GYSENDE VAKKER KATASTROFE
Jeg er overveldet av musikken, sangen og det menneskelige dramaet, skriver Edvarda Lana, den høyst personlige operakommentatoren som mange kjenner fra Faceook.*
Alban Berg: Wozzeck. Opera i tre akter
Regi: Christof Loy
Musikalsk ledelse: Lothar Koenigs
Wozzeck: Audun Iversen
Marie: Asmik Grigorian
Den Norske Opera & Ballett, i samarbeid med Oper Frankfurt
Oslo-premiere, lørdag 25. november 2017
TEKST EDVARDA LANA
FOTO ERIK BERG / DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Wozzeck er et hjerteskjærende drama der den modernistiske musikken løfter meg inn og river meg med, i stedet for å støte meg vekk som en fremmed. Dette hadde jeg nesten ikke trodd. Jeg er overveldet av musikken, sangen og det menneskelige dramaet. Spillet er gripende vakkert og bygger seg opp scene for scene, til det avsluttende bildet der barnet står alene igjen i et blendende, skjærende lys, mens moren Marie er knivdrept av faren Wozzeck, som selv er gått under i innsjøen. Hvordan kan en katastrofe bli så gysende vakker?
Hvis musikken til Alban Berg er hundre år gammel og likevel virker ny, så er dramaet Woyzeck av Georg Büchner snart to hundre år og likevel sjokkerede moderne, langt forut for sin tid. Büchner fikk aldri fullført stykket, men Berg føyde scenene sammen til en stram opera på under to timer. Operasjef Annilese Miskimmon kalte det et hovedverk i det 20. århundres musikk da hun ønsket velkommen til premieren, og jeg skjønner at hun kan ha rett.
Bitter fattigdom
Ytre og indre kamper floker seg sammen. Wozzeck og Marie har et såkalt uekte barn og lever i bitter fattigdom ved en militærkaserne på den tyske landsbygda, mens de prøver å bevare en verdighet. Maries skjønnhet og desperasjon betones sterkt – og synges vanvittig uttrykksfullt av Asmik Grigorian. Fattigdommen er hard, men verre er det at Wozzeck lider av vrangforestillinger som gradvis tiltar. Han hører stemmer under bakken og ser bilder på himmelen. Audun Iversen i tittelrollen balanserer perfekt på en blodig knivsegg mellom normalitet og galskap. Marie tillater seg et sidesprang som kaster henne ut i skyld og sjelekval og dytter Wozzeck mot katastrofen. Scenene med henne og Barnet, der hun leser høyt om Maria Magdalena i Bibelen og skriker i anger og ruelse, rører meg dypt. Personenes splittede sjeleliv peker langt ut over enkel sosialrealisme og gjør dette til et mangesidig, brennaktuelt drama.
Gode rolletegninger
Den menige soldaten Wozzeck (Woyzeck hos Büchner) herses med og trakasseres av sine overordnede, Kapteinen (en sentimental og selvopptatt mobber, kostelig spilt og sunget av Thor Inge Falch), Doktoren (som driver absurde medisinske eksperimenter på Wozzeck, vittig karikert av Frode Olsen), Tamburmajoren (Wozzecks militært overordnede, som tar Marie fra ham og attpå til grisebanker ham, godt spilt av Henrik Engelsviken), den godlynte vennen Andres (fint og lyst sunget av Thorbjørn Gulbrandsøy), nabokvinnen Margret (fint tolket av Tone Kummervold) og en rekke mer perifere personer i landsbyen.
Alle scenene er korte og har et sterkt indre driv, der to eller tre personer støter sammen i stadig nye relasjoner. Det er Wozzeck og Kapteinen, Wozzeck og Andres, Marie og Wozzeck, Wozzeck og Doktoren, Marie og Tamburmajoren, Marie og Barnet, Kapteinen og Doktoren, og så videre. Stadig flere personer kommer til og er til stede som tilskuere eller vitner, men ingen griper inn. I tredje akt er scenen full av mennesker og settingen er blitt en overbefolket kneipe, før omslaget til katastrofen. Et kaféband på scenen spiller opp til dans, og koret synger noen korte og kraftige sanger. En slags Narr følger med fra sidelinjen hele veien, og synger faktisk noen viktige replikker mot slutten: Han «lukter blod», og setter Wozzecks gryende galskap på sporet av det kommende knivdrapet.
Moderne og grotesk
Oppsetningen er moderne, og personregien til Christof Loy er overbevisende tett; her er det ikke nok for sangerne å synge, de spiller teater hele veien. Kostymene (til Judith Weihrauch) er dels fra vår tid, dels fra en slags tysk mellomkrigstid, og scenografien (til Herbert Murauer) er nådeløst naken, nesten fullstendig ribbet for remedier. Koksgrå vegger i et kubistisk rom virker tungt og trøstesløst i starten, og jeg tenker: Herregud, for en tomhet.
Men veggene beveger seg umerkelig og deler scenen i tre forskjellige rom, der personer står avsides og følger med på hverandre eller glir ut og inn gjennom skyvedører. Grensene mellom indre og ytre verden er usikre, som i et psykotisk sinn. Marie i knallrød kjole rører på seg bak sideveggen når Wozzeck synger om henne; Tamburmajoren lusker i kulissene når Marie og Wozzeck krangler om penger; en truende flokk med mannfolk siger inn fra siden og trenger seg siklende sammen rundt Marie; og til slutt er til og med Barnet til stede i kneipen mens Wozzeck ligger utslått i et hjørne og ser at Marie danser en grotesk vals med Tamburmajoren.
Seier for Operaen
Et enkelt scenisk grep åpner bakveggen og plasserer oss utendørs, foran en skog av høyt siv, som blir åstedet for Wozzecks første delirier, og for drapet der han skjærer strupen over på sin elskede. Rett før mordet står de to alene i motlyset fra en giftiggul bakvegg og kysser en siste gang, som svarte silhuetter, i et uhyggelig farvel til et liv uten håp. Marie skjelver og klynger seg inntil ham. Men månen stiger opp, blodig rød, og Wozzeck finner fram kniven. Følelsen av ubønnhørlig skjebne er nesten kvelende, og musikken stiger mot et drønnende klimaks. Dirigenten Lothar Koenigs løfter orkesteret i et skakende høydepunkt. Denne oppsetningen, som ble bestilt av forrige operasjef, Per Boye Hansen, er en stor seier for Den Norske Opera & Ballett.
Når Barnet (lille Leon Alexander Dalnoki) neste morgen leker ute, i den korte sluttscenen, er himmelen tindrende blå med hvite, uskyldige skyer. Barneflokken roper, med nådeløs mangel på empati: Du! Moren din er død! Hun ligger borte på veien! Alle løper av sted for å se, og Barnet står alene igjen, uten å skjønne hva som er hendt.
Smerten ved å se den lille gutten er ikke til å holde ut. Da er det en underlig trøst at Narren er hos ham, som et enslig, men levende vitne.
* Psevdonymet Edvarda Lana har i noen år vært en yndet kommentator av ulike sider av norsk kulturliv på Facebook. Hennes omtaler av forestillingene på Den Norske Opera & Ballett har vært spesielt populære. Klassiskmusikk.com har lykkes i å få henne til å skrive denne anmeldelsen.
