ARVE TELLEFSEN
«I Norge er det bare plass til èn fiolinist som kan leve av sitt spill. For tiden er plassen opptatt av Arve Tellefsen «
Fiolinisten Kaare Sæther ( 1920–87) helte kaldtvann i blodet på de studentene som drømte om en solokarriere. Ikke bare var Tellefsen den ledende klassiske mester; han ble også vår første crosscover-kjendis. Nå fyller han åtti, og er selvskreven hedersgjest i vårt magasin. – Gjerne! det er bra hvis intervjuet med meg handler om klassiskmusikk. Jeg er ikke bortskjemt med det, sier jubilanten.
Vi møtes i nabolaget hans i Oslo,ved Albin Upp kafé og kunstgalleri. Det lille trehuset vitner om gammel arbeiderkultur på Frogner. Også i Tellefsen forenes arbeiderklasse og kunstnerliv. Kafeen minner ham om barndommen på Rosenborg i Trondheim.
– Vi bodde i en knøttliten leilighet, mindre enn dette ene rommet, peker han. Mor og far sov på sofaen, og søsteren min og jeg anføttes i én seng. Selv om alt ble farget av krigen, vokste jeg opp i et trygt miljø. Vi dro ikke engang til sentrum, til Midtbyen. Jeg var tenåring før jeg besøkte Nidarosdomen. Vi tilhørte Bakke kirke på Møllenberg, like ved stedet hvor vi fikk fylt suppespannet vårt hos slumsøstrene under krigen. Organister fra slekten Bonsaksen spilte i Bakke. Mor var kristen, og jeg ble med til gudstjeneste. Orgel har alltid gjort dypt inntrykk på meg. Det sto likevel ikke skrevet i de trønderske stjerner at Arve skulle spille. – Konsertlivet tilhørte «en annen verden». Men en venninne av min storesøster Kari, hadde noe så uoppnåelig som klaver. Kari døde imidlertid før hun fikk oppfylt drømmen om å spille. Jeg tror mine foreldre ønsket at jeg skulle begynne i hennes sted. Da måtte det bli fiolin. Piano var for dyrt. Landets ene radiokanal sendte «Morgenkonserten» hver søndag: bare klassisk musikk, med verdens beste utøvere. Klangen til Kreisler, Menuhin og Heifetz satte seg i kroppen.
KLANGSANS
Som fersk skolegutt fikk Arve låne en barnefiolin. Så fulgte timer hos byens konsertmester, Arne Stoltenberg, kjent for sin rike tone. Og inderlig snill. – Jeg har vært heldig. Klangsans har preget alle mine lærere: Henry Holst i København, Ivan Galamian i New York, og Joseph Szigeti i Sveits.
Nettopp den djerve, varme tonen er Tellefsens adelsmerke. Den bæres av en uttrykksvilje som tar både treverk, metall og hestehår raust i bruk, i kraftfullt og nennsomt spill.
ALDRI AFFEKTERT
Tellefsen erfarte tidlig livets alvor. Da han var syv og broren Karl-Erik nyfødt, døde søsteren Kari (9) av en hjertesykdom, i krigens nød og under dårlig oppfølging ved sykehus. Moren sydde og vasket, og slet seg ut. Faren kjørte bakerbil. Arve ble sendt til forpleining ved en stor bondegård. Han hadde delt alt med søsteren, og befant seg plutselig alene i fremmede omgivelser. Nettene var verst.
– At Kari ble borte, var et sjokk som gjorde at alle minner om henne er strøket ut av hukommelsen. Jeg husker ingenting av henne som sto meg nærmest. Tilbake i byen fortsatte Arve på fiolin, og fikk en vanlig oppvekst.
– Jeg lærte stoffet litt raskere enn de andre, men var ikke i nærheten av talentene i dag. Øve ordentlig begynte jeg først med da jeg var 15–16, minst ti år senere enn de som satser nå. Han hadde gode hjelpere. Dirigent Per Dreier (1929–97) ledet som ung student først et orkester ved Katedralskolen, og senere studentorkestret ved NTH. Arve fikk som 11-åring bli med i begge.
– Samspill og gode diskusjoner med ti år eldre musikkentusiaster fikk meg på kroken. Jeg var den eneste guttungen under Studenter-UKA, og var stolt over å være oppe så sent.
– Den viktigste mesénen var musikkhandler Olaf T. Ranum (1914–2004). Han arrangerte konserter med internasjonale stjerner. Ja, han utgjorde Trondheims musikkliv. Uten ham ville jeg aldri blitt musiker. Arve tier. Tidlig fikk han opptre som solist i hjembyen. Forbløffede kritikere spådde en lysende karriere.
– Så ble jeg lokket til Lund i Sverige på nordisk orkesterkurs. Liv Glaser, vår helt vidunderlige pianist som alle var forelsket i (og jeg var intet unntak) ville være med, og hun spilte for anledningen obo. Ytterst dårlig!
– Det levende miljøet i Lund inspirerte meg til å satse på musikeryrket, selv om det sto lavt i kurs i Norge. Filharmonikerne advarte meg: alle spilte ekstra på kafé eller teater for å tjene nok. Selv pianister som Kjell Bækkelund, Robert Levin og Kaare Ørnung spilte på restaurant. Dagens unge kan takke tidligere kolleger for at yrket er verdsatt. Husk at vi først fikk musikkhøyskole i Norge i 1973. Nå har vi et fremragende utdanningssystem, med basis i kulturskolene.
SPILTE FOR MATEN
Den lutfattige Arve fikk gratis studieplass hos Henry Holst ved konservatoriet i København. Holst hadde vært konsertmester i Berlin-Filharmonien under Furtwängler og Bruno Walter, og professor i Manchester og London.
– Han var ustrukturert og motsa stadig seg selv, til studentenes forvirring. Men jeg knekket koden og tok egne musikalske valg. Holst likte det. Rent fiolinteknisk var han enormt nøye, og brøt spillet ned i de minste fragmenter med øvelser som gikk meg «på nervan». Men det virket! Holst hadde kjent den store komponisten Carl Nielsen, og forærte meg en kopi av et brev han fikk etter å ha fremført danskens fiolinkonsert. Nielsen nevnte en overgang mot slutten av preludiet «som aldri kunne gå langsomt nok». Siden har jeg forsøkt å spille den uhyre sakte, men dirigentene blir ikke med på det, sier Arve Tellefsen som har spilt inn konserten to ganger. Første gang med Herbert Blomstedt og Danmarks Radios Symfoniorkester (EMI 1975), så med Royal Philharmonic Orchestra og Yehudi Menuhin (Virgin 1989).
– Den siste er nok opptaksmessig best, men den første mest gemyttlig dansk. Uansett er det skrekkelig å høre seg selv. Første studieår var hardt. Han sultet og frøs og lyttet til norsk værmelding i ren hjemlengsel. I den norske sjømannskirken spilte han for vafler og middag. Det ga verdifull konsert-trening. Samtidig gjorde han seg bemerket som solist.
– Under min debut med Wieniawskis d-moll-konsert i Harmonien (i dag BFO) i Bergen i 1959, løsnet E stemmeskruen under orkesterforspillet. Det ble umulig å spille rent, og første sats ble en katastrofe. Jeg fikk stemt før andre sats, så resten gikk bra. Men jeg var fortvilet. På vei ut fra podiet, sa dirigenten, Arvid Fladmoe: «Det hadde du riktig godt av!» Hvordan kunne han si noe så jævlig? Jo, han forklarte at det var en nyttig lærepenge. På scenen må du vite at absolutt alt kan skje. Bare sjelden lykkes man helt inn til margen. Men det skjedde en gang i San Francisco, i Sjostakovitsj’ fiolinkonsert med Herbert Blomstedt.
Alt klaffet både for meg og orkesteret. En sterk lykkefølelse; ett av de øyeblikk som driver oss kunstnere. Av de ikke-norske dirigentene, var det Herbert Blomstedt og Paavo Berglund Arve arbeidet best med. De hadde alltid grundige forprøver bare med solisten. Begge hadde sterke oppfatninger, men de ga ham spillerom, uten å være servile. Debuten i London (1967) skapte sensasjon. The Times beskrev ham som en «trollmann» og hevdet at det var den beste debuten på mange år. Men det tryllet ikke frem oppdrag i England. Han manglet forbindelser. Med årene ble han likevel etterspurt. Store engelske aviser foretrakk ham i fremførelsen av Sjostakovitsj´ fiolinkonsert fremfor David Oistrakh, som konserten var tilegnet.
– Etterhvert ble det ensomme solistlivet «kjedelig» og jeg ble konsertmester noen år. Først i Sveriges Radios Symfoniorkester, siden i Wiener Symfoniker. Jeg ble også spurt av avtroppende konsertmester i Berlin- Filharmonien (under Karajan) om å overta hans plass. Det ville jeg gjerne. Men så fikk jeg et brev om at styret ønsket seg en under 30. Jeg var 45. Tellefsen husker da Sergiu Celibidache hadde brakt Sveriges Radios Symfoniorkester inn i verdenseliten. Sjefdirigenten kunne bli grusom hvis han mente de ikke ga sitt ypperste: «You are a fantastic orchestra, but with me! Without me, you are… mittelmäßig!» På turné i 1971 fikk musikerne nok. Som konsertmester måtte Arve rette klage til dirigenten.
– Et grusomt øyeblikk, for vi var mange som var begeistret for ham. Han forsto at jeg ikke sa fra på egne vegne, men ble rasende. Heldigvis fullførte han turnéen – før han fratrådte. En stor epoke var over. Avskjedskonserten i Stockholm kom med Sibelius’ 5. symfoni.
– Og den mektige finalen! Fiolinisten Stig Nilsson, solocellist Helmerson og jeg gråt uhemmet. Vi spilte for livet.
TUNGE STUNDER
Tiden som Norges første fiolinprofessor ble kortvarig. Den innebar et overveldende ansvar for elevene, på bekostning av hans egen øving.
– Kvartettspill fristet heller ikke, selv om jeg er veldig inspirert av reper- toaret. Fire musikere skal spille som én! Det passer ikke meg. Da er det bedre med klavertrio: tre individer i utfoldelse. Jeg har spilt mye med Håvard Gimse og Truls Mørk – alltid inspirerende. Før det, spilte jeg med Kjell Bækkelund og den danske cellisten Erling Bløndal Bengtsson. Totalt ulike typer. Begge musiserte hver for seg. Det gjorde jeg også.
– Den neste trioen dannet jeg med glimrende svenske musikere: Frans Helmerson, cello, og vekselsvis Hans Pålsson og Staffan Scheja ved klaveret. Vi var betraktelig mer samspilt. Men så giftet Frans seg med fiolinisten Mihaela Martin. Det ble slutten på den klavertrioen. For et par år siden opplevde Arve nesten et ytterligere «samlivsbrudd». Han skled på isen da han skulle ut av bilen, og tok grep for å redde fiolinkassen. Dermed landet han på bakhodet og kassen smalt i bakken. Det gikk timer før han våget å åpne den. Hans Giuseppe Guarneri del Gesufiolin fra 1700-tallet lå sprukken med lydpinnen gjennom lokket. «That’s BAD!» sa instrumentmakeren Bruce Carlson i Cremona. Hver millimeter av lokket ble limt. Etter fem endeløse måneder kunne Arve puste ut.
– Jeg spiller vel ikke bedre, selv om jeg liker å tro det, men fela er faktisk bedre enn før. Han har vært ansatt i noen få, ledende orkestre som konsertmester. Innehatt et kortvarig professorat. Ikke spilt fast i kvartett. Reist alene fra den ene solistopptredenen til den neste. Dirigert noen svært få ganger. En ensom ulv?
– Ja, det har vært tunge stunder. Men jeg har vært heldig og priser meg lykkelig over alt jeg har fått oppleve. Ikke minst unge solister med mye på hjertet. Men – jeg liker ikke å bli eldre. Sylvester Stallone ble nylig spurt hva som er fint med å bli gammel, og svarte: «nothing». Jeg har fortsatt glede av å øve og å opptre. Ingen store fiolinkonserter for meg lenger, men kammermusikk skal jeg spille – til jeg stuper!
BARN OG MUSIKK
Da vi snakket sammen, gledet Tellefsen seg til Gåsehud, som foregikk 23. oktober. Fiolinisten Berit Cardas samlet vanlige 5. klassinger fra tre skoler i Oslo-området til et felles kor. Sammen med Kringkastingsorkesteret holdt de en helaftens konsert i Operaen, med krevende repertoar på mange ulike språk.
– Min egen Oslo Kammermusikkfestival var en av initiativtagerne. Konserten er viktig fordi barna selv får fremføre klassisk musikk. NRK viste alt på TV, og den kan ses på nett. Arve Tellefsen pusser rolig brillene med servietten.
– Jeg må øve med pianisten Sveinung Bjelland nå. Vi skal spille på Uranienborghjemmet i kveld, på vei til Spania. Hm… dæm sku itj ha no’ sånt her, som… et lite wienerbrød?
__________________________
AV
NORA TAKSDAL, bratsjist i Kringkastingsorkestret og kunstnerisk leder for Gloppen Musikkfest i Nordfjord. Hun har de senere år presentert klassisk musikk i radio og i musikkmagasiner.
Tekst: Nora Taksdal / Foto: Bente Bjercke, Ole-Einar Andersen, privat
Én kommentar til “ARVE TELLEFSEN”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Et usedvanlig godt intervju – håndtert av en som vet og skjønner headet dreier seg om. Takk til både Arve og Nora!