AKSEL KOLSTAD: MARKEDSVERDIEN AV SEG SELV
Unge kunstnere i dag har det både lettere og vanskeligere enn før i tiden. Nå må de være gründere og selge seg selv også. Det holder ikke å spille piano.
TEKST MONA LEVIN
FOTO AKSEL KOLSTAD, om ikke annet er oppgitt.
TOPPFOTO: Cafe de Concert åpner på Vulkan i Oslo 2. november.
Aksel Kolstad er mannen bak Café de Concert, som på få år er blitt et begrep i Oslo. Etter noen år på Café Frölich i Drammensveien, som han senere tok over og døpte om til Café de Concert, flyttet han hele konseptet med klassisk konsertkafé til Tjuvholmen, og nå åpner han Café de Concert på Vulkan i Oslo. Der etablerer han sin NFO – Norsk Folkelig Orkesterscene – i Vulkan Arena. I denne nye bydelen, der det før var tungindustri, ligger allerede Dansens Hus, Mathallen, klatresenter, hotell og restauranter, og nå også Café de Concert. I Vulkan Arena drømmer konsertgalleristen Aksel Kolstad blant annet om å arrangere en lavterskel orkesterserie med landets store orkestre. De mindre cafékonsertene gir store institusjoner anledning til å presentere glitrende studenter, og festivalarrangører til å vise frem utdrag fra sine respektive festivaler.
– Tanken bak en orkesterserie i Oslo er at få kanskje drar regelmessig til for eksempel Tromsø for å høre NOSO – Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester. Kommer de hit møtes vi på halvveien, og Oslofolk og andre søringer får oppleve landsdelsorkestrene, som kanskje kan friste mer til nettopp å dra ut i det musikalske distrikts-Norge senere. På Café de Concert presenterer jeg konserter og eventer, våre egne og i samarbeid med andre klassiske musikere – også for næringslivet. Lørdager og søndager fører vi sammen etablerte kunstnere og studenter. Også dansestudenter. Utvekslingen dem i mellom kan være svært fruktbar. Vi viderefører kafékonseptet, og stiller fortsatt krav til utøverne. De må ha riktig antrekk – og det betyr at kjole og hvitt er «no go», sier Aksel Kolstad, selv ofte å se Moods of Norway-dresser og caps.
Vår tids Franz Liszt
Folk må jobbe for å spille nå. De må selv presentere musikken med noen ord for eksempel om komponist, stil, historikk, fremføringstradisjon. Kolstad driver en slags formidlingsskole for unge musikere, og lærer dem om eget initiativ og om egen markedsverdi.
– Er du blyg må du spille på det. Iallfall litt. Ingenting kommer av seg selv. Er du utadvendt, tåler publikum litt show også, som gode historier om komponistene.
På Café de Concerts åpningskonsert på Vulkan i kveld, 2. november, er signaturmenyen champagne, pølse og lompe. Selv er Kolstad avholdsmann. Han har så mye naturlig energi i kroppen at alkohol er helt unødvendig, og derfor rekker han også veldig mye. Han er gründer, impresario, komponist, arrangør. Han har gjort stand up. Kolstad var den første norske pianisten som har hatt offisiell debut i Carnegie Hall (Weill Hall), og ble anmeldt i Time Magazine som «Quentin Tarantino på konsertpodiet». GöteborgsPosten skrev at han er vår tids Franz Liszt.
– Det skal jeg ha på grava mi! Helst vil jeg være utøvende komponist – som Liszt var. Jeg er i eventbransjen, som han var. Jeg driver et atelier med meg selv som gallionsfigur.
Klaverkonsert i Ukraina
Kolstad studerte klaver for å bli komponist, han har skrevet en lang rekke soloverk, og den siste klaverkonserten sin skal han snart fremføre i Ukraina.
– Farmor var fra Odessa, farfar fra Moskva. Og når jeg skriver musikk i de strøkene, er det som jeg gjenforteller deres historie. I New York fulgte jeg George Gershwins fotspor tett. Overalt hvor han gikk fulgte jeg etter. Jeg var, som Gershwin, en «Russian in Brooklyn», som hans masteroppgave også ble hetende. Kolstads hovedverk under masterstudiene var å spille Gershwins Konsert i F, med musikkhøgskolens symfoniorkester, forteller Kolstad, som ikke kan fullrose sin professor ved Norges musikkhøyskole, Sigurd Slåttebrekk. Ei heller sin lærer i komposisjon Wolfgang Plagge. Åpne, flotte folk.
– Mest presse har jeg fått i Russland. Jeg har spilt et par ganger i Katarinapalasset – en opplevelse i seg selv. I Norge måtte jeg kaste klærne for å få presse. En pekefinger til norsk presse i sin tid, med rompa bar i sølvmaling på Aleksander Kiellands plass. Jeg tuller ikke med musikken, tullet er etter jeg har spilt ferdig. Jeg begynner kanskje med Liszt, og så kommer Kolstad. Og jeg spiller tilgjengelige ting: Prokofjev, Ravel, Stravinsky.
Tre egne CD’er
Aksel Kolstad uttrykker en god del glede over at tonaliteten er kommet tilbake igjen. Den måtte jo det, men de mest ihuga modernistene setter kanskje pastiche-etiketten på ham. Det kan han leve med. Til nå har han utgitt tre egne solo-CDer. Den siste heter Moonwalk, og rommer Schubert, Rakhmaninov, Tveitt og Kolstad.
– Min hobby er astrofotografi. Jeg har fotografert den mye omtalte super-moon, som oppsto i fjor. Jeg la også ulike fargefiltre på månen, og satte så musikk til alle «månens farger». En konseptuell innspilling, altså.
Og om ikke alt dette skulle være nok, arrangerer Aksel Kolstad i samarbeid med Tor Kjølberg snart også festival i Sri-Lanka.
