HÅKON KORNSTAD – EN MUSIKALSK GJETERHUND
I seks år har han holdt sitt prosjekt Tenor Battle gående, en slags konkurranse mellom tenorsaksofonisten Håkon Kornstad og operasangeren Håkon Kornstad.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
FOTO HILDE HOLBÆK-HANSSEN om ikke annet er angitt. Toppfoto: Håkon Kornstad i intervju på sin lokale kafé.
Han har nylig utøvd denne konkurransen sammen med Kringkastingsorkesteret, en konsert som resulterte i CD-en Kornstad + KORK live. I 2015 utga han den kritikerroste platen Tenor Battle, sammen med bandet sitt.
– Hva betyr egentlig «tenor battle»?
– Det er egentlig et jazzbegrep fra 1940-tallet, da amerikanske tenorsaksofonister møttes og improviserte mot hverandre. Siden jeg både spiller tenorsax og er lyrisk tenor, syns jeg tittelen er treffende – jeg prøver å finne ut hvilken tenor i meg som vinner, smiler Håkon Kornstad.
Personlige pep-talks
Noen hvilken som helst tenorsaksofonist var han ikke da ha ga seg operakunsten i vold. Han hadde vært profesjonell musiker i tolv år og hadde en stor internasjonal karriere, da han dro til New York i februar 2009. I gaten på Gardermoen skrev han ned sine ønsker for turen – han pleier å skrive når han er frustrert.
– Det er mine pep-talks til meg selv. Jeg begynner med å skrive ned alt som er feil og som jeg ikke får til. Så skriver jeg om hva som går bra. Og til slutt får jeg en god følelse og nok selvtillit til å gjennomføre konserter. I notatet fra gaten sto: Hva skal jeg gjøre nå?
– Jeg var kommet til et punkt hvor jeg lette etter en utvei. Jeg hadde vært profesjonell musiker innen jazz og beslektede uttrykk siden jeg var 19. Det hadde vært befriende å få improvisere helt fritt i begynnelsen, men etter hvert ble det også noe alle gjorde. Alt var tillatt – unntatt å spille melodier, kanskje. For meg var kommunikasjon med publikum viktig, og jeg følte at vi gjemte oss litt bak særheten. Jeg var 32 og lengtet etter noe annet. Men hva? Skulle jeg lære meg et annet instrument? Spille med popband? Folkemusikk? En ting er sikkert: opera var ikke i mine tanker.
Nerver og hang-ups
Ved en tilfeldighet havnet han på en forestilling av Cavalleria Rusticana på Metropolitan Opera – og ble helt betatt. Å bruke menneskestemmen var det han søkte! Han oppdaget at han hadde en brukbar stemme og oppsøkte den aldrende operasangeren Pamela Kucenic, som etter noen leksjoner mente han hadde noe i operaens verden å gjøre. Han innstuderte italienske ballader og lyriske tenorarier. Etter bare to års sangstudier kom han inn på Operahøgskolen. De merket at han «hadde noe». Han drømte om å bli operatenor og var klar for å droppe saxen.
Livet ble snudd opp ned for frijazzutøveren. Han hadde tidligere studert på jazzlinjen ved NTNU i Trondheim.
– Der var hovedpensum en nøkkel til øvingsstudio og ensemblerom. Vi hadde teoretiske fag også, men hovedinnsatsen måtte vi gjøre selv, ved å høre, øve og spille sammen. Vi fikk vite hva som krevdes av teknikk og gehør, men byggeklossene måtte vi sette sammen selv. I jazz betyr den personlige tolkningen alt. På Operahøgskolen derimot, hadde vi allerede byggeklossene, og det var noen andre som skulle sette dem sammen. I opera plukker man på alle mulige små detaljer. Etter tolv år som selvdrevet jazzmusiker, der jeg bestemte hva jeg ville spille og hvordan, befant jeg meg i en setting der lærere, dirigenter og regissører bestemte alt – og i et studentmiljø fullt av nerver og hang-ups. Først var det faktisk en deilig forandring. Men så fikk jeg også nerver og hang-ups.
Utfordring å spille teater
På en Operahøgskole med få studenter og der repertoar skal innøves, får man ikke alltid roller som passer stemmefaget. Håkon Kornstad kom inn som fersk, lyrisk tenor med minimal erfaring og ble fort satt til å synge dramatiske roller som Werther (Massenet) og lette, lyriske partier som Ferrando i Mozarts Così fan tutte – om hverandre. Det slet på både stemme og selvtillit. For en jazzmusiker som var vant til å gjemme seg bak saksofonen, var også det å spille teater en tøff utfordring.
– Ingen jazzmusikere tør å være sceniske! Jeg er egentlig sjenert av natur; bare det å gå over scenen var en utfordring. Jeg følte meg stiv og rar. Da jeg skulle spille Goro i Madama Butterfly, sa regissøren at det hadde vært fint om jeg kom litt lenger frem på scenen, så vi i det hele tatt kunne se at jeg var med i produksjonen, ler han.
Kornstad skjønte at han måtte gjøre noe med sin scenefremtoning, og grep tilbake til gamle kunster fra jazzstudiet: å øve alene. Når alle andre var gått hjem, øvde han seg på å gå frem og tilbake på scenen, helt til huset stengte for natten. Det virket; han ble fortrolig med scenen.
– Å lære å stå frem som meg selv har jeg stor glede av i dag, når jeg både synger, spiller og snakker på konsertene.
Frustrert etter utdannelsen
Mot slutten av studiet opplevde han det de fleste operastudenter ofte opplever: Det er et trangt nåløye man skal gjennom for å slippe til på operascenen. Hadde entusiasmen han møtte i begynnelsen dabbet av?
– Jeg hadde fått tilbud om flere roller, men jeg var frustrert og forvirret etter utdanningen, og sanggleden var forsvunnet helt. Jeg avlyste rollene, en etter en. Da var det saksofonen og jazzen som ble redningen: jeg valgte å prøve å finne tilbake til det jeg syntes var magisk ved opera, ved å tilnærme meg musikken fra mitt eget ståsted.
Hvordan endte han så opp med konseptet Tenor Battle? Et kjennetegn ved jazz er at man «utvider øyeblikket»; hele vitsen er å presentere et tema, spinne videre på det gjennom improvisasjon musikerne mellom. En operaarie varer noen få minutter. Altfor kort! konstaterte jazzmusiker Kornstad.
– Jeg har hatt tre store «operagrøss»: Den første opplevelsen på The Met i 2009, første gang jeg hørte Jussi Björling på plate, og Lise Davidsen i Dronning Sonja-konkurransen i 2015. Det er slike «grøss» vi prøver å utvide i jazz, forklarer han.
Solokonsert med sax, stemme og loopmaskin
Han satte sammen et band med harmonium, trommer, bass og seg selv, og de begynte å eksperimentere med å «utvide» operaarier og napolitanske ballader av Paolo Tosti. I tillegg til dette, gjorde han konserter helt solo, med saxofonen, stemmen og en loopmaskin.
– Men «utvider» du bare instrumentalt, eller gjør du det også vokalt?
– Nå tør jeg det mer og mer, men det tok tid før jeg ble fortrolig nok med stoffet til å forandre sangen. Improvisasjon var jo en del av operatradisjonen, så det er synd at den biten ikke lenger hører med i utøvelsen av faget.
– Hvorfor gjør du dette? For å få jazzpublikumet til å bli fortrolig med klassisk musikk – eller få det klassiske til å like jazz?
– Jeg elsker jo begge deler! Jazz baserer seg på at man har en egen «sound». Opera baserer seg på den naturlige stemmen. Jeg prøver å finne en musikkform som kan romme begge. Tenk så gøy det hadde vært om operastjernene ville forvalte arven på nye måter! Operasangere burde få mer autoritet igjen; regissører og dirigenter har altfor mye makt i dag, mener Kornstad.
Musikalsk gjeterhund
Både plater og konserter blir godt mottatt, kanskje spesielt i England og Romania. Sistnevnte har han besøkt tre ganger bare i år med sin «tenorkamp»! I Norge har han, foruten jazzscener, besøkt kammermusikkfestivalene i Risør, Elverum, Sandefjord og Oslo, og møtt åpent innstilte musikere og publikum over alt.
– I Tyskland er jazzmiljøet mer konservativt, og de som booker artister er skeptiske til det jeg driver med, mens publikum og kritikere er begeistret. Spesielt når jeg synger Strauss’ Morgen i solokonsertene, og forvalter materialet fritt med loopmaskinen.
I april skal Kornstad til Köln og spille med West-Deutsche Rundfunk Orchester, med KORK-arrangementene litt omarbeidet. Arrangering er en ny øvelse, og han er selvlært.
– Jeg er nok en musikalsk gjeterhund; liker å finne ut av nye ting. Jeg begynte å øve piano i fjor, det var nødvendig for å skrive partitur. Jeg måtte sette meg inn i instrumenter og klangfarger, og fikk gode råd av Erlend Skomsvoll, som arrangerte Verdi og Grieg til samme konsert.
– Hva skjer fremover?
– Jeg vil bli flinkere til å synge! Og først og fremst vil jeg gjøre mer av det samme framover. Jazzmusikere er nok litt for redde for å stagnere. Det er i repetisjonen av seg selv at man blir virkelig god, konstaterer Håkon Kornstad.
