Å HØVLE TERSKLER
Han har vært direktør for Festspillene i Bergen i syv år og har kontrakt til 2022. Sitter han tiden ut, setter han rekord i stillingen.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: ANDERS BEYER. Cop. HANS JØRGEN BRUN
– Ti regnfulle år i Vestlandets hovedstad – eller hva man skal ta sjansen på å kalle byen når regionsreformen har trått i kraft – du er en standhaftig danske?
– Nei, jeg er ingen Holger Danske-type og har ikke ambisjoner om å være standhaftig eller sitte lengst i stolen. Jeg ønsker å avlevere et festspill som er bedre enn det jeg mottok. Så enkelt er det. Jeg er ambisiøs og det må enhver festspilldirektør være, ellers er vedkommende feilcastet, sier Anders Beyer.
– Denne stillingen er en enorm utfordring. En positiv sådan. Det er store forventninger. Man skal forholde seg til portvoktere på mange nivåer – publikum, kulturliv, politikere og næringsliv. Jeg føler at jeg aldri er kommet til det punkt at jeg bare drifter festivalen. Det er viktig å hele tiden være på vei mot noe annet. Stivner man og stiller seg tilfreds med det man har oppnådd, må man overveie å finne seg en annen jobb.
Et sted med muligheter
Han beskriver Festspillene som et spennende sted å være. Sammenlignet med mange andre festivaler i Europa opplever han å befinne seg på et sted med muligheter. Han kan bestille nye verk og har god tilgang på samproduksjoner med andre festivaler og institusjoner i inn- og utland.
– Jeg tror ikke nordmenn flest er klar over hvilken merkevare Festspillene har bygget opp på disse 66 årene. Det er en stor og viktig europeisk kulturarena.
– Men dere har vel ikke ubegrenset med midler?
– Selvfølgelig ikke. Men de har økt. I mitt ansettelsesår 2012 lå budsjettet på 55 millioner. I år er det på 72, med alt av offentlige midler og andre støttespillere. Ingen ting forsetter inn i evigheten, og de direkte offentlige bevilgningene blir sakte redusert. Den tendensen må vi regne med at fortsetter. Det er slik over hele Europa, og norsk kulturliv har vært smurt av oljen, som vi vet kommer til å ta slutt.
Økningen er et resultat av gaveforsterkningsordningen. Det vil si at en stadig større del av direktørjobben nå består av å finne sponsorer, som igjen utløser statlige penger. Dette har ført til en ny generasjon av mesener i Bergen, som kanskje har landets beste kultur for personlig støtte til kulturorganisasjoner, med blant andre familiekonsernene Grieg, Jebsen og Rieber i spissen.
Tar ingenting for gitt
Men man kan aldri ta noe for gitt på dette området. Da Beyer for tre år siden ble angrepet for manglende satsing på klassisk musikk fra flere hold i et offentlig fellesbrev, underskrevet av både tidligere festspilldirektører og til dels nære samarbeidspartnere i norsk kulturliv, mistet Festspillene omtrent samtidig en sponsorinntekt på 8 millioner.
– De pengene har vi tjent inn igjen, slår Beyer fast. – Jeg må innrømme at jeg ikke så det angrepet komme. Men min holdning er at man skal omfavne den typen kritikk med kjærlighet, for man kan alltid lære av den. Samtidig er det viktig å understreke at vi hadde en jobb å gjøre når det gjaldt publikumsutvikling. Vi hadde for mange halvfulle saler og så at vi måtte gjøre noe med det. Det er vår oppgave å gi noe tilbake til fellesskapet for de pengene vi får. Festspillene skal ikke være for den såkalte «fiffen», men tilby kultur til alle mennesker.
– Da jeg begynte gjennomførte vi en rebranding med en ny strategi og nytt visuelt uttrykk, som også fikk betydning for Festspillenes innhold. Vi tenkte gjennom hvordan man kan bruke kunsten til å si noe viktig om det samfunn vi lever i og om de vilkår vi har som individer. Skal man nå frem med slikt, må man høvle ned noen terskler.
Nytenkning og tradisjon
Festspillene satte publikumsrekorder i både 2015 og 2016, og har også sett positive tendenser i antallet førstegangsbesøkende. I det siste rekordåret 2016 hadde Festspillene 122.000 besøk, men de to siste årene har hatt lavere besøkstall igjen.
– Jeg skal ærlig innrømme at utviklingen av Festspillene ikke går fort nok mot de strategiske målene vi har satt oss, og da tenker jeg på mer enn publikumstallene. Her er det snakk om evolusjon. Og det er svært viktig at Festspillenes lojale publikum gjennom mange år får det de er vant med. Vi har fortsatt Griegs a-mollkonsert på programmet, som nesten hvert år siden de første Festspillene i Bergen i 1953. De tre komponisthjemmene (Edvard Griegs Troldhaugen, Ole Bulls Lysøen og Harald Sæveruds Siljustøl) og den fantastiske Håkonshallen er spesielt viktige arenaer. Her tilbyr vi i år størrelser som Yo-Yo Ma, Kathryn Stott, Hilary Hahn og Steven Isserlis.
– Samtidig må vi tiltrekke oss nytt publikum, og da må vi tenke nytt. Vi må gi plass til både det smale og det brede, og se hvordan de fungerer sammen. Aksepten for nytenkning er kanskje større i teaterverdenen, der jeg syns vi har fått en god plattform med forestillinger som bringer kunsten til et en-til-en-forhold med publikum, der man kan speile seg i det som foregår på scenen. Publikum skal kunne kjenne seg igjen i kunsten, de skal føle at det handler om deres egne liv, drømmer og kvaler.
Ways of Seeing som politisk korrektiv
Et eksempel på dette er årets åpningsforestilling, Venter, en symfonisk pasjonshistorie til Griegs musikk, der forfatteren Karl Ove Knausgård og regissøren Calixto Bieito forteller Peer Gynt-historien fra Solveigs perspektiv. De har skapt en moderne Solveig som jobber i helsevesenet, og forestillingen fokuserer på den menneskelige ensomhet som ingen kan fri seg fra. Medvirkende er blant andre sopranen Mari Eriksmoen som Solveig, Bergen Filharmoniske Orkester, Edvard Grieg Kor og dirigenten Eivind Gullberg Jensen.
– Knausgård har laget en familiekrønike av historien, og konseptet fra vår side er at vi benytter noen kjente europeiske stemmer: Ibsen, Grieg, Knausgård, Bieito og flere andre og viser hvor moderne Ibsen og Grieg fortsatt er. Vi gir rom for diskusjon. Jeg tror selvfølgelig at dette går bra, og ser frem til den kritiske vurderingen av prosjektet.
– Dere har spontant satt inn teaterstykket «Ways of Seeing» på årets program etter alle kontroversene rundt justisministerens bolig. Er dette et utslag av lek, ansvar for ytringsfriheten eller en kunstnerisk avgjørelse?
– Jeg synes man skal være veldig varsom med å kalle dette en lek. Dette er rystende virkelighet og Festspillene skal ideelt befinne seg der, midt i krysningen mellom kunst og samfunn. Det er egentlig ikke lenger så viktig om forestillingen rent estetisk er god eller ikke god, den er blitt til mer enn det den opprinnelig var. Den er blitt et symbol på galskapen i samfunnet og det politiske spill. Den har blant annet bidratt til å vise hvor skrøpelig de demokratiske systemene egentlig er, og lar vi forkjærte mennesker representere oss på vegne av fellesskapet, kan det føre til en utvikling vi ikke ønsker. Da kan vi risikere å snu opp og ned på begreper og verdier, og skape en grobunn for barbarisk verdinihilisme. Det er dette barbariet, og viljen til det, som vi etter min mening ser tendenser til i det politiske spektrum. Det er skremmende, og her kan kunsten være et mektig korrektiv. Det er i den sammenhengen vi skal se Ways of Seeing under Festspillene i Bergen. Mange har også ment mye om denne teaterforestillingen uten å ha sett den. Vi ønsker å gi flere muligheten til nettopp det.
Høvler og hever terskler
– Så i tillegg til å høvle noen terskler hever du noen andre?
– Ja, det er også viktig. I 2009 skapte kunsterduoen Vegard Vinge og Ida Müller voldsom debatt med sin versjon av Vildanden, som gikk langt utover rammene for en tradisjonell teaterforestilling. I fjor var Vinge/Müller tilbake på Festspillene med Panini-BoysRoom, som av tyske teaterkritikere ble kåret til årets forestilling og nominert til Heddaprisen her i Norge.
Festspillene dekker en rekke kunstuttrykk: musikk, opera, dans, teater, billedkunst og familiearrangement. I år er det i alt 104 ulike produksjoner fordelt på nærmere 300 enkeltarrangement i løpet av femten dager. Det er så mye at det er vanskelig å orientere seg. Man kan lure på om festivalen tar sikte på å bli enda større?
– Nei, utviklingen skal skje på andre områder. Digital innovasjon er nå en del av vår langsiktige strategi. Vi har tatt innover oss at trangere økonomiske tider betyr at vi må tilrettelegge for digitalisering og effektiviseringstiltak. Vi jobber med dette på flere nivåer: I administrasjonsarbeidet, i kommunikasjonen rundt våre arrangement, strømming og annen digital publisering av forestillinger, og som en integrert del av det som skjer på scenen.
– En stor jobb, høres det ut som?
– Vi lever i en tid med store forandringer, som også rommer nye muligheter. I løpet av et par årtier har enkeltmenneskers, så vel som samfunnets forutsetninger for å forstå, delta og forbruke kultur, endret seg dramatisk. Denne utviklingen kaller på et festspill som er i takt med tiden. Som det heter i vår strategi: «Festspillene skal være offensiv og endringsvillig og gripe mulighetene, slik at vi i årene fremover får enda sterkere, mer ambisiøse og toneangivende festspill.» Dette er en stor og veldig interessant jobb – vi er godt på vei, mener Anders Beyer.
