DET ER ARTIG Å SPILLE FOR FOLK!
Den første tonen på den første Oslo Kammermusikkfestival for 30 år siden (1989) kom fra Truls Mørks cello i Bachs solosuite nr. 4, Ess-dur. I år er det 16 år gamle Birgitte Oftestad, et lysende talent, som følger opp æren.
TEKST MONA LEVIN
TOPPFOTO: ARVE TELLEFSEN Cop. MARIUS VIKEN
Det belyser Arve Tellefsens hovedpoeng med jubileumsfestivalen: å vise frem mest mulig norsk kvalitet, vise hvor forandret norsk musikkliv er blitt på disse årene og hvor differensiert det er, og hvor skyhøyt listen ligger for musikk-ungdommen. Festivalen spenner fra 15.-24. august, og foregår over hele Oslo, fra Gamle Logen til Linderud gård i Groruddalen, fra Aulaen, via Høymagasinet på Akershus festning og Slottskirken til Spikersuppa – der det blir gratiskonserter hver dag med musikk og samtaler.
– I Spikersuppa er det program etter innfallsmetoden, og som kjent krever det nøye forberedelser. Der blir det kappleik og tull! Alexander Rybak og jeg skal kappspille. Det blir en rølpekonsert.
Den spede begynnelse
– Det var mye norsk musikk og mange norske stjerner i 1989 også – som Truls, Ole Edvard Antonsen og Vertavokvartetten – men i dag er de så uendelig mange flere og finnes på langt flere plattformer, sier Tellefsen og nevner i den forbindelse Mari Silje Samuelsen med hennes crossover-suksess, Ragnhild Hemsing som i tillegg til sin karriere som fiolinist også gjør stor lykke med hardingfela, Alexander Rybak som er showman og komponist, og et relativt nytt navn: fiolinisten Mari Halvorsen som eksellerer i sigøynermusikk. Og ikke minst sangerinnen Astrid Nordstad, som etter Tellefsens mening står på spranget til å erobre verden.
– Dette sier alt om Norges transformasjon fra nordisk versting på musikkutdannelse til nordisk besting! Utenlandske musikkstudenter søker seg i dag til Norges musikkhøgskole. Min generasjon måtte ut av landet for å få skolering. I år var det med flere utenlandske enn norske musikere i Ungdomssymfonikerne på Elverum. Det sier en del om hva vi kan presentere fra øverste hylle når fjerde fiolin i Johan Svendsens strykeoktett spilles av Marianne Thorsen – førstefiolinist i det berømte britiske Nash Ensemble og leder for Leopold Quartet! Hun spiller også Beethovens sonate nr. 1 sammen med Liv Glaser på hammerklaver på jubileumsåpningen.
Festivalen er også stadig blitt større, og Tellefsen har en uunnværlig partner i Håvard Gimse – de er begge kunstneriske ledere.
30 års erfaring
Stravinskys Historien om en soldat var også med i 1989, da med mannlig soldat og mannlig djevel, men kvinnelig danser.
– Nå har vi snudd på det, med skuespillerne Liv Ullmann som djevelen, Ingrid Bolsø Berdal som soldaten, Mattis Herman Nyquist som fortelleren og hip hop-danseren Magnus Emaka Einang som representant for den ikke-materielle veien. Liv er overlykkelig over å være djevel! Selv blir jeg inspirert av å arbeide med musikere fra rock- og jazzmiljøet, pop- og folk også,
Den store forskjellen er mengden med arrangementer i Oslo. For 30 år siden skjedde det ingenting i august, det var ferie frem til skolene begynte, og Filharmonien hadde også ferie. Mariss Janson tok initiativ til OFOs sommerkonserter. Nå er det Oslo Jazzfestival, KORK gir utekonserter, det er Mela-festival, annethvert år Ibsen-festival, teatersesongen begynner tidligere og tidligere, men det virker som om alle arrangementene generer interesse.
Kammermusikk, hva er det?
I 1989 var Oslo Kammermusikkfestival den første i sitt slag her i landet, og mer enn én gang måtte Tellefsen forklare mulige sponsorer og andre hva kammermusikk er for noe rart. I dag er det over 30 norske kammermusikkfestivaler. Det forutså ikke Tellefsen, men ingen er gladere enn ham over denne utviklingen. Selv spiller han mer enn noen gang – mer kammermusikk, legger han til – og holdt blant annet fire konserter på én dag på Elverumfestspillene nylig. Programmene viser hans bredde, nettopp det som har gjort ham så slitesterk og populær.
– Jeg spilte Beethovens fiolinsonate nr. 1 med Wolfgang Plagge, Gabriels obo med Ole Edvard Antonsen, og Strauss-sangen Morgen med Astrid Nordstad. Det er artig å spille for folk! Den nervøsiteten jeg føler i dag er kreativ; jeg er ikke redd, men nervøs for ikke å spille som jeg gjerne vil, og det er et godt tegn. På Aula-debuten min var jeg vettskremt. «Er du nervøs?» spurte min medspiller, den alltid rolige Robert Levin da vi sto i døren inn til podiet. Jeg nikket skjelvende. «Ikke tenk på det!» sa han, og det har jeg aldri glemt. «Ikke tenk på det – haha!»
Større og friere energi nå enn før
– Du har ikke behov for å gi deg etter 60 år på podiet?
– Jeg er alt annet enn mett, og kan helt ærlig si at jeg nå har en stor energi som jeg ikke hadde da jeg var høyden. Det er den energien jeg innbiller meg at Pavarotti og Elvis hadde da det begynte å lakke og li, da de måtte kjempe med seg selv og overkomme alderens mulige begrensninger, men samtidig kunne gjøre litt mer som de ville selv. Kontakten med publikum blir enda mer intens når man må sloss for det, sier Tellefsen ettertenksomt. Og legger til:
– Jeg innbiller meg også at jeg spiller Beethoven bedre nå enn da. Jeg tar meg mer tid, dveler ved en tone hvis jeg vil. For 50-60 år siden var det andre tradisjoner, man søkte å spille som Menuhin eller Stern. I dag er jeg modigere, og gjør som det passer meg.
Stadig nye arenaer
Årvisst har Arve Tellefsen lagt nye konsertlokaler til den allerede celebre listen. Med kongelig velvilje fikk han åpnet Oscarshall og Dronning Sonjas KunstStall for konserter (Dronningen er festivalens høye beskytter), det nye i år er Gamle Raadhus Scene (Familiekonsert) og Victoria Jazzscene (Rybak). I Paulus kirke blir det en samarbeidskonsert med Oslo Jazzfestival, der Håkon Kornstad og Det Norske Kammerorkester skal spille.
– Det er blitt en tradisjon at Festspillene i Elverum, der nå Ole Edvard Antonsens leder en kammermusikkdel, avslutter med gjestespill hos oss. Konserten i Domkirken er ikke akkurat kammermusikalsk, men Mahlers 9. symfoni er praktfull musikk, og dirigent er Mahler-kjenneren og veteranen Eliahu Inbal.
Og når vi snakker om veteraner. Tidligere operasjef Bjørn Simensen sa en gang noe uforglemmelig om seg selv som jeg stjeler: «Det er utrolig hva man får til når man ikke kjenner sin begrensning!»
