ANNE HILDE NESETS FESTIVAL
Etter fem år som kunstnerisk leder for foreningen nyMusikk , har hun meldt overgang til Kunstnernes Hus. Men først skal hun avvikle sin sjette Only Connect Festival i Oslo.
AV HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO: ANNE HILDE NESET. Foto: Ann Kristin Traaen
Da hun ankom i 2012, visste man at hun var en redaktør i magasinet The Wire i London, men ikke mye mer – bortsett fra at hun var norsk. I England hadde hun oppholdt seg siden midten av 90-tallet. Hvem er egentlig Anne Hilde Neset?
– Jeg er fra Stavanger og tok en bachelor ved Universitetet der i kultur og medier. Der ble jeg blant annet veldig inspirert av Arnfinn Bø-Rygg som hadde et tverrkunstnerisk fokus på sin undervisning. Her fikk jeg utvidet horisonten med både idé-, kunst- og kulturhistorie samt film, noe som satte sitt preg på mitt videre liv. Jeg ble vant til å tenke paralleller.
Visual culture og elektronikk
Veien gikk videre til studier i «visual culture» i Canterbury, der postmoderne teori og kritisk tenkning sto sentralt. Masteroppgaven handlet om støymusikk, John Cage og fransk filosofi. Etter det arbeidet hun på Institute of Contemporary Art, samt et år i platebutikken Rough Trade Records i en kjeller i Covent Garden. Dette var en periode hvor mye skjedde på elektronikk-fronten; et viktig år for henne. 3. mai deltok hun i en Ted-talk på Nationaltheatret, da tok hun arbeidet i platebutikken som utgangspunkt for et foredrag om verdien av kunst.
– I 1997 begynte jeg i The Wire. Det var starten på et langt løp i bladet, hvor jeg hadde forskjellige roller men mest av alt i redaksjonen, som redaktør og skribent. Vi tok over bladet og gjorde det selveid og selvstyrt i 2000, tok det gjennom større prosesser som innhold og redesign. Parallelt med The Wire startet jeg sammen med en kollega et samtidskunstbyrå, Electra, der jeg samarbeidet med større institusjoner i London om utstillinger, prosjekter og konserter. Noe av det viktigste vi gjorde med Electra var å kuratere en utstilling og opparbeide et arkiv som heter Her Noise, et arkiv over kvinner innen lydkunst og musikk. Det befinner seg nå på University of the Arts i London, blir aktivt brukt av MA studentene innen lydkunst – ved siden av Stanley Kubrick Archives – smiler hun med en snev av stolthet.
Profesjonell kurator
I nyMusikk – den nye skrivemåten markerer at dette er en organisasjon og ikke en sjanger – har hun satt spor etter seg. Med Neset kom den profesjonelle kuratoren inn som leder, og i årsmeldingene kom det inn ord som sjangeroverskridende, multidisiplinær, refleksjon og debatt, kontekstualisering m.v. Hvorfor er dette viktig?
– Jeg er opptatt av å skape en videre relevans enn bare det å fremføre samtidsmusikk. Jeg mener at de ulike kunstartene har mye felles, men at man i Norge har vært for opptatt av å tenke «skomaker, bli ved din lest!». Det er viktig å pushe både musikk og andre kunstarter videre. Da må man strekke seg ut over det man kan. Det er da man lærer. Men man lærer like mye av spektakulære fiaskoer som av suksesser. Jeg elsker å lære!
– Dere har hatt god økning i publikumstall på disse årene. Hvordan har dere klart det?
– Det er en utfordring å presentere det ukjente. Det hjalp å ansette en kommunikasjonsmedarbeider, og jeg har stilt opp så mye som mulig i media – der jeg slapp til. En annen god strategi er å la kjente musikere snakke om musikken de spiller, som cellisten Tanja Orning, en veldig god formidler.
Samtidskunst krever innsikt
Med sin redaktørbakgrunn er hun ikke så rent lite av en formidler selv. Hun har eget program på BBC 3, der hun presenterer det hun selv vil.
– Det krever mye forarbeid og må presenteres på en god måte – ikke alle er vokst opp med Berlioz. Samtidig må man ikke snakke for mye. Det er jo musikken som skal frem. I fjor underviste hun på Darmstadt-kursene, noe hun gjentar neste år. Og hun har vært gjesteforeleser på Kunsthøgskolen i Oslo og flere internasjonale universitet.
– Apropos snakking: Du hentet inn et av dine tidligere London-prosjekter, Off The Page – en musikkfestival uten musikk, bare snakk. Hvordan gikk det?
– Den ble kjempepopulær! Samtale er viktig. Når du inviterer til samtale om idéene bak musikken, interesserer det mange – på tvers av kunstartene. Man må gjøre slikt til en kunstnersamtale, ikke den vanlige politiske debatten eller akademisk analyse. Men man må være faglig og vite hva man snakker om. Stille de riktige spørsmålene. Jeg synes norsk presse er altfor lite opptatt av dette. Kulturjournalistikk dreier seg ofte om de kjedelige politiske temaene – penger og hvem som bestemmer. Hvor får man lese om kunsten selv og ikke alle støtteordningene og politikken som omgir den? Samtidsmusikk er ikke underholdning, men krever innsikt, slår Anne Hilde Neset fast.
Only Connect
En egen festival har hun også laget i kjølvannet av tidligere nyMusikk-festivaler som Happy Days og Grønland Kammermusikkfestival. Til den hentet hun både inspirasjon og tittel i en epigraf av den britiske forfatteren E.M.Forster, Only Connect. Det vil si en festival som prøver å lage forbindelser mellom musikksjangrer, men også mellom kunstformer. Her har hun laget forbindelser mellom musikk og litteratur, teknologi, visuell kunst og så videre. En festival viet den dystopiske science fiction-forfatteren J.G. Ballard, gjøv løs på Oslos byutvikling med konserter i garasjen under Oslo Konserthus og på luksushotellet The Thief på Tjuvholmen. I fjor og i år har kulturhuset Sentralen blitt festivalens tumleplass.
– Har dere trukket dere tilbake til parnasset?
– På ingen måte. Men Sentralen er et så innholdsrikt hus at du kan få til det meste der. Jeg syns lekenhet er svært viktig når du driver med kunst. Et av de morsomste prosjektene vi har hatt, var konserten med Oslo-Filharmonien i Sentralens Marmorhall i fjor. Jeg har alltid drømt om å få et fullt symfoniorkester inn i ukjent land. Og med støymusikk, som beveget seg mellom mange stilarter, med en virtuos Moog-spiller i et bestillingsverk av Øyvind Torvund, klarte vi det. Vi hadde et morsomt samarbeid med dirigenten Ilan Volkov. I år kommer blant andre Arditti String Quartet, som jo har en lang historie på Ultima. Jeg traff dem i Darmstadt i fjor da de urfremførte Jennifer Walsh, som de skal spille her. Og de syntes det var spennende å fremføre et nytt verk av Kristine Tjøgersen, som ikke har all verdens fartstid som komponist ennå, men som jeg har stort tro på.
– Du har til nå blandet kunstartene skikkelig. Hva blir annerledes når du nå skal lede Kunstnernes Hus?
– En stor forskjell i tenkning for meg, blir at alt nå skal skje inne i ett og samme hus. Det gir noen klare begrensninger og noen spennende utfordringer. Samtidig er det egnet som et tverrkunstnerisk myldrehus. Jeg gleder meg til å kunne tenke slik. Det er akustisk spesielt, men restauranten nede har et avansert lydsystem, så der har jeg noen håp…
Jennifer Walshe spilles av Arditti String Quartet. Foto: Blackie Bouffant
