#METOO I NEW YORK CITY BALLET
Mandag 1. januar gikk Peter Martins, lederen av New York City Ballet og School of American Ballet, av på dagen. Dansken har, ifølge The New York Times, sittet trygt tross et nærmere 30 år langt synderegister med klager på seksuell trakassering, utilbørlig slankepress og til dels voldelig oppførsel. Det har vært både politianmeldelser og klager til styret fra skadete og psykisk nedbrutte dansere. At den tidligere Balanchine-stjernen har kunnet operere fritt så lenge, mener det tidligere styremedlemmet i New York City Ballet, Darren Walker (president i Ford Foundation), skyldes at styrene til slike ikke-kommersielle kulturbedrifter, er befolket med ubetalte ledere fra privat sektor. – Fordi de er frivillige, gir de etter for karismatiske kunstneriske ledere. Når de presenteres for bevis på dårlig adferd, ser de gjerne i en annen retning.
Over 20 tidligere dansere har latt seg intervjue om saken, og kan fortelle om brutale avskjedigelser – flere ganger med bestikkelser for ikke å offentliggjøre grunn for avgang – som om kunne være skader, vektøkning m.m.
Det er forstemmende at det skal så mye til for å kvitte seg med despotiske ledere. Det foregår en «husrydding» både i USA og andre land for tiden. Spørsmålet er hvor lang virkning oppryddingen får. I likhet med andre helsefarlige ledere, frikjenner Peter Martins seg selv fullstendig i sitt avskjedsbrev.
Despoti lønner seg – til et visst punkt. Da kommer reaksjonen i form av revolusjoner, avsløringer og skam. Noen ganger tar det utrolig lang tid og trenger drahjelp. Ser man på alt som har skjedd i kjølvannet av #metoo-kampanjen, kan man få inntrykk av at mange er altfor tilbakeholdne med å melde fra. Men går man inn i sakene, ser man at det i mange tilfeller er snakk om dårlig lederskap, frykt og manglende vilje til å følge opp varslene. Lite tyder på at despoter lærer noe som helst.
Bilde: Peter Martins 2009. Foto: Shakbone / The Metropolitan Opera.
