BORGSTRØM – SJOSTAKOVITSJ
Borgström Fiolinkonsert i G-dur, op. 25; Sjostakovitsj Fiolinkonsert nr. 1 i A-dur, op. 77
Eldbjørg Hemsing (fiolin); Wien Symphoniker, dir Olari Elts
BIS-2366 (74 minutter)
Forskjellige lands evne til å overse store deler av sin egen kunstarv opphører aldri å overraske – og det gjelder ikke bare Norge. Nesten hvert eneste land med en musikktradisjon utenfor mainstream lukker øynene, eller heller ørene, for den. Jeg kunne sette opp lange lister med franske komponister som ikke blir spilt i Frankrike, skotske komponister som forblir uspilt i Skottland, belgiske komponister som er ukjente i Belgia, spanske …. Du skjønner tegningen. Det faktum at Norge bruker lang tid på å (gjen)oppdage viktige norske komponister, er altså hverken nytt eller uvanlig. Den mest oversette norske fiolinkonserten er den i d-moll av Catharinus Elling (1858–1942) som ble utgitt i 1918; Arve Tellefsens innspilling fra 1987 avdekket et verk fullt på høyde med det romantiske standardrepertoaret innen fiolinkonserter – Bruch g-moll, Dvořák, Glazunov, Tsjaikovskij osv – og allikevel er det forbløffende nok ikke foretatt noen annen innspilling i løpet av de mellomliggende tre tiår. Tellefsens pionerinnsats, som finnes på YouTube, viser med all mulig tydelighet hvor viktig minneverdige melodier er for at et verk som en fiolinkonsert skal oppnå suksess (lytt etter «Don’t cry for me, Argentina» – Elling var der først!). Hjalmar Borgstrøms (1864-1925) fiolinkonsert i G-dur fra 1914 er ikke like minneverdig som Ellings (den har atmosfære fremfor sterke melodier), og med sine 36 minutter er den for lang for sitt materiale, men den er en fabelaktig oppdagelse uansett. Den innleder med et varsomt kallerop fra paukene, en dristig, søkende påstand fra solofiolinen besvares av innforståtte treblåsere, og slik folder den 16 minutter lange førstesatsen seg som en rapsodi i fri form, mer som en tankegang i utvikling en i noen tydelig musikalsk form. Den er ofte svært vakker i sin dagdrømming, sporadisk satt opp mot heroisk orkesterkomponering som sterkt antyder friluft – skjønt noe mer generelt nordisk friluft enn spesifikt norsk. Den langsomme Adagio-satsen begynner med en rørende koral-aktig figur i strykere og horn, som nå og da vender tilbake. Paradoksalt, til tross for fravær av hva tyskerne kaller «ørekrypere» i det melodiske materialet, har musikken uansett ekte personlighet. Finalen slår inn med en fengende (endelig!) dans, som viser seg å være hovedtemaet i en rondo, skjønt Borgstrøm vandrer ofte off piste, og denne satsen går i mål etter mer enn 11 minutter. Men selv om musikken ikke har tatt den retteste veien mellom A og B, er utsikten langs ruten aldri mindre enn herlig – og på slutten synes verket bare å bli borte i krattet og forsvinne i noen meloditråder. Hvis Borgstrøms konsert ikke skulle slå an, er det iallfall ikke Eldbjørg Hemsings skyld: hun byr på stjernespill, teknisk stø som en fjellgeit, dristig og påståelig der det kreves, og sødmefylt som spunnet sukker i den langsomme satsen. Den estiske dirigenten Olari Elts og wienersymfonikerne gir formfull, livlig orkesterstøtte. Deres tolkning av Sjostakovitsj’ første konsert (et pussig verk å sette sammen med Borgstrøm) er greit mer enn fremragende – den mangler noe av det desperate bittet, den ville lidenskapen og tragiske uavvendeligheten som (for eksempel) de som uroppførte den, David Ojstrakh og Jevgenij Mravinskij, fylte den med fra midten på 1950-tallet av. Noe av grunnen er at Hemsing ikke graver dypt nok ned i strengene, slik at solostemmen mangler tyngde. Klarheten i denne innspillingen ligger selvsagt milelangt fra bokseklangen den gang, og hvem ville vel kjøpe denne platen for Sjostakovitj? Jeg ville også foretrukket større engasjement i musikken i Thomas Blocks CD-hefte: han avspiser den dypt bevegende Passacaglia i 3. sats i Sjostakovitsj med tretten ord. Når det gjelder Borgstrøm, anbefales denne innspillingen på det sterkeste.
MARTIN ANDERSON
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
