ARCTIC CHAMBER MUSIC FESTIVAL PÅ SVALBARD
Klassiske konserter på Svalbard skjer ikke av seg selv. De krever en spesiell innsats – især hvis det dreier seg om en hel festival!
TEKST JENS CORNELIUS
Oversatt fra dansk av Mona Levin
FOTO AGGIE PETERSON OM IKKE ANNET ER OPPGITT
Toppfoto: Truls Mørk solist med NOSO kammerorkester.
Nå er Arctic Chamber Music Festival på Svalbard er blitt en realitet, uttenkt av Nordnorsk Symfoniorkester (NOSO). Festivalen ble presentert for første gang i dagene 15.-18. februar. På programmet sto hele 17 konserter som spente fra orkester til lieder og electronika. Det er en meget modig arrangør som på denne måten gjennomfører en festival i full størrelse allerede i første omgang.
Åpningskonserten var en ekte «Grand Opening» – i hvert fall så «grand» som det lar seg gjøre i Arktis. I det gamle forsamlingshuset Huset, som rommer en herlig sal i uberørt 1950-stil, hørte man Nordnorsk Symfoniorkesters strykere og Truls Mørk, en av festivalens gjennomgående solister, briljere i en virkelig levende og kammermusikalsk tolkning av Haydns Cellokonsert i C-dur. Orkestret spilte også Sibelius’ Andante Festivo og Tjaikovskijs Serenade for strykere, der den dirigerende konsertmesteren Henning Kraggerud utfordret musikerne til grensen av det mulige.
Kunst, natur og mennesker
Omkring 100 tilhørere var til stede da Huset var ramme rundt innvielsen av verdens nordligste klassiske festival, og bekreftet hva programsjef Catharina Roos Bilsbak sa i sin velkomsttale: «Svalbard er blitt en del av orkestrets arbeidsområde og har fått en stor plass i våre hjerter. Vi håper at festivalen vil styrke vårt forhold. Kodeordene er kunst, natur og mennesker.»
Kunstnerisk sett var festivalen best når kombinasjonen av musikere, spillested og repertoar understøttet hverandre. Temaet for festivalen var «Kontraster», en romslig overskrift, som enkelte ganger ga virkelig god mening. Fredag aften foregikk tre konserter om kontrasten liv/død: Først Schuberts kvartett Døden og Piken, spilt av medlemmer av NOSO etter en fin introduksjon av Svalbards sogneprest Leif Magne Helgesen. Ved neste konsert oppførte NOSO og den fremragende sopranen Berit Norbakken Solset to store verk av Karin Rehnqvist – ett om døden og ett om den livgivende solen. Kvelden ble avsluttet med Schuberts sangsyklus Winterreise, hvis selvdestruktive fortelling om å forsvinne ut i snøen alle på Svalbard lett kan forestille seg.
Rehnqvist-konserten var et av festivalens høydepunkter, ikke minst fordi musikken var «site specific». När korpen vitnar fra 2007 handler om heksejakten i Nord-Skandinavia på 1600-tallet, og i det dramatiske konsertstykket ga sopransolisten stemme til de dødsdømte kvinnene. Berit Solset trådte frem som en folkesanger, for det var jo budeier og bondekoner som ble brent for hekseri. Mot slutten av verket vandret hun rundt i orkestret og la hånden sin på musikernes skuldre som en bønn om å bli hørt. Musikken utåndet med dype, metalliske sukk.
Moderne Kulturhus
Konserten fant sted i Longyearbyens moderne Kulturhus, en black box som er allsidig og velutstyrt, men den har en tørr akustikk som hverken er til støtte for sangstemmer eller fioliner. Også selve luften er tørr i Svalbards «arktiske ørken», og NOSOs treblåsere kunne fortelle at instrumentenes rør tørket ut og ble som sandpapir å spille på. Det kunne faktisk godt høres i de krevende blåserstemmene i Stravinskys Pulcinella, som var del av en ambisiøs Stravinsky-konsert, dirigert av Tim Weiss.
Men alle bekymringer forsvant ved den sidste konserten i Kulturhuset, da Schumanns mesterlige Klaverkvintett ble spilt av Henning Kraggerud, Truls Mørk, pianisten Håvard Gimse og to konsertmestere fra NOSO. Mørk og Kraggerud satt overfor hverandre som magnetiske poler som satte sine kolleger i svingning. Truls Mørk var en sann reaktor av musikalitet som overdådig delte av sin uttrykkskraft, samtidig som han var en empatisk makker. Hans ekstremt overtonerike celloklang kunne til og med overvinne den tørre akustikken. For et scoop å ha ham med på festivalprogrammet!
Konsert mellom utstoppede seler
Kulturhuset er et sentralt, men ikke ideelt konsertrom, så jakten er gått inn etter andre spillesteder i Longyearbyen. Og det var moro å være med på jakt! I første omgang virket det nok litt absurd å være på kammerkonsert mellem utstoppede seler på Svalbard Universitetssenters Museum. Stoler til publikum fantes ikke, man måtte sitte på gulvet. Men fremførelsen av Berwalds sjarmerende Septett var svært god og gjennomarbeidet, spilt av syv musikere fra NOSO. Akustikken var også god, og etter konserten var det tungt å forlate det fremragende museet som på høyt nivå formidler sitt unike naturvitenskapelige og kulturhistoriske stoff.
To konserter fant sted i Galleri Svalbard, et smakfullt, men ganske lavloftet hus, hvor ingen rom er større enn en dagligstue. Det ga begrensninger for både publikumsmengden og akustikken. Allikevel fikk man en av festivalens største musikalske opplevelser her, da Mørk og Kraggerud spilte Zoltan Kodalys heftige Duo så overveldende intenst og spontant at man straks følte dette som en «once in a lifetime»-opplevelse. Temmelig pussig at bare 50 tilhørere fikk denne gaven. Men jeg tviler faktisk på at en tilsvarende konsert for et blasert publikum i Wien eller New York ville ha fremtryllet så hudløst og engasjert spill som det vi var vitne til.
To sjefdirigenter
Nordnorsk Symfoniorkester (på engelsk Arctic Philharmonic) består av sinfoniettaen fra Bodø og strykeorkestret fra Tromsø som har hver sin sjefdirigent. Amerikaneren Tim Weiss fra Bodø tok seg av festivalens nyere musikk, mens altmuligmannen Henning Kraggerud fra Tromsø-strykerne øste av sin karakteristiske pasjon, hva enten han dirigerte eller selv var solist. Han hadde til og med komponert musikk til to av konsertene. Jeg spurte ham om festivalens planer:
«Formålet er å tiltrekke gjester som gjerne vil kombinere naturopplevelser med kulturopplevelser. Svalbard er en spesiell destinasjon, og her kan man lage usedvanlige arrangementer. Men jeg synes det viktigste er at konsertene er interessante, og at vi får gode musikere til å medvirke. Når vi har fått f.eks. Truls Mørk opp hit til den aller første festivalen, er det for å vise verden at vi mener alvor.»
Også Tim Weiss ser frem mot de kommende år. «Først og fremst er det viktig at NOSO har plantet sitt flagg på Svalbard. I forhold til hvor få mennesker som bor her, er jo oppslutningen stor. Men vi er bare ved begynnelsen. Når støvet har lagt seg etter festivalen, må vi se på erfaringene og finne «the sweet spot», sier Tim Weiss. Neste år avholdes Arctic Chamber Music Festival for øvrig i juni for å prøve ut sommermulighetene.
«Jeg synes avgjort at festivalen skal holde fast i sin nordiske karakter,» sier Weiss, «og vi skal fortsette med å plassere arrangementene i overraskende spillesteder. Men vi trenger bedre dekning på Google Maps! Og vi skal ha en festival-app! Jeg rakk aldri frem til Carl Nielsens Blåsekvintett i kunstworkshoppen Artica, fordi de fastboende jeg spurte, ikke visste hvor det lå. Det var virkelig ergerlig.»
Sjostakovitsj i Gruve 7
At det var ergerlig for Tim Weiss, kan jeg bekrefte! Det lyktes meg nemlig å finne frem til Artica, og den timen jeg tilbrakte der med musikk av Carl Nielsen, etterfulgt av lekker hjemmelaget suppe og hyggelig samvær med gavmilde mennesker, vil sent bli glemt. Her var man på en original måte sammen i et fellesskap – om musikken, kunsten og stedet. Den slags safariturer gjør festivalen til noe for seg selv.
«Vi vil fortsette med å legge arrangementer på uvanlige steder,» bekrefter Henning Kraggerud, «og det er flere
spillesteder vi slett ikke fikk utprøvd i år.» Kraggerud var især glad for strykekonserten som ble avholdt i kullminen Gruve 7. «Det var en stor suksess, med overveldende oppbakking fra lokalbefolkningen. Akustikken i gruvehallen var også fin. Det finnes faktisk mange dyre konsertsaler, tegnet av berømte arkitekter, som har dårligere akustikk!»
Gruve 7 benyttes fremdeles av gruvearbeidere, og maskinhallen skapte en uhyggelig scenografi til Sjostakovitsj’ musikk. Hans tragiske Strykekvartett nr. 8 (spilt i versjonen for strykeorkester) er et monument over hans egen ødelagte skjebne, og de brutale omgivelsene understreket kraftig musikkens uttrykk. Men det industrielle konsertrommet gjorde også oppførelsen til en metaforisk klagesang for alle Sovjetunionens lidende arbeidere. Helt i Sjostakovitsj’ ånd. 200 publikummere var møtt opp – det tilsvarer hver 10. av Longyearbyens innbyggere. Den mest utilgjengelige konserten ble altså ikke bare en av de kunstnerisk sterkeste, men også festivalens største publikumssuksess.
Fra kull til kultur
Kullgruvenes tid på Svalbard er snart forbi. Nå skal der skapes noe nytt, og denne gang er det kunst og kultur det graves etter. De praktiske festivalforholdene i Longyearbyen kan godt forbedres, og de hardtarbeidende musikerne i NOSO kunne fortjene mer prøvetid, hvis de fortsatt selv skal fylle programmet med så mange forskjellige verk. Men man må håpe at denne enestående musikkbegivenheten ikke blir så strømlinjet at fornemmelsen av å være på verdens ytterkant forsvinner. For festivalens sterkeste trumfkort er Svalbard selv. Det er en musikkdestinasjon så spesiell at det nesten ligner en fantasi. Men har man vært her en gang, vil man tilbake igjen.
