PORTRAYING PASSION
Weill Die Sieben Todsünden*,**,*** Paus Hate Songs*,**** Ives, orch Adams Five Songs*,****. Ives The Unanswered Question***
*Tora Augestad (mezzosopran). **Magnus Staveland, Thorbjørn Gulbrandsøy (tenor), Halvor Festervoll Melien (baryton), Olle Holmgren (bassbaryton). Oslo Filharmoniske Orkester, dir. ***Joshua Weilerstein, ****Christian Eggen
Lawo Classics LWC1164 (73 minutter)
Kurt Weill anså Die Sieben Todsünden (skrevet på noen få måneder tidlig i 1933 og urfremført i Paris i juni samme år), som et av sine fineste verk, og helt klart det beste han hadde skrevet til da. Det har vist seg å bli et av Weills mest varig populære verk, og minst tyve innspillinger av det er tilgjengelig nå (inkludert et par nyutgivelser av eldre innspillinger som er med i større samlinger), sunget av et variert utvalg kvinnelige sangere, blant andre Lotte Lenya (midt på 1950-tallet), Weills kone Gisela May, Anne Sofie von Otter og den britiske popsangeren Marianne Faithfull. Tora Augestads versjon har derfor nok av referanser å måle seg med.
Samlet sett gjør hun det veldig bra. Noen versjoner – Lotte Lenyas for eksempel – har en kabaret- eller teateratmosfære (verket ble skrevet som en ballett) og et mindre orkester muliggjør en viss intimitet. Augestad og hennes dirigent Joshua Weilerstein foretrekker en mer fyldig lyd når de presenterer verket som en konsertsuite eller kantate, som er slik det vanligvis fremføres i våre dager. Begge tilnærminger er like gyldige, men det er lærerikt å sammenligne Augestad med Lenya – sistnevntes versjon oser av sen Weimar-dekadense, med en lurvete atmosfære, mer i tråd med Brechts utvetydig satiriske moralhistorie (man kunne nesten kalle den «umoralhistorie) der de to Anna’er i 1930-tallets Amerika, skamløst og korrupt, beriker seg selv og familien, her overbevisende sunget av mannskvartetten. Det er imidlertid mye å si om Augestads kjøligere tilnærming, ikke mindre sensuell eller lidenskapelig, bare annerledes. Det må sies at hennes intonasjon og klang er vesentlig sterkere enn Lenyas (og en del andre rivaler for den saks skyld), men det er egentlig ikke poenget her.
Blandingen av verk er morsom og variert, spesielt Marcus Paus’ Hate Songs, en syklus med tre sanger og to kadenser skrevet for Augestad i 2013-14. Nok en gang er det en satirisk vikling, siden tekstene er av den «noe beryktede» Dorothy Parker. Augestad kaster seg inn i dem med mer åpent lidenskapelige tolkninger, ypperlig fulgt av Oslo-Filharmonien og Christian Eggen, men taper aldri tekstenes ironiske karakter av syne: hater hun virkelig menn, eller «protesterer damen for høyt»?
Hate Songs er høydepunktet på platen, der de kontrasterer nydelig med Weill-sangene og de påfølgende sangene til Ives, alle skrevet mellom 1915 og 1919: Thoreau, Down East, Cradle Song, At the River og Serenity. Adams arrangerte dem i 1989 og spilte dem inn samme år med den amerikanske sopranen, Dawn Upshaw, på Elektra Nonesuch (American Elegies; WE807). Augestad trenger ikke bekymre seg for noen sammenligning med sin berømte rivals tolkninger. Det siste verket The Unanswered Question (1908, her gjengitt i sin siste versjon fra 1934-5), utgjør en pussig koda på programmet fordi den ikke har med Augestad i det hele tatt og musikken er helt uten lidenskap, som en «kontemplasjon over en alvorlig sak» slik originaltittelen forkynte. (Den er forresten også med på Adams CD American Elegies.)
Fremførelsene er tvers gjennom fantastiske, Oslo-Filharmonien viser igjen hvilket fint orkester det er. Fremragende lyd også.
Anbefales.TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
