GRATULERER MED DAGEN, OFO!
Oslo-Filharmonien fyller 100 år og hele sesongen er en kjempefest, toppet av Mahlers 8. Her er første kapittel av OFO-historien. Fortsettelse følger!
TEKST MARIT GAASLAND
FOTO OSLO-FILHARMONIENS ARKIV om ikke annet er opplyst
Toppfoto: Filharmonisk selskaps program til den første konserten 27. september 1919
«Nogen mil nærmere Europa», skrev Morgenbladet etter Filharmonisk Selskaps første konsert i 1919. På importsiden, dvs. impulser og besøk fra Europa, fikk skribenten rett allerede i den første sesongen. På eksportsiden kunne han umulig forutse den store norske musikkeksporten som skulle komme mange tiår senere.
I 1919 var nasjonalstaten Norge bare i tenårene og et av Europas fattigste land, men med blikket vendt utover. Etter historielesing om Oslo-Filharmonien gjennom 40 år savner jeg fortsatt svar på disse spørsmålene: Hvordan kunne et orkester med 53 musikere gjennomføre slike programmer, og med glans? Hvordan ble det så raskt kjent ute i Europa? Og hvordan klarte de å kombinere kunstnerisk fremgang med daglig strev for materiell overlevelse?
En kort forhistorie
I 1846 ble Det Philharmoniske Selskab stiftet i Christiania. Konsertene ble populære, ikke minst vokalverkene med Den Norske Studentersangforening (stiftet 1845). Initiativtageren Georg Gehrmann, svensk cellist, opptrådte som «organisasjonseier», kom snart i konflikt med norske krefter som Halfdan Kjerulf og Ludvig M. Lindeman, men ledet Selskabet til det i 1871 gikk over i Christiania Musikforening (senere kalt Kristiania Musikerforening). Gehrmann hadde i mange år følt seg utklasset av den unge og populære Edvard Grieg, som innførte sin egen konsertserie i 1867. Nå ble Grieg og Johan Svendsen Musikforeningens første ledere. Johan Halvorsen hadde frem til Nationaltheatrets åpning i 1899 oppholdt seg mest i utlandet, men ble fra da av en drivkraft for «fellesbruket» Nationaltheatrets Orkester og Musikerforeningen. Så kom inflasjonsbølgen i etter 1. verdenskrig. I 1918 var leveomkostningene økt med 150 prosent siden 1914 og musikerlønningene med 18 prosent.
Offentlige kroner har sjelden sittet lenger inne, og i lille Kristiania var det langt mellom mulige mesener, men skipsreder Anton F. Klaveness tok kontakt med andre velstående menn og kvinner med denne oppfordringen: «La oss nu ikke skyte oss inn under den unnskyldning at kulturoppgaver som denne går ut over våre krefter – vårt land er jo så lite og fattig! … Samfunnets goder må i også i denne henseende socialiseres.» I juli 1919 var det generalforsamling i det nye Filharmonisk Selskap AS, og 27. september var Filharmonisk Selskaps Orkester på plass i Gamle Logen med sjefdirigent Georg Schnévoigt, Cæciliaforeningens Kor, pianisten Fridthjof Backer Grøndahl (sønn av komponisten Agathe B.G.) og barytonsolisten Erik Bye (senere kalt «senior».)
Morgenbladet begynner allerede å få rett
Richard Strauss, Wagner og Mahler altså – med et fast orkester på 53 musikere. Ekstramusikere, hvor fantes de, om det fantes penger? Det var vanskelig nok å bemanne orkesterstillingene, i 1919 var omtrent en tredjedel av musikerne ikke-norske. For et løft det må ha vært, da Schönbergs Gurrelieder ble oppført i 1926, med 170 sangere, seks solister og et orkester på 70! Og de kom, dirigenter som Arthur Nikisch (som hadde samarbeidet med Tsjaikovskij), de allerede legendariske Jean Sibelius og Carl Nielsen og Pierre Monteux (som hadde uroppført Stravinskys Vårofferet i 1913). Etter hvert kom også Stravinsky selv.
I 1927 holdt orkesteret sin aller første konsert i utlandet – dvs. i Stockholm, med ovasjoner fra publikum og presse. I begge land ble konserten sett som et stort ledd i den norsk-svenske forbrødringen. Ryktene om en kongelig allianse gjorde ikke interessen mindre (kronprins Olav og prinsesse Märtha ble forlovet året etter). Suksessen i den store musikkbyen Stockholm forteller om et mulig turnémarked allerede da, men det neste tiåret ble som kjent rammet av økonomisk verdenskrise og det neste igjen av verdenskrig.
Det nye orkesterets fremste ambisjon
lå også i eget land, i forhold til publikum og ikke minst komponister og solister, som nå fikk en helt ny arena. Blant norske komponister som fikk stor oppmerksomhet var Harald Sæverud, Geirr Tveitt, Pauline Hall, Arne Eggen, David Monrad Johansen, Fartein Valen og Ludvig Irgens-Jensen, som med storverket Heimferd skulle redde Filharmonisk Selskap fra konkurs i 1930. Da ble det satt opp flere ekstrakonserter i Oslo, og i Trondheim – der uroppførelsen skulle ha vært forbindelse med Stiklestad-jubileet – ble det radiooverført til stappfulle kinoer. Da Sæveruds symfoni nr. 3 skulle fremføres i 1932, ble det satt opp ekstratog mellom Bergen og Oslo!
Blant etablerte norske solister var f.eks. pianisten Fridtjof Backer Grøndahl, koloratursopranen Kaja Eide Norena og mezzosopranen Ellen Gulbranson (bl.a. ledende solist i Bayreuth). Første gang verdensstjernen Kirsten Flagstad kom på besøk, måtte det settes opp ekstrakonsert i Colosseum kino. Nye norske talenter debuterte på rad og rekke, som nittenåringen Robert Levin i 1932, åtteåringen Kjell Bækkelund i 1938 og elleve-åringen Eva Knardahl i 1939. Bækkelund har fortsatt rekorden som Filharmoniens yngste solistdebutant. Sterke solistkrefter hadde også orkesteret selv, som konsertmestrene Max Rostal, Oscar Holst og Ernst Glaser, bratsjisten Bjarne Brustad, cellisten Karl Andersen og flere soloblåsere.
Hele byens orkester
var tydeligvis en ambisjon fra første stund. Allerede i 1920 ble det innført skolekonserter (Calmeyergatens Misjonshus og Tivolis Cirkus Verdensteater), som siden har vært faste poster i sesongprogrammene. I 1922 kan det leses avisoppslag om «15.000 gjennem tælleapparatene på St. Hanshaugen» (friluftskonsert), i 1925 om «600 sangere på fullsatt Bislet stadion». Senere kom for eksempel konserter på industriarbeidsplasser, andre bedriftskonserter, gratis friluftskonserter og i kriseårene også egne gratiskonserter for arbeidsløse. På danserestauranten Røde Mølle fikk de mer privilegerte sitt, med te-konserter «efter mønster fra utlandets storbyer». De fortsatt årlige konsertene på Freia ble til i 1936. Friluftskonsertene blomstret opp igjen med Sommerkonsert i Holmenkollen fra 1982 og fremover, ble etterfulgt av Rådhusplassen på 2000-tallet og har aldri samlet så mange som nå – på Myraløkka og Slottsplassen.
Filharmonisk Selskaps Kor
ble stiftet i 1921, og tok like imponerende utfordringer som det unge orkesteret. Allerede i den første sesongen var Beethovens symfoni nr. 9 sesongavslutning (da med Cæciliaforeningens Kor). Med eget kor ble dette fast og populær programpost gjennom mange år. Det var ikke snakk om hvor mange som kom, men hvor mange konserter det var plass til på spilleplanen, og konsertene ble også en svært viktig inntektskilde. Gjennom resten av historien har vokalverk stått svært høyt på ønskelisten til oslopublikummet. Det ligger historisk symbolikk bak valget av Ode til gleden som sesongavslutning i mai 2020.
Hele landets symfoniorkester
kunne virke som en fjern ambisjon i 1919, men kunne oppfylles allerede i 1925. Fra da av stuet orkesteret seg sammen hver fredag i Kringkastingsselskapets varme studio hos Brødrene Hals. Derfra ble Filharmonien sendt «ut i æteren blaa, så det hørtes fra Spitsbergen til Italien, Russland og Storbritanien», som det sto i et programblad. Da NRK overtok radioen i 1933, fulgte Filharmonien med. De første årene ble konsertene overført fra festsalen i Nasjonalgalleriet, senere ble «over til Universitetets aula» fast og inn-annonsering.
I 1946 ble Kringkastingsorkesteret etablert, men Filharmonien tok seg fortsatt av større symfoniske verk. På 1990-tallet fikk sendingene fornyet popularitet med programposten Orkesterplass, som oftest med Arild Erikstad som kommentator. I dagens nye «sendingsflate» er klassisk musikk henvist til kanalen Alltid klassisk, men i utgangspunktet har NRK har fortsatt sendingsrettigheter til Filharmoniens konserter i Konserthuset. I norsk fjernsyn har klassisk musikk aldri hatt stor plass, men æres den som æres bør – Hovedscenen i NRK 2! Også her må Sommerkonsertene i Holmenkollen nevnes. «Oslo-Filharmonien satser høyt, spiller i alpinbakke(!)» skrev Aftenposten foran lanseringen i 1983. Konsertene ble det Mariss Jansons mente med sin idé – folkefester som «alle» måtte ha med seg, i Norge og etter hvert mange andre EBU-land.
Siden 1950 har også stadig flere nordmenn opplevd direktemøter med Oslo-Filharmonien. De store landsdelsturneene dekket 10 prosent av Norges befolkning, men orkesterets internasjonale lanseringsperiode fra 1984 og fremover måtte gå ut over noe. Fremdeles hadde orkesteret mye pålagt studiotjeneste for NRK. Dessuten ble det stadig vanskeligere å finansiere turneer i Norge. Statsstøttede orkestre kunne ikke motta bidrag fra Rikskonsertene, og andre muligheter fantes ikke før private sponsorer kom inn i bildet. I dag har norgesturneer igjen høy prioritet – også i jubileumssesongen.
Ambulerende virksomhet
var det ellers nok av. Slik beskrev intendant Tønnes Birkenes situasjonen i 1919: «Hittil har orkesteret holdt prøve i Aulaen hver tirsdag, onsdag og torsdag, og i Logen hver fredag og lørdag. Fredag morgen måtte vi have flyttefolk til at bringe instrumentene til Logen. Lige etter generalprøven, søndag middag flyttede vi til Calmeyergatens misjonshus, og her var ikke konserten slutt før det gjaldt at bringe instrumentene væk for at aftenmøderne der nede kunde begynde, så tilbake til Logen igjen til mandagskonserten, og umiddelbart efter denne tilbake til Aulaen for prøverne tirsdag morgen.»
Og problemene har vart. Da senere sjefdirigent Mariss Jansons skulle ha sin første orkesterprøve i Oslo i 1975, fikk han samme morgen vite at denne ikke skulle være i Aulaen, men i Samfunnssalen. Og da Konserthuset sto ferdig i 1977, var det ingen selvfølge at orkesteret skulle ha sine prøver der – hevdet Oslo kommune i sist liten. Kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik slo kraftig i bordet og truet med inndragning av lån. Slik løste det seg formelt, men i praksis ble det fortsatt mye flyttevirksomhet for Filharmonien. Dessverre var Konserthuset også «fravokst» på de 20 årene som hadde gått fra arkitekten tegnet til huset sto der. Ennå ambulerer Filharmoniens ansatte hver dag – mellom sine to faste adresser.
Mot okkupasjonsår
1930-tallet ble kunstnerisk rikt, men økonomisk krevende også for Filharmonien og musikerne, som ofte var spente på om det fantes penger på lønningsdagen. Desiderte kunstneriske høydepunkter var Bruno Walters besøk i 1938 og Wilhelm Furtwänglers i 1940. En uke etter Furtwänglers konserter var okkupasjonen et faktum. Dessverre for orkesteret, må en kunne si, forvaltet de en kunstform som hadde høyeste prestisje i Tyskland, også som «det tredje riket». Da NRK ble nazifisert fra april 1940, ble naturligvis Filharmonien et ledd i dette gjennom sin faste rolle som radioorkester. Etter hvert ble det kjent som Das grosse Rundfunk-orchester og et viktig ledd i både tyskernes og Quisling-regjeringens propaganda-apparat. Samtidig var det først og fremst Filharmonisk Selskaps Orkester med egne konserter i Universitetets aula, og lenge viste publikum tydelig at de skilte klart mellom disse rollene. Statsakten i februar 1942, der Quisling ble innsatt som «ministerpresident», ble et nederlag for orkesteret da det ikke klarte å komme seg unna å spille. Musikerne var jo også delt i to leire, et titalls musikere skulle bli avsatt eller suspendert under «oppgjøret» i 1945 (som Filharmonisk Selskaps styre tok seg av selv). I november 1943 brøt det ut brann i Universitetets aula, og orkesteret ble uten konsertsal. Konsertene ble innstilt frem til mai 1945. Da hevet det seg stemmer imot Filharmoniens medvirkning under fredsfesten, fra Hjemmefronten som lenge hadde vært kritisk, men som snart lot seg overbevise av orkesterets egen opprydning i rekkene. Og da kongefamiliens syn ble kjent, stilnet diskusjonen.
Denne enkle oppsummeringen har stort sett vært «gjeldende» i historieskrivningen om Filharmonien, men i boken Lyden av Oslo har Alfred Fidjestøl nå dykket mye dypere i dette materialet og skapt et mye mer sammensatt bilde.
Det tapte tas igjen
Etter mange år med innestengelse og avsondring, og ikke minst med nye fremkomstmidler, blomstret det internasjonale musikklivet som aldri før fra 1945 og fremover. Etter flere års fravær hos de fleste, var også radioen tilbake blant nordmenn. Hvordan det artet seg for orkesteret og publikum i Oslo, blir et nytt kapittel.
Sjefdirigentene
Om både dem som er nevnt her og alle de senere, kan du lese her.
Det har ofte vært offentlige feider omkring ansettelsene, og her gjengis den aller første: Da de første tre forsvant, i 1920 norske Johan Halvorsen (1864-1935), i 1921 både den temperamentsfulle finnen Georg Schnéevoigt (1872-1947) og den arbeidsomme og idealistiske polakken Ignaz Neumark (1888-1959), meldte deg sterke protester mot en ny «utlending» – José Eibenschütz. Blant dem som rykket ut til hans forsvar var Christian Sinding – og Arnulf Øverland med sin velkjente ironi: «Ingen må komme og ildne og overstråle os, tvinge os til at anspænde vore kræfter. Ingen å vække os og holde os vågne!»
Eibenschütz (1982-1952) ble i Oslo til 1927, da han ble sjefdirigent for Radiosymfoniorkesteret i Hamburg. Der ble han som jøde avsatt i I934. I Oslo ble han svært viktig både som orkestertrener og repertoarutvikler. Han hadde tidligere radio-erfaring og ledet prøveopptak i Oslo allerede i 1923. Han er også initiativtageren til Filharmoniens kor.
Da russiske Issay Dobrowen kom til Oslo i 1927, var det få som forsto at orkesteret nå hadde skaffet seg en av verdens fremste dirigenter. Og han var ikke bare utlending, men til og med jøde. Offentlige rasistiske ytringer hadde også Eibenschütz fått oppleve i 1920-årene, men i Dobrowens tid ble slike røster både flere og sterkere. Dobrowen tilførte orkesteret enorme verdier som orkestertrener, og publikum store repertoarskatter – nye som gamle. Han kom til Norge med nansenpass, og Fridtjof Nansen hjalp familien med norsk statsborgerskap, men Dobrowen var forutseende og kom seg ut av Europa i tide. Om hans format sier det mye at han i sine siste år samarbeidet med Bruno Walter og Herbert von Karajan. Etter krigen flyttet han tilbake til Oslo, og han er begravet på Vår Frelsers gravlund. Hans sønnesønn Kim D. ble senere medlem av Oslo-Filharmoniens styre.
I 1931 var det hele to norske kandidater til sjefdirigentstillingen – nesten jevngamle Odd Grüner-Hegge (1899-1973) og Olav Kielland (1901-1985). De virket en tid ved siden av hverandre, men i lengden var det ikke råd til to faste dirigenter. Det fremgår av referater at Kielland i 1933 ble valgt på grunn av lengre erfaring. Han beskrives av musikere som en stor orkesterinspirator, og ikke minst norske komponister har mye å takke ham for. Samtidig var han beryktet for sitt temperament, og hans tvilsomme holdninger og forbindelser under okkupasjonen gjorde ham uaktuell i 1945. Da var Odd Grüner-Hegge et selvsagt valg, som elev av bl.a. Felix Weingartner og med betydelig internasjonal erfaring. Han skulle bli Filharmoniens store musikalske gjenoppbygger i de neste 17 årene.
Kilder:
Hampus Huldt-Nystrøm: Fra munkekor til symfoniorkester, eget forlag 1969
Nasjonalbiblioteket ved Ivar Håkon Eikje
Oslo-Filharmoniens arkiv
Alfred Fidjestøls bok Lyden av Oslo lanseres på Cappelen Damm 23. september og kan kjøpes eller bestilles hos Tanum.
Nasjonalbiblioteket åpner jubileumsutstilling om Filharmonien fredag 27. september.
