KAN EN KOMPONIST REDDE DITT LIV?
Norman Lebrecht skriver om Stephen Johnsons bok How Shostakovitch Changed my Mind. Musikken reddet Johnsons liv da han var barn.
TEKST NORMAN LEBRECHT
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
Toppfoto: Stephen Johnson, cop. www.stephen-johnson.co.uk
I august 1942, da avmagrede lik lå strødd i gatene og tyske våpen dundret hele natten, bestemte Joseph Stalin at hva Leningrad trengte mest var å høre Dmitrij Sjostakovitsj’ syvende symfoni. Det tordnende verket var blitt uroppført noen få måneder tidligere i Kubysjev, en by i det indre Russland som komponisten var evakuert til. Symfonien var allerede spilt i Storbritannia og i amerikanske radiooverføringer dirigert av Henry Wood og Arturo Toscanini. Å presentere den i Leningrad under den tyske beleiringen, ville både være et tegn på motstandskamp og en propagandatriumf.
Byens radioorkester hadde bare 18 gjenværende musikere, og fylte ut rekkene med musikklærere, tidligere musikere og amatører. Konserten, dirigert av Karl Eliasberg 9. august – den dagen Hitler hadde utpekt til Leningrads fall – ble sendt ut til den tyske armeen over enorme høytalere. Da han hørte musikken, skal visstnok en tysk offiser ha mumlet: «Vi kommer aldri til å overvinne disse menneskene.» Selv om beleiringen varte i ytterligere 18 måneder, holdt Leningrad stand til tyskerne ble tvunget til retrett.
Uutslettelige minner
Omtrent 60 år senere, intervjuer BBC-journalisten Stephen Johnson, klarinettisten i denne fremførelsen. Da Viktor Kozlov ble spurt om hva han føler når han hører Leningradsymfonien i dag, brast både Kozlov og hans kone ut i gråt. «Det er umulig å forklare,» hulket han.
Den erkjennelsen ble startskuddet for Johnsons dypt personlige utforskning av hvordan et musikkverk kan redde livet og sjelen til dem som spiller og hører det. Johnson selv forteller i sin bok at han har en bipolar lidelse. Han vokste opp i en dysfunksjonell familie med en depressiv far og en voldelig mor med alvorlig personlighetsforstyrrelse. Som gutt husker han: «Jeg måtte låse meg inne for ikke å destabilisere mor….Hvis jeg kunne satt ord på det budet jeg ubevisst gjentok for meg selv i denne perioden, ville det vært: «Jeg må ikke føle. Jeg må ikke føle.»
Musikk, sier han, var det eneste området hvor han kunne hengi seg til følelse. Tidlig i tenårene, oppdaget Stephen Johnson Sjostakovitsj’ fjerde symfoni, den komponisten selv la på hyllen i 25 år etter at Stalin fordømte hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Han memorerte symfonien – og mens han nøt dens «skremmende stemnings-skift» og uttrykte eksistensielle trusler – lot Johnson den strømme gjennom hodet som et lydspor mens han syklet hjem fra skolen. «Livet med din mor,» skulle hans kone og terapeut komme til å foreslå, «må ha vært som den symfonien.»
System i galskapen
Sjostakovitsj hadde komponert den fjerde symfonien under Stalins «Store Terror» for å redde sin mentale helse og for i det skjulte å rapportere om massearrestasjoner og mord, og han oppnådde, som Johnson sier: «en eller to graders avstand fra følelsene han artikulerer.» Som Shakespeare skriver i Hamlet (som Sjostakovitsj satte musikk til): «Selv om dette er galskap, er det iallfall system i galskapen.» (André Bjerkes oversettelse). Komponisten hadde funnet et middel til å skape fornuft av galskap. «Hvis Sjostakovitsj kunne finne et system,» tenkte tenåringen Stephen Johnson, «da kunne kanskje jeg også.»
Dette avføder en intenst lesverdig, høyst personlig analyse av hovedverkene til en komponist som, ifølge Johnson, har samlet en kollektiv erfaring for absolutt alle tilhørere. Innslag av svart humor i musikken letter byrden av tragedie. En solo pikkolo i åttende symfoni setter på spissen det absurde i det individuelle i tragiske tider. Tiende symfoni, skrevet mens Stalin lå for døden, rommer i sitt signatur-tema hint av komponistens motstand og lettelse: «Jeg er her fremdeles!»
Da moren hans endelig blir innlagt på psykiatrisk, skriver Stephen Johnson som om han var Sjostakovitsj da Stalin døde: «Anklagen mot meg var falt i grus. Nå var alt jeg hadde måttet utholde i alle disse årene, synlig. Selv jeg kunne ikke anklage meg selv for finne det på.» Enhver som har overlevd en så forferdelig barndom vil gjenkjenne dette som øyeblikket da forløsning er mulig og livet til slutt kan leves.
Den indre krigen
Det finnes en teori i moderne psykologi som refererer til det «interne totalitære objekt», noe psyken kan gripe til i møtet med et ytre onde for å tvinge selvet til underkastelse. Et slikt objekt lever videre i russere som en snikende beundring for den mektige Stalin; Johnson føler både kjærlighet og age overfor sin sinnssyke mor.
«Når jeg ser tilbake på prøvelsene i mitt barndomshjem,» skriver han, mens han tenker på Sjostakovitsj’ åttende symfoni, «virker det som om denne musikken sier til meg: Det er ingens skyld. Å fordele skyld er en måte å gi livet mening på, men det holder oss i fangenskap.» I den åttende strykekvartetten hører han antydninger om at komponisten vurderer selvmord, samtidig som han på et vis kaster ut en livbøye til Johnson som er i det samme mørke rommet.
All stor musikk ligger på grensen til galskap. Denne plagede forfatteren klarer å overbevise om at Dmitrij Sjostakovitsj’ musikk hjalp til med å redde hans sinn. I livets store kriser, antyder han, møter hver og en av oss en indre Leningrad-beleiring, og musikken kommer oss til unnsetning.
blogfeed: www.slippedisc.com
website: www.normanlebrecht.com
