DIRIGENTER VS REGISSØRER IGJEN
«Maestro Muti ber alle kunstelskere om å bygge barrikader mot dem som vil presentere forestillinger der amatører fra publikum kalles opp på scenen for å blande seg med koret. Hvis dette er hans oppriktige mening, da vandrer ikke høyresidens ideer bare rundt i verdenspolitikken, men også innen teatrene.»
TEKST: ANNA FRANINI. Oversatt fra engelsk av Mona Levin
TOPPFOTO: TODD ROSENBERG. Maestro Muti i aksjon.
Denne salven står Graham Vick for, som regissør for Verdis opera Stiffelio ved Teatro Farnese i Parma. Skandale ligger i luften allerede syv måneder før premieren, som er satt til 30. september og er et ledd i høstens Verdi-festival. Foranledningen var at Riccardo Muti ble gjort oppmerksom på Vicks regiplan av publikum, og deretter ba dem om å boycotte forestillingen. Hvorfor? Jo, Vick vil at amatører fra salen skal komme opp på scenen og blande seg med koret og sangerne, og omvendt. «Ufattelig,» sa Muti. «Hvilken dirigent vil finne seg i sånt?»
Riktignok er det ikke Muti som skal dirigere, men Guillermo Garcia Calvo. Den fryktløse Muti, kjent for alltid å si sin oppriktige mening, nevnte forøvrig noen av sine tidligere gode samarbeidsprosjekter med Vick, som Macbeth og Otello, men la til: «I Salzburg ødela regissøren Tryllefløyten. Derfor ba jeg om å få samarbeide med Pierre Audi. Dere tilskuere burde protestere. Dere burde bygge barrikader!» sa Muti til publikummet som møtte ham i Parma da han innledet 150-årsjubileet for Toscaninis fødsel i mars. Parma er hellig for ihuga Verdi-elskere, og Parma er hovedstaden i komponistens hjemmeregion.
Regissøren Graham Vick satte på sin side ikke pris på Mutis erklæring, og svarte umiddelbart at tanken ikke «var så bisarr, og at valget faktisk ble tatt på grunn av teatrets struktur. Farnese, er som mange vet et stort og komplisert rom, hvor det er ubalanse mellom scene og salong. (Farnese minner om Londons Globe – Shakespeare-teatret, red. anm.) Kanskje kjenner ikke Maestro Muti til dette? Han er en musikkens mann, ikke en teatrets. Ikke desto mindre er Verdi en meget teatral komponist, og hvert eneste av hans verk krever likeverdig oppmerksomhet på musikk og iscenesettelse.» Vick avsluttet med følgende: «Det finnes to slags dirigenter: De som liker å samarbeide med regissøren og de som på tyranners vis vil bestemme allting selv. Det finnes Obama-dirigenter og Trump-dirigenter. Den sistnevnte varianten ser ut til å være moderne for tiden.»
Teatro Farnese “in natura”. Foto: Palco Ricci
Dirigentene velger bort opera
Dette er en av de mange episodene som har oppstått mellom dirigent og regissør i de senere år. Faktisk skjer dette så ofte at man skulle tro det er uunngåelig. Det finnes dirigenter som vil unngå all den ytre dramatikken og derfor har gitt opp opera. Det gjelder Muti, som bare en sjelden gang vier seg operakunsten. I sommer skal han dirigere Aïda i Salzburg, men bare av den grunn at han har stor respekt for den iranske regissøren Shirin Neshat, og at hun – i takknemlighet over å få samarbeide med sitt idol – aldri ville våget en så ekstravagant regi at Muti tok sin hatt og gikk. Overraskende er det også at Muti regnes som den største Verdi-dirigenten, selv om han som regel foretrekker å dirigere konsertante fremførelser.
Innbegrepet av en gentleman, Carlo Maria Giulini, sluttet å dirigere opera. Han syntes det ble for utmattende fordi prima donna-regissører begynte å overta. Og det er hva som skjer nå. En gang i tiden var søkelyset på sangerne, de var stjernene. Så kom dirigentenes epoke. Nå handler alt om regissørene og deres konsepter. Enkelte respekterer musikken fordi de kjenner den, andre gir uriktig fremstilling av handlingen, dekonstruerer librettoen og tar seg friheter som overstyrer både tekst og musikk.
Graham Vick er en regissør med sterke ideer. Muti liker ham ikke, i likhet med Riccardo Chailly. Vick skulle iscenesatt Puccinis La Fanciulla del West på La Scala, men hans ideer om oppsetningen ble avvist av Chailly. Han fant den overdrevent invaderende og upassende, og foretrakk en mer tradisjonell produksjon av Robert Carsen. Vicks kommentar var knapp og avvisende: «Vi kom ikke frem til noen felles visjon.»
Teatro Farnese med moderne scenografi. Foto: Festival Verdi 2016
Harde frontlinjer
Chaillys åpningsforestilling i sesongen 2015-2016 ble avsluttet på en heller uventet måte. Da teppet gikk ned, takket Chailly hele teamet som hadde arbeidet på Giovanna d’Arco-produksjonen. Innsatsen til sangerne, koret, orkesteret og sceneteknikerne ble rost i varme ordelag. Men Chailly nevnte ikke regissørene Moshe Leiser og Patrice Caurier. Den sistnevnte fornærmet faktisk Chailly ved å snakke om hvordan han hadde blandet seg inn i iscenesettelsen. Maestro Muti krevde at scenene med sodomi og demoner ble fjernet, samt all overtydelig seksuell aktivitet i Jean d’Arcs seng. Han endret også korets og sangernes påtvungne rolletegninger. Dagen etter krangelen, som slynget ekko av skjellsord og forbannelser ut over hele verden, forklarte Leiser at «det må være en klar delelinje mellom regissørens og den musikalske ledelsens oppgaver. Hver må holde seg innenfor sitt område, uten å blande seg inn i den andres.»
Slike melodramatiske historier om strid mellom iscenesettere og dirigenter florerer. Noen vil endre eller bygge om en handling som virker utdatert, bombastisk eller er teatermessig svak; andre irriterer seg over pausen, sceneskift eller av hvordan sangere plasseres uten hensyn til musikalsk motivasjon.
Berømte slag
Den mest berømte kampen sto mellom Herbert von Karajan og et ikon innen italiensk teater; Giorgio Strehler. I 1974 sloss de to i Salzburg om iscenesettelsen av Tryllefløyten: musikeren så for seg en tilgjengelig og lavprofilert oppsetning, mens regissøren ville skape en overdådig og raffinert atmosfære.
Bruddet mellom regissøren Peter Stein og dirigenten Claudio Abbado var knusende fordi deres samarbeid var så sterkt og godt til å begynne med. Det skar seg med deres forskjellige oppfatning av regien på Verdis Simon Boccanegra, en forestilling de hadde stor felles suksess med i Salzburg. I Toscana var det umulig å samarbeide. «Dessverre ble vi aldri gjenforent,» sukket Stein da maestroen døde.
Dilemmaet er uløselig: teatrene kjemper om å trekke publikum, derfor kreves noen skandaløse eller voldsomme oppsetninger for å fange deres – og ikke minst medienes – oppmerksomhet. Men podiets mestere, spesielt de av den gamle skole, føler at enkelte musikkverk er urørlige, og at hensikten alltid må være å løfte frem operaenes musikalske kvaliteter.
