INGEBJØRG KOSMO TAKKER FOR SEG PÅ OPERAEN
Aldersgrensen for fast ansatte sangsolister ved Operaen er 52 år. Det er i rett tid for noen, mens andre er i sitt livs form i den alderen.
TEKST KARI EIKLI
TOPPFOTO: Ingebjørg Kosmo ble takket av med laurbærkrans etter fremførelsen av Mahlers Das Lied von der Erde. Foto: Kari Eikli.
Øvrige foto: Erik Berg
Mezzosopranen Ingebjørg Kosmo er med sin varme og fyldige stemme og intelligente formidling blant de sistnevnte, men formelt sett er det likevel over nå i juni, etter 25 år som sangsolist i Den Norske Opera & Ballett.
– Du kommer fra Fauske. Hvordan kommer man på å ville bli operasanger når man vokser opp så langt fra en operascene?
– Når du bor på et lite sted og du har et talent, blir du fort sett og hørt. Gjør du det bra, blir du fort spurt igjen. Jeg har opplevd å bli båret frem av lokalsamfunnet mitt, som ga meg stadig nye og større oppgaver. Spesielt stor betydning for meg hadde organist og kordirigent Robert Carding, som var min piano- og orgellærer og musikalske mentor helt til jeg begynte på Musikkonservatoriet i Trondheim.
Umettelig presse – den gang
Etter at hun var ferdig på Operahøgskolen i 1994, fikk Kosmo et to år langt stipendiat i Operaen, før hun ble fast ansatt i 1997. I 1995 debuterte jeg med en større en rolle som Octavian i Rosenkavaleren.
– Fungerende informasjonssjef i Operaen på den tiden, Hege Lunde, organiserte hele tolv intervjuer i forkant av min debut, og syv-åtte aviser anmeldte den i etterkant! Jeg opplevde pressen som umettelig. På 90-tallet var de langt mer opptatt av å skrive om opera enn nå, forteller Ingebjørg. Den gangen hadde pressen fokus på dirigenter, sangere og orkestret. I dag er det stort sett regien de skriver om, hvis de skriver. Det er virkelig skjedd en stor endring i pressedekningen på kulturstoff på disse årene.
– Hvordan har forskjellene vært mellom å ha jobbet både på Youngstorget og i Bjørvika?
– Det har vært en spennende reise. I Folketeatret på Youngstorget var vi færre ansatte, men vi var flere sangere. Det meste var mindre byråkratisk der, og det opplevdes nesten som om kollegene var familie. Men det var en viktig grunn til at vi fikk nytt hus. Arbeidsforholdene i Folketeatret var elendige, og publikum fortjente en bedre akustikk. Her i Bjørvika er arbeidsforholdene upåklagelige: Vi har mange øvingsrom med klaver, flere romslige prøvesaler, og ikke minst har vi en fantastisk sal å synge i. Med den oppmerksomheten Operaen og Snøhetta fikk gjennom dette spektakulære bygget, ble Den Norske Opera & Ballett plutselig kjent over hele verden, og publikum fra mange land strømmet til Oslo. Det gjorde noe med oss, sier Ingebjørg Kosmo med stolthet.
– Den Norske Opera & Ballett har levert god kvalitet både i Folketeatret og i Bjørvika, men den ekstra ærefrykten vi fikk ved å opptre i det nye operahuset gjorde at vi alle løftet oss til det ytterste. Alle kolleger både i og utenfor solistgruppen er dyktige, man blir alltid møtt med et smil, og det er en selvfølge at alle hjelper alle. Alle nye hus trenger tid til å få en sjel. Etter ti år i Bjørvika er Operaen i ferd med å få det, for husets sjel skapes av de som holder til der, gjennom felles arbeid og opplevelser.
Liker også de små formatene
Kosmo liker også å synge i mindre formater, for der kommer man fysisk og emosjonelt nærmere sitt publikum. De erfaringene er gode å ta med seg over i de store formatene, sier hun.
– Nytteverdiene går også den andre veien, ved at de forstørrede uttrykkene fra hovedscenen kan styrke det intime. Jeg har sunget mye Lieder, romanser og kammeropera, både i Operaen og på steder som Troldhaugen og Flagstad-festivalen i Hamar. Av verk i kammerformat nevner jeg gjerne Knut Anders Vestads Hamsunballader, og ikke minst Mahlers sangsyklus Das Lied von der Erde, som jeg nettopp gjorde sammen med Thor Inge Falch. Thor Inge og jeg gikk i samme klasse på Operahøgskolen, og med denne forestillingen holdt vi en felles avskjedsforestilling i Operaen i mai. At tekstene er basert på kinesiske dikt som til dels er handler om tristesse og avskjed, gjorde det ekstra sterkt. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått gjort så mye variert.
– Hvilke av dine roller har bitt seg fast som de mest spesielle?
– Tittelrollen i Carmen, Octavian i Rosenkavaleren, Komponisten i Ariadne auf Naxos og Donna Elvira i Don Giovanni er nok de jeg har likt best å gjøre. Og ikke å forglemme Sylva Varescu i Czardasfyrstinnen; jeg elsker både å synge den og å se publikum kose seg med fengende operetter. Mest action har jeg opplevd i Carmen. Denne fyrrige damen har jeg tolket i åtte – 8! – forskjellige produksjoner gjennom min karriere. Min første Carmen var i Sandefjord i 1994. Senere gjorde jeg den mange steder rundt om i Norge, inklusive Ullersmo fengsel, og i utlandet (Stockholm, Baku, Beograd og Praha). Først på riksmål, senere på nynorsk, og selvfølgelig på originalspråket fransk.
«Flammende Carmen»
De fleste personlige dramaene i sitt sangerliv har Ingebjørg Kosmo opplevd gjennom sin befatning med Carmen.
– En gang, i Kristiansand, tok den gjennomlakkerte parykken min fyr, men kveldens Don José i Harald Bjørkøys skikkelse kastet seg over meg og fikk slukket flammene. Jeg skjønte ikke noe før publikum gispet og teknikerne var på vei til å senke teppet. But the show must go on; jeg bare ristet av meg asken og sang videre, men kunne ikke kaste forførende på håret før de brakte inn en ny parykk i 3. akt! Jeg har fått en del vitser slengt etter meg etter dette, som «hete Carmen», «flammende Carmen» og «Brenn du for meg, Carmen?»
– En gang i Beograd trodde jeg noen sekunder at jeg kunne bli tiltalt for mord – på ordentlig! Da jeg skulle gripe sverdet med det temperamentet Carmen skal ha, tok det ved et uhell feil kurs og føk i full fart ned i orkestergraven. Jeg hørte et skrik – og så ble det blikk stille. Lettelsen var stor da jeg skjønte at det hadde gått bra med musikerne, men etter den tid har heldigvis HMS blitt tatt mer på alvor i vår bransje også!
– Et annet høydepunkt var da Marita Sølberg og jeg sang fra Peer Gynt med Berlin-Filharmonikerne under ledelse av Neeme Järvi på Waldbühne i Berlin. Den uforglemmelige opplevelsen foran 22.000 publikummere en varm sommerdag er bevart på DVD, og har gjentatte ganger vært sendt på den tyske TV-kanalen Mezzo.
– Du sang Herlovs-Marte i Anne Pedersdotter på Festspillene i Bergen i 2010 og nå gjør du Merete Beyer. Hvilket forhold har du til dette verket?
– Jeg har faktisk hatt denne operaen i blodet siden jeg gikk på Operahøgskolen på 90-tallet. Da var det Vessa Hanssens tolkning av Merete Beyer som bergtok meg mest. Jeg husker jeg tenkte i mitt stille sinn den gangen: Kanskje kan jeg også en gang få spille svigermora fra helvete? Og nå gjør jeg nettopp Merete Beyer som avslutning på min tid som ansatt på Operaen, til Edvard Fliflet Bræins fantastiske musikk. Riktignok i en konsertant versjon, men det er jo å håpe at vi får se den i scenisk versjon snart, for dette dramaet formelig roper etter det. Historien om den påståtte heksa Anne Pedersdotter som ble brent på bålet på Nordnes i Bergen i 1590, er bygget på historiske fakta. Når den gjenoppsettes i Operaen nå i juni, sitter det faktisk etterkommere etter noen av personene i rollegalleriet i salen.
Utfordringer av alle slag
– Du har vært en solid klippe som vi har opplevd som en som fikser de fleste utfordringer. Men det må vel også ha vært noen krevende oppdrag?
– Den absolutt mest krevende var Jezibaba i Rusalka på tsjekkisk, et språk jeg ikke kan. Jeg brukte en hel sommerferie på å innstudere teksten, for med to to-åringer som hang i skjørtet på meg dagen lang, husket jeg ingenting av hva jeg hadde pugget dagen før.
– Min karrieres absolutt aller verste opplevelse skulle faktisk ende opp med bli en av de beste. Jeg skulle få synge Anitra fra Griegs Peer Gynt i Royal Albert Hall med Göteborgs Symfoniorkester under ledelse av Manfred Honeck, BBC Singers, Sverre Anker Ousdal, Wenche Foss, Bo Skovhus og flere kjente størrelser. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle danse i tillegg til å synge. Jeg hyrte inn den dyktige koreografen Tiril Andøl, og møtte godt forberedt med en ferdig innstudert «Arabisk dans». Men da vi ankom Royal Albert Hall, fikk jeg beskjed om at jeg skulle danse til «Anitras dans», ikke «Arabisk dans»! Vi prøvde å overtale dem til å bruke den dansen jeg hadde innstudert, men nei; det var Anitras dans de ville ha! Hvordan skape og innstudere en 3-4 minutter lang dans på én kveld, og gjøre den foran 5000 publikummere og BBCs TV-kameraer? Jeg fikk full panikk og ønsket at jeg kunne forsvinne i et hull i gulvet.
– Lykken var at min manager Matthias Eidmann er tidligere danser. Han laget en enkel, forførende koreografi som jeg bare kunne flørte meg gjennom sangen med. Vi fikk én prøve, og så var det showtime. Men da vi var i gang, opplevde jeg å bli forgudet av 5000 entusiastiske publikummere som ga meg følelsen av å være på en giga operapub. Og faktisk ble Peer Gynt i Royal Albert Hall The Critic´s Choice i London-magasinet Time Out etterpå!
Gift med sjefen
– Du ble gift med sjefen din, operasjef Bjørn Simensen. Hvordan opplevde du det i jobbsituasjonen?
– Vi gjorde det så enkelt som at solistsjef Tore Dingstad overtok ansvaret for meg når det gjaldt rollebesetninger. Jeg har aldri vært en higer og ønsket aldri å snike i køen. Jeg var i en god karrieremessig flyt før jeg møtte Bjørn, så alt i alt har det gått veldig bra i forhold til kollegene mine.
– Vi giftet oss mens planleggingen av det nye operahuset gikk for fullt. Bjørn reiste mye og hadde lange arbeidsdager. Da jeg ble gravid og hadde vært på ultralyd (alene, selvfølgelig!) og fått vite at jeg skulle ha tvillinger, fikk jeg ikke tak i Bjørn på flere timer fordi han var konstant i møter. Tvillingene kom i 2007, året før huset i Bjørvika åpnet, så jeg var mye alene med dem den tida. Det var en hektisk tid, men det gikk bra det også!
Travel fremtid
– Hva er planene dine framover?
– Jeg har undervist hele tiden, inspirert av min pedagog og forbilde innen sangteknikk, Mirjana Dancuo, så det skal jeg fortsette med. Og så skal jeg selvfølgelig fortsette å synge som freelancer. Men jeg har i det siste fått smaken på en ny måte å være kreativ på. I stedet for å vri meg i sengen når jeg innimellom har noen våkenetter, har jeg stått opp og skrevet tekster. Det har resultert i manus og regi av to kirkemusikalske verk med musikk av Marilyn Brattskar: Julespillet i fire deler med barn i alderen 5-19 år og Påskespillet, som ble oppført sist påske i Holmen kirke av barn i alderen 9-19 år. Alle barna jobbet seriøst og opptrådte med stor innlevelse. Det er veldig meningsfylt å bringe videre noe av det jeg har lært i min tid i Operaen til lokalsamfunnet, så korarbeidet i Holmen menighet kommer jeg til å fortsette med.
At Ingebjørg Kosmo fratrer på topp, vet operaledelsen. Hun er allerede engasjert som freelancer i to produksjoner neste sesong, som Marcellina i Figaros bryllup og som sangsolist i balletten Anna Karenina.
