Norsk musikksamling

ARTIKKEL: ”I Norge under musikkunnskapens tre glødet for hundre år siden en ildsjel, Ole Mørk Sandvik. På hans initiativ ble det i 1924 født en forening. Dens flukt var som lysets, herlig dens sang”. Slik kunne man ha lånt ord fra H.C. Andersens eventyr Fugl Fønix for å starte beretningen om Norsk musikksamling og dens venneforening.

18. september 2010 ble Norsk musikksamling og dens venneforening stedt til hvile. Om enn liten og stillferdig, har den virket som en surdeig i kulturlivet. Man kunne kanskje ha ventet seg et sorgtungt gravøl. Men avviklingen ble preget av musikkglede og fremtidstro. I Nasjonalbibliotekets auditorium i Oslo ga Henning K. Kraggerud og Christian Ihle Hadland en gnistrende konsert, og foreningens leder de siste årene, Karen Marie Ganer, offentliggjorde sin krønike om samlingen og venneforeningen. Hun har med den levert et viktig bidrag til norsk institusjonshistorie spesielt og norsk kulturhistorie generelt. Her viser hun at Norsk musikksamling og dens venneforening har fungert som en drivkraft i norsk bibliotekshistorie, universitetshistorie og musikkliv.

Ganer signaliserer at krøniken langt på vei er et eventyr ved å gi den tittelen Musikksamlingen og dens gode hjelpere. Liksom Askeladden, ønsket O.M. Sandvik (1875–1976) å bygge et skip som skulle gå både til lands og til vanns i norsk og kontinentalt musikkliv; han satte øksa i treet, og så dukket hjelperne, ja, ildsjelene opp. De bidro til at skipet fikk en feiende flott seilas gjennom 86 år. Til rors for Norsk musikksamling har det gjennom årene stått en rekke menn: Helge Kragemo, Øyvind Anker, Øystein Gaukstad, Øyvind Norheim og Magne Seland.

Sandviks visjon

Ganer fører oss tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Hvordan så institusjonslivet ut på musikkfronten i Norge? Ikke spesielt frodig, især hvis man sammenligner med situasjonen på billedkunstens område. Mange etterlyste i årevis offentlig ansvar og tok til orde for etablering av institusjoner som kunne sørge for musikkutdannelse, fremføringer av musikk og opprettelse av arkiver. Det ble nok tatt initiativ, men oftest i privat regi. Først etter 2. verdenskrig kom det en grotid for norske kulturinstitusjoner, også innenfor musikkfeltet. Norsk musikksamling er altså en usedvanlig tidlig aktør. Sandviks initiativ og arbeidsform var fremsynt og inspirerende. I stedet for å vente på offentlige vedtak som kanskje aldri kom, eller som lå langt inne i fremtiden, satte han og hans samarbeidspartnere øksa i treet og handlet!

Da Universitetsbiblioteket i Oslo fikk sin nye bygning ved Solli plass (1913), hadde arkitekt Holger Sinding-Larsen (bror av fiolinisten Henning Kristofer Kraggeruds oldefar, som også het Kristofer!) tegnet inn en musikksal, men den sto tom i årevis. Fra bibliotekets ledelse fikk Sandvik løfte om at så snart det var grunnlag for en musikksamling, skulle salen tas i bruk slik det opprinnelig var tenkt. Noter og musikklitteratur måtte kjøpes inn, og til det trengtes penger! Sandvik skrev opprop, gikk fra dør til dør og reiste fra land til land, samlet inn penger og kjøpte inn noter, litteratur, brev, manuskripter – ofte sjeldne og verdifulle ting. Nevnes kan originalmanuskriptet til Griegs a-moll-konsert. Derfor var det litt av en gave Sandvik kunne presentere for Universitetsbiblioteket da han kom hjem fra sin store reise i 1921.

Venneforeningen blir til

Men fortsatt skjedde det ingenting. Derfor sammenkalte Sandvik i 1924 til møte og erklærte ganske enkelt fugl Fønix for født: ”Norsk Samfund for musikkgranskning – Norsk Musikksamlings Venner”. Formålet var å opprette et institutt for musikkforskning som bl.a. skulle gi ut en musikkvitenskapelig årbok. Etter avtale med Universitetsbiblioteket skulle venneforeningen innrede musikksalen mot at staten påtok seg driftsutgiftene. Skattene Sandvik hadde samlet inn på sine reiser, føyde seg snart til bortgjemte manuskripter og musikktrykk som biblioteket hadde mottatt som følge av pliktavleveringsloven fra 1882/1883. Dermed kunne Norsk musikksamling høytidelig åpnes 10. februar 1927.

Norsk musikksamling ble på en gang Norges største musikkbibliotek samt Universitetsbibliotekets musikkarkiv, noe den var seg bevisst. Samlingen ønsket å holde en bred profil; den skulle romme så vel bruksnoter som vitenskapelige, kildekritiske utgaver slik at ulike stilarter, tidsepoker og kulturer var representert. Samtidig tok den mål av seg til å dekke savnet av et universitetsinstitutt! Den ville bygge opp en stor samling støttelitteratur, utgi en vitenskapelig årbok og lage konserter.

Store bedrifter

Store planer ble iverksatt: I 34 år, mellom 1937 og 1971, ga ”Norsk Samfund for musikkgranskning – Norsk Musikksamlings venner” ut årboken Norsk musikkgranskning. Biblioteket vokste stadig takket være avleveringer, gaver og innkjøp, ofte med økonomisk bidrag fra venneforeningen. Gjennom årene arrangerte musikksamlingen med vennenes hjelp en lang rekke utstillinger, foredrag, konserter, musikalske gjettekonkurranser og grammofonaftener.

Et bredt spekter av temaer har vært presentert, gjerne hentet litt utenfor allfarvei og ikke minst fra norsk musikkliv: eldre tiders musikk så vel som samtidsmusikk. Ukjente musikkverk i samlingen er blitt løftet frem, ulike genrer er blitt tilgodesett (også popmusikk, jazz og folkelige tradisjoner), kunstfilosofiske, musikkestetiske og sosiologiske temaer er blitt behandlet og man har lyttet seg inn i lydhistorien. Kombinasjonen utstilling, konsert og foredrag har vært et yndet og velvalgt konsept. Kommenterte konserter er etter hvert blitt et vanlig fenomen i musikklivet, men i Norsk musikksamlings regi har dette nærmest vært tradisjon. Arrangementene var intime med kort avstand mellom utøver og mottaker, noe som i seg selv er en gevinst. Ofte har man alliert seg med andre aktører i kulturlivet, alt fra Norges musikkhøgskole til Sivleselskapet. Dermed nådde man flere og lyktes i mere.

Venneforeningen har alltid vært åpen for interesserte. Den har sett det som viktig å foreta innkjøp (av for eksempel et piano, sjeldne noter eller en tiltrengt støvsuger!), gi stipendium til faglige reiser og stå for vesentlige utgivelser. Det var venneforeningen som tok initiativet til faksimileutgaven av Griegs a-mollkonsert i 1993. I serien av Nasjonalbibliotekets skrifter sto den bak den lenge planlagte antologien Norske folketoner fra Ole Mørk Sandviks samlinger, for bare å nevne noe.

Forvandling og fortsettelse

Hvordan gikk det så med Sandviks visjon? Da Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo ble opprettet (1950), overtok Universitetet ansvaret for musikkforskningen. Snart ble årboken Studia Musicologica Norvegica utgitt, og Norsk Musikkforskerlag oppsto. ”Norsk samfund for musikkgranskning” og dens årbok var dermed blitt overflødig. Da venneforeningen etter noen års stillhet på 1970-tallet atter ble vakt til live i 1982, var navnet blitt forkortet til ”Norsk musikksamlings venner”.

Arenaene har også skiftet i årenes løp. Musikksamlingen holdt lenge til i hovedbiblioteket, men i 1965 flyttet den inn i Christopher Hansteens gamle observatorium der den var lokalisert i 34 år, en rik tid for samlingen og venneforeningen. Alt i det første året ble Norsk lydarkiv erklært åpnet av Øystein Gaukstad som på den tid hadde overtatt lederskapet. Han hadde lenge ventet på statlige tiltak. Nå gjorde også han kort prosess, hugg på nytt øksa i treet: Det hastet med systematisk arkivering av norsk lydproduksjon. I 1989 startet enda et stort prosjekt (under neste leder, Øyvind Norheim): utgivelsen av et eget informasjonsblad, Nytt fra Norsk Musikksamling. Etter ti år og tyve nummer stoppet produksjonen, men tilbake har vi et verdifullt vitnesbyrd om et engasjert fagmiljø hvor arkiv, bibliotek, musikkliv og forskermiljø satte hverandre stevne.

Mange knytter fortsatt Norsk musikksamling til det gamle observatoriet. Der oppsto givende møter mellom lyttere og utøvere. Især minneverdig var det når musikksamlingen fikk besøk av norske komponister og musikere som øste av sin overflod. De kunne være invitert til vennekvelder, eller de deltok i spontane samtaler rundt lunsjbordet. Denne tradisjonen ble holdt i hevd da Norsk musikksamling midlertidig satte bo i Indeksbygget mellom 1999 og 2005 i påvente av at Universitetsbibliotekets gamle bygning skulle renoveres for å huse det nye Nasjonalbiblioteket. Fra 1. januar 1999 var nemlig Norsk musikksamling ikke lenger en del av Universitetsbiblioteket. Men innebærer alt dette at Sandviks visjon gikk til grunne? Eller betyr det at den har tatt nye veier og tilpasset seg skiftende tider? Kort sagt: hva er status?

En ny fugl Fønix?

Da Nasjonalbiblioteket ble omorganisert i 2008, opphørte Norsk musikksamling som navn og organisatorisk enhet. Arbeidsoppgaver, funksjoner og personale er nå delt på ulike avdelinger og seksjoner. I musikksamlingens krønike skriver Ganer til avslutning at det ikke lenger er plass til og bruk for en venneforening.

Selv om navnet Norsk musikksamling er fjernet som betegnelse i Nasjonalbiblioteket, består innholdet i den unike musikksamlingen, både i Oslo og Rana. Både den og virkefeltene utvides stadig. Selv om de gamle medlemsmøtene er opphørt, så fortsetter musikkarrangementene innenfor rammen av bibliotekets øvrige tilbud og speiler som før gjerne begivenheter i kulturlivet ellers. Brukerne møter fortsatt et beredvillig og kunnskapsrikt personale. En gunstig effekt gir samvirket mellom ulike kulturinstitusjoner som holder hus i samme bygning. Da lånere tidligere spurte etter jazz og populærmusikk, ble de ofte skuffet. Nå er situasjonen er annen. Høsten 2010 åpner Nasjonalbiblioteket en stor A-ha-utstilling, drevet frem av kompetansen i Oslo og Rana. Og kanskje kan vi se det ferske musikkarvprosjektet som en nytt skip med mange hjelpere i norsk musikkliv? Dermed er vi tilbake til eventyret om fugl Fønix hvor det heter at om den ”hvert hundrede år brenner seg selv opp i redet”, flyr en ny fugl Fønix ut av ”det røde egget”.

Av Anne Jorunn Kydland

ANNE JORUNN KYDLAND er dr. philos. i musikkvitenskap. Hun har norsk kultur- og musikkhistorie på 1800- og 1900-tallet som særlige interessefelt.