TEATRO FARNESE PARMA
Imponerende Teatro Farnese er en del av Nasjonalmuseet i Parma, som ligger i det staselige Palazzo Pilotta midt i byen. Bygningen ble skadet under bombingen av byens jernbanestasjon i 1944. Heldigvis var det bare lufttrykket som skadet bygningen, slik at teateret, som ligger i 2. etasje, falt sammen som et korthus, men ingen ting brente eller ble sprengt i stykker.
TEKST: HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: PALCO OG ROBERTO RICCI. Teatro Farnese: scene og amfi.
Bygningen ble restaurert fra 1956 til 1960. At den italienske staten i det hele tatt gikk med på å bygge opp Palazzo Pilotta, var ingen selvfølge i et krigsherjet land som skulle bygges opp både politisk og infrastrukturelt. At de lyktes, skyldtes en lokalpolitiker med stor overbevisningsevne, og kanskje det faktum at teateret antas å være Europas første scene med procenium. Salen har arkitekten Giovan Battista Aleotti anlagt som et hesteskoformet amfi med et stort gulv i midten. Øverst på amfiet er det to etasjer med bueformede vinduer, adskilt av henholdsvis doriske og ioniske søyler. Det fantes ikke marmor på disse kanter, så hele teatret ble bygd i tre, malt som marmor. Noen få utsmykninger er i gips, blant annet to staselige rytterstatuer av Farnese-familiens menn, høyt oppe på veggen. Taket var dekket med plater med bilder av Olympens guder. De knuste da teateret falt sammen og er ikke blitt rekonstruert.
Noen stolt fremføringshistorie hadde teateret ikke. Da det kollapset i 1944 hadde det bare vært brukt ni ganger, sist i 1732. Starten var heller ikke spesielt vellykket: Det ble bygget i 1618 på befaling av Hertugen av Parma og Piacenza, Ranuccio 1., for å feire at Cosimo 2. av Huset Medici skulle passere Parma på vei til Milano. Der skulle han besøke graven til San Carlo Borromeo, men når han først var i Parma skulle han stadfeste alliansen mellom de to hertugfamiliene Farnese og Medici som var blitt forenet gjennom et bryllup i 1615. Italia besto på den tiden av en rekke små konge- og hertugdømmer og alliansen ble inngått for å styrke hertug Ranuccio, som var utsatt for et kuppforsøk etter flere års brutalt vanstyre.
Peter Greenaways og Peter Wilms’ video-scenografi. Foto: Festival Verdi
Lite brukt operahus
Dessverre ble Cosimo syk og reisen ble avlyst. Teateret ble derfor ikke innviet før ti år senere, i 1628, i forbindelse med nok et alliansebryllup, denne gang mellom Margherite de’Medici og hertug Odoardo Farnese. For anledningen ble operaen Merkur og Mars av Claudio Achillini fremført med musikk av Claudio Monteverdi. Partituret er dessverre gått tapt. Det kunne vært en spennende opplevelse å se verket i disse omgivelsene.
Men dette var bare en del av den 8-10 timer lange forestillingen som hertugen hadde satt i scene for anledningen. Høydepunktet var et sjøslag! Eller «naumachia» som man kalte denne typen folkeforlystelse i antikkens Roma; en forestilling som forestilte et sjøslag i et basseng. Etter beskrivelsen var hele det sentrale gulvfeltet fylt med en meter vann. Ute i det beveget det seg nymfer, najader og sjøuhyrer av papp maché, i tillegg til soldater med sadel på nakken som gjestene kunne sitte på, og «ride» og slåss med uhyrene. Det er vanskelig å forestille seg hvordan dette egentlig gikk til, med et vannbasseng i 2. etasje av en trebygning, så kanskje gjestenes forestillingsevne var en forutsetning for opplevelsen? Man vet ellers at hester spilte en viktig rolle under bryllupsforestillingen i 1628.
Det kan være flere grunner til at teateret bare ble brukt i fire år. Anledningene var hertugbrylluper og offisielle besøk. Så spektakulære forestillinger, som varte i timevis, må ha vært kostbare. I tillegg må brannfaren ha vært overhengende i en bygning der praktisk talt alt var av tre og lyskilden var fakler.
Naumachia: Illustrasjon av sjøslaget i Teatro Farnese i 1628. Bilde gjengitt med tillatelse fra La casa della musica, Parma.
Regissørenes tumleplass
Teateret er ikke i daglig bruk nå heller. Siden restaureringen, har det vært brukt ved noen få anledninger, blant annet i deler av filminnspillingen av Rigoletto fra 1981 med Ingvar Wixell, Luciano Pavarotti og Edita Gruberova. Verdifestivalen fikk bruke det til en fremførelse av Falstaff i 2011, og har nå en avtale om å bruke det i perioden 2016-2018. Verdifestivalen har utpekt Teatro Farnese som regissørenes tumleplass.
Teateret er fortsatt del av et nasjonalmuseum og man er redd for å utsette bygningen for stor slitasje. De som får ha fremføringer, har ikke lov til å bruke så mye som en spiker! I 2016 løste filmregissøren Peter Greenaway og med-regissør Saskia Boddeke problemet på en oppfinnsom måte. De involverte videokunstneren Peter Wilms til oppsetningen av den nesten glemte Verdioperaen Giovanna d’Arco. De droppet scenen og fremførte hele forestillingen bakerst i salen, i buen på hesteskoen, mens publikumstribunen var bygd opp på gulvet, der «sjøslaget» i sin tid ble utkjempet. Handlingen foregikk på en rund scene på gulvet delvis omgitt av orkesteret. I noen grad ble de nederste benkeradene i amfiet brukt. Hele scenografien besto av videoprojeksjoner som til stadighet forvandlet trappene, søylene og de buede vinduene fra greske antikklignende bygninger, til barokkbygninger og hypermoderne, aktuelle installasjoner om bl.a. flyktningkrisen. Noen ganger virket veggene loddrette, for i neste omgang å gå tilbake til skrånende amfi. Giovannas visjon om å krone dauphinen ble visualisert ved hjelp av hologram: en enorm, roterende gullkrone som svevde i løse luften. En magisk opplevelse.
Og selve operaen? Vakker musikk til tross, man skjønner at Giovanna d’Arco ikke er blitt en hit; til det er Friedrich Schillers gjengivelse av historien for merkelig: Jeanne d’Arc forelsker seg i dauphinen Charles, dør på slagmarken, gjenoppstår i møte sin elskede, for så å hentes opp til himmelen. At årets forestilling i Farnese, Stiffelio, heller ikke har fått stor utbredelse, skyldes kanskje også handlingen om en protestantisk prest som tilgir sin utro kone. Gifte prester og utroskap var ikke akkurat noe frieri til Verdis hjemmepublikum anno 1850. Desto bedre at Verdifestivalen gir oss mulighet til å bli kjent med skjulte skatter i komponistens gjemmer.
