Den niende, og da er det nok. Jeg blir ferdig med den om et år eller to, og da er syklusen fullført. Symfonien jeg arbeider med nå er basert på min syklus Kinesiske sanger, som jeg utvidet fra tre til åtte. Den blir en lyrisk symfoni for kammerorkester og en solist, baryton.
– Som Mahlers tradisjon tilsier?
– Sjostakovitsj har også den berømte fjortende symfonien. Det som er felles for Mahler og meg er at vi bruker kinesisk poesi i fantastiske oversettelser av Hans Bethge.
Dirigenten Penderecki er den beste fortolker av egne verk. Foto: Bruno Fidrych
Romantikk og massakre
– Din kunst er tett knyttet til romantikkens tradisjoner, noe som er svært tydelig i konserten for valthorn, Winterreise – vinterreise. Hvor sterk er den kulturhistoriske dimensjonen i den?
– Hver av oss har vår egen vinterreise. Ett av minnene fra min barndom er da jeg gikk på jakt med min onkel Mecislav Berger, som mor og jeg besøkte i Lvov. Jeg husker to soldater som spilte valthorn, de spilte dårlig, men jeg husker dem fortsatt. Det er en melodi i denne konserten som heter Vivace – det er en jegers melodi, den spilles på bjeller og minner om bjellehester som trekker sleder i full fart. Dette satt veldig dypt i mitt minne, men forsvant ikke helt. Det ble til lynglimt, som blitz fra et fotoapparat. Jeg har minnebilder av drepte dyr som lå i en pøl av sitt eget blod. I 1939 ble onkelen min, som var stabssjef i Lvov, drept i Katyn-massakren. Han var en av de første på listen. Samtidig var valthorn helt fra italiensk barokk blitt en fast del av concerto da caccia, «jaktkonserten».
– For en stund siden besøkte jeg Arvo Pärts senter Tabula som var under bygging i Laulasmaa. Jeg ble veldig overrasket over at Pärt hele tiden korrigerer sine tidligere komposisjoner. Gjør du det samme?
– Jeg har skrevet mange verk, men jeg har aldri gått tilbake til tidligere komposisjoner og gjort noen endringer. Hvis du har tro på at du har skrevet god musikk, hvorfor skal du endre den? Det er kanskje Pärts mentalitet, han ønsker å forbedre det han har gjort, men endringer kan av og til skade verk. Jeg presenterer nye verk, og korrigerer aldri noe i etterkant.
Gresk drama og pogromer
– Kan unge komponister besøke master-klasser i ditt senter i Luslawice?
– Vårt senter har et tilbud for instrumentalister, og vi har kurs for kor. Jeg har arbeidet som professor i mange verdens land, og min erfaring sier at det ikke er mulig å lære noen å komponere musikk hvis de ikke er begavet, ikke har talent for det. Nå har jeg noen tanker om å arrangere kurs for komponister også, men jeg har ikke tid. Jeg må komponere ferdig det som er påbegynt og det som jeg har tanker om. Tiden går fort. Senteret utvikler seg, det er meget populært, og mange interesserte ungdommer fra hele verden kommer dit.
– Du fortalte at du hadde lyst til å komponere opera over Euripides’ Fedra?
– Jeg la Fedra til side fordi Racine ikke har kor, mens jeg er veldig glad i oratorier. Etter det tenkte jeg på Gogols Revisoren, og laget en tekst. Men jeg innså at det var så få kvinnelige skikkelser i dette skuespillet at man, i løpet av to og en halv time, ble nødt til å høre nesten bare mannlige stemmer. Jeg har nylig begynt å skrive en opera over Stryjkowskis Austeria. Dette verket kan bli en veldig god opera – det er et stort drama som interesserer meg. Handlingen foregår i den østlige delen av Polen i pogrom-perioden. Ingen hos oss har tatt opp dette temaet. Jødeforfølgelsene er fortsatt nesten et tabu.
– Blir det en stor opera?
Foreløpig tenker jeg at det blir en enakter, ca en time og førti minutter. Teksten gir ikke mulighet til å skrive mer, tror jeg. Men det er selvsagt vanskelig å forutsi.
