JEVGENIJ KISSIN: KARAJAN BA MEG OM Å SAKTNE FARTEN
Jevgenij Kissin er i dag en av verdens mest feirede pianister. Han har holdt sin utøvende kunst på høyeste nivå i hele 30 år.
TEKST VLADIMIR DUDIN
Oversatt fra russisk av Ekaterina Lavrinaitis
Kissin er 46 år gammel og nygift. Han ble født i Moskva, og er statsborger i Storbritannia og Israel. Han spiller i Europas og Amerikas beste saler, og har vunnet to Grammy-priser. I inneværende sesong består repertoaret hans av Beethovens 29. sonate, Chopins nokturner, preludier av Rakhmaninov og Debussy, kammermusikk av Mozart, Fauré, Dvořák og Sjostakovitsj. I disse dager legger han ut på en omfattende turné i Europa og Amerika.
– Hvordan unngår du å bli trøtt av musikken som du har spilt i så mange år?
– Pianisten Vladimir Sofronitskij sa engang at det viktigste for en musiker var aldri å være i ro, være tilfreds, men alltid prøve å spille enda bedre, og samtidig ikke å miste ærbødigheten. Jeg synes dette er den beste måten å oppfatte musikken på og spille friskt.
– Hjelper dirigenter, for eksempel Jurij Temirkanov, som du spilte sammen med i Filharmonien i St. Petersburg under åpningen av festivalen Kunstplassen, å bidra med noe nytt i din forståelse av musikken?
– Ja, selvsagt. Jeg kommer aldri til å glemme Temirkanovs fantastiske fremføring av Rakhmaninovs Symfoniske danser. Før hadde jeg ingen spesielle følelser for denne musikken, men etter denne fremføringen ble jeg inderlig glad i verket. Vi er blitt gode venner, derfor er det lett å arbeide med maestro Temirkanov. Under prøvene forstår musikere hverandre uten unødige ord. Forresten, et av tegnene på en dirigents mesterskap er fåmælthet under prøvene – ekte dirigenter viser alt med hendene og benytter seg sjelden av ord. Men jeg kan også fortelle at Jurij Temirkanov aldri er fåmælt i samvær med sine venner!
Om Karajan og Gergijev
I 1988 spilte du Tsjajkovskijs Klaverkonsert nr. 1 med maestro Herbert von Karajan. Husker du hans bemerkninger under prøvene?
– Så klart. Da vi møttes til den første prøven, spilte jeg første akkord og ble med engang avbrutt av Karajan som sa: «Jeg har lest dokumenter, og de viste at etter uroppførelsen av denne konserten hadde Tsjajkovskij sagt: «altfor fort». Alle spiller denne konserten for fort i våre dager, og musikken blir borte. Du og jeg, vi skal skape musikken.» Etter disse ordene fortsatte jeg å spille, men Karajan stoppet meg hele tiden og ba meg å sakne farten. Jeg var bare 17 år og orket ikke å gjøre innvendinger … Men allerede under denne prøven ble orkesteret meget misfornøyd, fordi den store maestro som prøvde å unngå den «umusikalske» farten, gikk til den motsatte ytterlighet. (Jeg tror hans alder også spilte en rolle i denne sammenheng: hjertet slår langsommere hos 80-åringer). Jeg husker godt at om midten 2. sats sa han: «Prestissimo ist falsch!» Vi greide å finne et kompromiss til slutt, og Karajan endret litt på tempoene etter den første prøven.
– Det ble annonsert for ikke så lenge siden at Valerij Gergijev skal dirigere festivalorkesteret i Verbier. Du har medvirket ved denne festivalen i årevis. Er det en gledelig nyhet for deg?
– Jeg har allerede spilt lenge med Valerij Gergijev, så dette er ingen nyhet for meg. Vi arbeidet mye og meget godt sammen i 1987/88 i Leningrad, Japan, Tyskland, England, Frankrike. Etter det spilte vi bare sammen én gang, i 1997. Jeg er veldig glad i festivalen i Verbier. Den finner sted i vakre omgivelser, og i den reneste luften. Du kan bo på hotell, i en privat leilighet eller i et chalet; musikere har mulighet til å bringe sine familier med til festivalen og bo der en stund. De kan både arbeide og feriere.
Om innspillinger
– I forrige sesong undertegnet du en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Deutsche Grammophon. Hvor viktig for deg er å gjøre innspillinger?
– Plateinnspillinger er viktige for meg fordi takket være opptak lever kunsten vår videre etter vår bortgang. Men det er veldig sjelden jeg lytter til egne opptak. Jeg foretrekker alltid å lytte til andre og selvsagt ikke bare pianister. Innspillinger gjør jeg ikke for å tjene penger eller reklamere for meg selv, men bare av kunstneriske grunner. Jeg foretrekker å ta opp «live» konserter, fordi jeg spiller bedre når publikum er tilstede.
Om Ravel, Messiaen, Sjostakovistsj – og Lebrecht
– Er det noen komponister fra 1900-tallet som du ønsker å spille i framtiden?
– Jeg vil helt sikkert spille Ravel og Mijaskovskij, deres pianomusikk er i dag ufortjent glemt og trenger å bli gjenoppdaget. Jeg vil spille Szymanowski (den siste romantiker!) og Messiaen – hans «Kvartett til tidens ende» har The Kopelman Quartet og jeg bestemt oss for å spille i 2021. For ikke så lenge siden begynte jeg å spille Bartóks Klaverkonsert nr. 2. Sjostakovitsj har jeg aldri spilt noen soloverk av, bare Klaverkonsert nr. 1., sonaten for cello og sonaten for bratsj. Neste år vil en av mine drømmer gå i oppfyllelse – jeg skal spille Sjostakovitsj’ geniale Trio i e-moll. Sjostakovitsj’ musikk har alltid stått meg nær, og jeg vil absolutt spille hans Sonate nr. 2, og enkelte preludier og fuger.
– Kjenner du boken «Who Killed Classical Music» av Norman Lebrecht?
– Jeg har ikke lest boken, men jeg kjenner forfatteren. Engang intervjuet Lebrecht meg, og så skrev han en artikkel som roste meg som musiker, men inneholdt masse tull om meg som menneske. Litt senere, da jeg møtte ham på nytt, spurte jeg hvor han hadde tatt all den latterlige informasjonen ifra? Han sa at «personer fra plateselskaper» hadde fortalt ham mye. Etter det ville jeg bla igjennom boken «The Maestro Myth», der jeg igjen fant masse tull, for eksempel at Mravinskij bare hadde reist til utlandet fem ganger i livet, og at Temirkanov hadde vært «elsket av sovjet-makten». Da skjønte jeg at denne personen er en utmerket sladderhank, og har aldri siden lest bøkene hans. Dråpen som fikk begeret til å flyte over var Lebrechts artikkel som påsto at Mozarts musikk ikke hadde noe å si tilhørerne.
Språkets musikk
Selv skriver Kissin dikt på jiddish. Hvorfor finner han dette språket så poetisk?
– Det er språkets musikk. Akkurat det er nok grunnen til at jeg har vært glad i poesi helt fra barndommen av – jeg var alltid tiltrukket av poesiens musikk. Aleksej Nasedkin sa i et intervju at fra barndommen av hadde han vært glad i skulptur, teater og prosa, mens at han kom til malerkunst og poesi mye senere. Det var omvendt med meg. Jeg mener grunnen er at Nasedkin bruker intellektet mens han spiller, mens jeg er veldig opptatt av følelser. For noen år siden begynte jeg å skrive dikt på jiddish. I mange år har jeg vært venner med Boris Sandler, sjefredaktør i den jiddish-språklige avisen Forverts (utgis i New York). Han likte ikke mine første poetiske forsøk noe særlig, og anbefalte meg å prøve andre sjangere. Om mitt tredje dikt sa han at det var poesi, redigerte det og publiserte det på avisens nettside. Diktet handlet om hvordan jeg som barn på hyttetur hørte mine besteforeldre snakke jiddish. Jeg spurte hva forskjellige ordene og uttrykkene betydde. Helt fra den gang har sjelen min vært berør av dette språket. Nå sender jeg alle mine nye dikt til Boris, han redigerer (og noen ganger gjør han ingen endringer) og publiserer.
– Du levde lenge et ungkarsliv. Hvordan er det nå å være gift?
– Det er ikke den offisielle sivilstatusen som teller. Det å finne sin bedre halvdel er den største lykke som finnes i verden. For noen år siden, da vi ikke var gift, men var sammen, skrev jeg et dikt om dette som jeg kalte Lese Predikantens bok.
