DEN ALVORLIGE, LEENDE MANNEN
Egil Monn-Iversen (f. 1928), en kjempe i norsk musikk- og kulturliv, er død. Omtalene av denne eneren gjennom hele etterkrigstiden, har vært mange og utfyllende. Her i arkiv.klassiskmusikk.com kan vi ytterligere utfylle bildet av denne tilsynelatende alvorlige og rolige personen, «steinansiktet», mannen som ikke kunne le, den som hadde alt under kontroll og aldri mistet besinnelsen. Sånn var han jo ikke. Han var lattermild, varm og en rå practical joker. Og han kunne eksplodere i et voldsomt temperament. Selv sa han:
– Jeg kan kaste dirigentpinnen i gulvet og skrike «ti minutters pause» når det blir for sterkt i orkestergraven. Men de som kjenner meg, aksepterer det og kaller det «konstruktiv krangel». Jeg kan skjelle og smelle og være forbanna og si at det er det dummeste jeg har sett i hele mitt liv. Det høres personlig, det er sak. Og jeg vil ha motstand. Medarbeiderne mine må tørre å ta opp de faglige aspektene som fører til at vi setter oss ned og tenker, sa Egil i Det Norske Teatrets bok ved 75-årsjubileet i 1988.
– Jeg pleier å få det som jeg vil. Jeg har nemlig evnen til å samarbeide på like fot, når bare den annen part gir seg, kunne han si – med nettopp det myteskapende pokeransiktet, det som også gjorde ham til en glimrende bridgespiller og understreket den absurde humoren som ligger i gleden ved å gjøre dumme ting. Som å lage musikalske parodier, «makkverk», som han sa, og så oppleve at de gikk rett hjem – via Ønskekonserten. Sånt lo han av med hele kroppen.
Et av de mest berømte eksemplene på full oppsprekk fra Egil Monn-Iversens side, var i Bergen i 1984. Ved en direktesending, da en orkesterstreik truet med å sette punktum fem minutter før Griegs da uspilte symfoni skulle gå på luften for 500 millioner mennesker, kom vulkanutbruddet. Programmet gikk som planlagt.
I tillegg til alle de velkjente vervene han hadde innen teater og TV, og virksomheten som komponist og filmprodusent, gjorde han også en stor innsats som leder for Norsk Konsertdireksjon, styreformann for Den Norske Opera, og i Norsk Kulturråds musikkutvalg. Der var han initiativtager til og ansvarlig utgiver av Norsk Kulturråds Klassikerserie, noe som resulterte i rundt 70 plater med norsk klassisk musikk fra middelalderen og fremover.
For å si det med teatermagnaten Cameron Mackintosh’ ord, da han kom til den norske premieren på Les Misérables i 1988: «Lykkelig det teater som har en Egil Monn-Iversen!» Vi kan slutte oss til og si: «Lykkelig det land som har hatt en Egil Monn-Iversen!»
TEKST MONA LEVIN
FOTO MORTEN UGLUM / Aftenposten / NTB Scanpix
