MARCUS PAUS
Marcus Paus En hellig, alminnelig lek – sanger til dikt av André Bjerke.
Julie Kleive (soprano), Joachim Kwetzinsky (piano)
Grappa PPC9076 www.grappa.no (34 minutter)
André Bjerkes (1918-85) poesi og skrifter trenger ingen nærmere introduksjon for et norsk publikum. De utgjør en viktig del av Marcus Paus’ sang-utgivelser, med Bjerke som en av poetene han har benyttet seg mest av de siste årene, blant annet Tingenes lengsel, Hverdagsmirakel, Aldri i 2017, Trosartikler, Sten mot ruten (Jens Bjørneboe in memoriam), Måken, Berceuse og Bedrøvet fugl i 2018. Alle disse åtte, samt tre andre – På Jorden et sted, Med åtte roser og Hold min Hånd – er nå samlet i et album i forbindelse med Bjerkes hundreårsjubileum i 2018.
Ideen med å samle Bjerke-diktene kan i utgangspunktet ha vært en måte å presentere disse Paus-sangene for offentligheten, men gitt nærheten i tid av deres tilblivelse, oppleves de like mye som en sangsyklus som et tilfeldig album satt sammen av tekster av en enkelt poet. Formspråket er gjennomgående fredelig, nesten rolig hele veien. Joachim Kwetzinskys milde stigning og neddemping i spillet av Paus’ ganske likefremme, tidvis enkle akkompagnement, oppveies av den sødmefylt hypnotiske karakteren i Julie Kleives sang. Rett nok, stilen nikker like mye i retning av populærmusikk (mer jazz enn pop, føler jeg) som til lieder, for eksempel i Hold min Hånd, men den herlige hyllesten til Ravel, Bedrøvet fugl, er virkelig et verk innen det klassiske språket. I tillegg er etter min mening Hverdagsmirakel den fineste sangen på platen, som er over altfor fort. Det er lengre verk, som Berceuse og den avsluttende Sten mot ruten (Jens Bjørneboe in memoriam), som begge er på drøyt fire og et halvt minutt, men åtte av dem er på under tre minutter (tre av dem er mindre enn to).
Ut fra dette er det klart at Paus’ komposisjonsmessige behandling av tekstene er svært lett, og han behandler dem med nesten for mye respekt i et ønske om klarhet og forståelighet. Noe av den melodiske behandlingen virker nesten som moderne folkesanger, så det kunne vært interessant å høre hva han kunne laget i en mer kompleks og personlig stil. Fint sunget, fremført og innspilt som de er, føles sangene likevel litt anonyme, med lite av karakteren i Hate Songs (til dikt av Dorothy Parker) som jeg anmeldte i fjor. Men det fins verre måter å tilbringe 34 minutter på.
TEKST GUY RICKARDS
Oversatt fra engelsk av Hilde Holbæk-Hanssen
