JOHAN KOBBORG
For omtrent et år siden kom Johan Kobborg, tidligere førstedanser i Den Kongelige Danske Ballett og Royal Ballet i London, til at han trengte en lang pause fra dansen.
TEKST GALINA STOLYAROVA Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
TOPPFOTO: Johan Kobborg. Foto: Yevgeny Vasiliev
Det er bare omtrent et år siden at Johan Kobborg, tidligere førstedanser i Den Kongelige Danske Ballett og Royal Ballet i London, kom til at han trengte en lang pause fra balletten. I sitt stille sinn hadde han tatt farvel med scenen. Men skjebnen hadde andre planer. I dag er hans liv fullt av ballett – og i mange flere former enn tidligere.
I sommer arbeidet Kobborg med sin første film som koreograf, og med et drømmeteam. The White Crow, som handler om Rudolf Nurejevs flukt til Vesten, regisseres av Ralph Fiennes og har premiere i 2018.
– Filmen dokumenterer Nurejevs tidlige år, og mesteparten av koreografien har jeg skapt spesielt for filmen, mens én del måtte gjøres i klassisk tradisjon, sier Kobborg. – Vanligvis er det jeg som sitter i sjefsstolen når jeg skaper. Jeg kan bare skylde på meg selv, setter mitt eget rammeverk og gjør mine egne ting. Her hadde jeg et kreativt team, i en egen VB-buss, for første gang i mitt liv.
Onegin er glansrollen
Å bli kjent med Ralph Fiennes var spesielt betydningsfullt for Kobborg. Den kjente britiske skuespilleren og regissøren har, uten å vite det, vært en av dem som inspirerte Johan Kobborg til å tro på seg selv og skape hva danseren selv anser for sin beste rolle, Eugen Onegin.
– Det tradisjonen gjør, skjønner du, er at den setter alle i boks: slik ser Onegin ut, slik ser Svanedronningen ut, slik ser prinsen ut osv. Da jeg fikk i oppgave å danse Onegin, hadde jeg bare sett én danser gjøre rollen – en veldig høy fyr på 40 år, som ikke kunne danse lenger, minnes Kobborg. – Jeg var tidlig i 30-årene og gjennom mange år vant til å danse Lenskij. Det var skuffende og frustrerende å bli fratatt rollen med alle dens kombinasjoner og piruetter, de jeg var så god til. Jeg trodde ikke på meg selv. Da så jeg Ralph Fiennes på film, noe sa klikk, og jeg fant min nye vei. Så endelig å møte ham og arbeide med ham, var en fantastisk vending i livet.
Ny Don Quixote
Det er mange andre prosjekter under oppseiling, blant annet teater; han vurderer å eksperimentere som bevegelsesregissør i teaterstykker. 13. desember kommer Kobborgs Don Quixote på Leonid Yacobsons ballett-teater i St. Petersburg.
Med ti års erfaring som koreograf bak seg, nyter Johan Kobborg prøvene med kompaniet. Verket valgte ensemblets kunstneriske leder, Andrian Fadejev, tidligere førstedanser på Mariinskij-teateret, som Kobborg har kjent i over ti år.
– Det er et ensemble som passer meg svært godt, det har så mye vitalitet og ung energi, og passer perfekt til Don Quixote, sier Kobborg. – Personlig mener jeg at alle seriøse ballettkompanier bør ha Don Quixote på repertoaret. Mitt ansvar som koreograf er å lage en produksjon som passer danserne. Det dreier seg ikke bare om mine visjoner og ideer – jeg kan drømme om tusen forskjellige ting, men hvis ikke ideene er riktige for danserne, fungerer de ikke. Danserne, selv om de kommer fra samme skole, har ulike personligheter, ulik energi, ulik tilnærming og det avsløres på scenen. Så min jobb er å ta ideen, omforme den til et konsept, og få den til å fungere best mulig for hver enkelt danser.
– Det er selvfølgelig annerledes når du gjør en produksjon av en eksisterende ballett, enn når du skaper noe helt nytt, fortsetter Kobborg. – Tidligere, når jeg laget forestillinger fra grunnen av, dreide det seg mer om å oppdage og finne dem sammen. Denne gangen vet vi at det dreier seg om Don Quixote, et materiale vi anser som tradisjonelt, og det er opp til meg å holde på tradisjonen eller endre den – og i så fall, hvor mye og i hvilken retning. Det er redigeringsprosessen min. Jeg liker begge deler godt. Jeg har alltid likt å redigere – gi meg hva det skal være; ballett, film, musikk, sang, noe visuelt, hva som helst egentlig, bortsett fra tall, og jeg redigerer gjerne. Jeg elsker å lage ny mening av ting, prøve nye vinklinger, oppdage ting, og syns det er besnærende å sette meg selv i tilskuerens sted.
Timing er alt
Timing betyr alt for Kobborg – timing av to mennesker som danser samtidig, timing i skuespillet, timing i forestillingens forløp. Det viktigste med Don Quixote for en koreograf, er å balansere lys og skygge. – Du må ikke fyre av alt kruttet på en gang, og du må aldri kjede deg, forklarer han.
Å koreografere påvirker ikke Kobborg som danser, men å gjøre produksjoner har endret hans syn på ballett. – Jeg kom fra Bournonville-tradisjonen, der alt går ut på å være naturlig på scenen. Det skyldes først og fremst at teatrene vi hadde i Danmark var veldig små, slik at publikum satt rett foran danserne. Ble følelsene for store, kunne det blir for mye for tilskuerne. Så, uansett hvor jeg opptrådte, store scener som Bolsjoj inklusive, prøvde jeg alltid å være tro mot tradisjonen jeg kom fra. Jeg tror på naturalisme, slik jeg gjør i det virkelige liv. Jeg behersker store følelser, men lar dem ikke løpe av med meg. Det jeg har lært av å være produsent, er at det ikke alltid fungerer, og da trenger du et annet språk.
Tradisjon og fornyelse
Johan Kobborg liker å sammenligne ballet med bildekunst, og opplever at han kan bli like følelsesmessig berørt av et ekspresjonistisk bilde med brede, fargerike strøk som av et bilde like naturalistisk og uberørt som et fotografi. – Når jeg ser noen av mine danser-venner, som Natalja Osipova, beundrer jeg de «brede strøkene» – de er så forskjellige fra min tradisjon, samtidig som de er slående vakre, sier han.
Som et ikonisk eksempel på Bournonville-skolen, finner Kobborg følgende tema fascinerende: hvordan holde kunst og stil levende etter en koreografs død. – Det er en kamp: stilen var en person. Hvis du tenker på Balanchine – og nå snakker jeg generelt, uten å peke på noe spesielt kompani – har stilen endret seg. Liker jeg det jeg ser? Går det i riktig retning? Jeg er ikke sikker, sier han.
For Kobborg er ikke poenget å begrense forestillingen til ren repetisjon. For å si det presist: korrekte bevegelser gjenskaper ikke nødvendigvis ånd. Når han iscenesetter Bournonville, ser Kobborg det som sitt mål å gjøre kunsten levende – og sikre at forestillingen har sjel. – I dag er vi redd for å endre trinnene, selv om vi ser hvor annerledes folk av i dag er i forhold til danserne som opprinnelige fremførte stykket. Vi er besatt av teknikk, vi tilber blindt våre idoler og bryr oss for lite om ånden, sier han.
Han ser det som sitt ansvar som koreograf å skape noe blivende. – Spice Girls var store en sommer, men det varte ikke; dagens koreografer er svært fokusert på å sjokkere publikum, men sjokket blir som en one-night-stand; ingen varighet eller dybde. Mange verk som er laget i løpet av de siste fem årene, er allerede glemt. Fordi de spilte på det som er trendy akkurat nå.
Dansere i gang med Don Quixote. Foto: Polina Yelizarova
Turbulens i Romania
De siste årene har vært svært turbulente for Johan Kobborg. Våren 2016, drøyt to år etter at han tiltrådte, ble hans engasjement som kunstnerisk leder for Nasjonalballetten i Romania avsluttet, av årsaker som fortsatt er ukjente. – Når folk spør hva som skjedde, vet jeg ikke hva jeg skal si – for jeg vet ikke selv. Det var ingen lykkelig slutt for noen av de involverte. Jeg fikk aldri noen forklaring. Det triste er at nå er det ingen ting. Fins det fortsatt et ballettkompani? Ja og nei. Mesteparten av danserne er forsvunnet til Dresden, Berlin og andre byer i Europa. Det var hjerteskjærende å se en magisk blomst vokse i hagen, nære den, og så plutselig oppleve at noen ødela den uten grunn, av ren sjalusi.
Når han tenker tilbake på tiden i Romania, innrømmer Kobborg at ordet korrupsjon fikk en ny mening for ham. – Nå kan jeg ikke se på nyheter uten å bli ironisk. Romania drepte min naivitet – jeg mener naivitet på en god måte. Jeg mener den åpne, optimistiske og positive siden av meg som redelig trodde på det gode i mennesket. Jeg trodde rett og slett ikke at folk kunne være slik.
– Mitt liv har vært tøft, som en berg- og dalbane: Jeg mistet min far da jeg var ung, jeg mistet halvbroren min – på den mest dramatiske måten du kan miste noen. Jeg har hatt mange tap i mitt liv, og for meg var det med Nasjonaloperaen i Romania totalt uventet. Jeg var så involvert og investerte så mye av meg selv i den. Du velger ikke alt selv, det er ting du rett og slett bare må takle. Det var hardt.
Snart pappa
Den nærmeste fremtid ser ut til i det minste å bøte på noen av tapene og bringe følelsesmessig balanse. I oktober venter 45-år gamle Kobborg og Alina Cojocaru sitt første barn. Han gleder seg til å la barnet finne sitt eget talent.
– Jeg kommer fra en ganske fattig familie, men min mor «skjemte meg bort» med å la meg prøve alt jeg ville, fra sang og musikkinstrumenter til dans. Og jeg vil gjøre det samme for mitt barn, sier han. – Ballett er altfor hardt og bare få mennesker forlater faget fornøyd og lykkelig. Ballett har vært min pasjon, hobby og kjærlighet; heldigvis kunne jeg også leve av det. Men det betyr ikke at det er riktig for barnet vårt. Barn har en tendens til å skifte mening om ting, hele tiden. For å finne seg selv må barn gis flere muligheter. Som far må jeg sørge for det.
