BACHS JULEORATORIUM
Johann Sebastian Bachs Juleoratorium klinger i disse dager verden over i kirker og konsertsaler – i høy grad også her til lands.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPBILDE: Maleri av Gerhard van Honthorst (1592-1656)
Verket er etter alt å dømme det mest spilte store kirkemusikalske verket forbundet med jul, og selv om flere komponister har skrevet juleoratorier er tittelen i bestemt form på flere språk ensbetydende med Bachs: Juleoratoriet, Weihnachtsoratorium, The Christmas Oratorio.
Seks kantater
Han skrev verket samlet som en stor komposisjon – det står Weihnachts-Oratorium på originalmanuskriptets tittelside – men utformet det som seks kantater som skulle fordeles på julens seks store høytidsdager. I Bachs lutherske kirke var dette 1., 2. og 3. juledag, der teksten bygger på Lukasevangeliet 2,1-20 som forteller om Jesu fødsel, hyrdene på marken og hyrdenes tilbedelse av barnet. 4. kantate er skrevet til 1. Nyttårsdag og omhandler barnets omskjæring og navngivning, som beskrevet i Lukas 2,21. Den 5. kantaten ble skrevet til 1. søndag etter nyttår og omhandler De tre vise menns reise, mens den siste ble skrevet til Helligtrekongersdag, 6. januar, om vismennenes tilbedelse av barnet som beskrevet i Matteusevangeliet 2,1-12.
Urfremrørt og glemt i 24 år
Dette «gikk opp» i urfremføringsåret 1734, men det ville by på problemer å få oppført kantate nr. 5 de årene det ikke kommer noen søndag mellom nyttår og 6. januar. Men Bach var det man i våre dager kaller en «bruksmusiker», noe som var nødvendig for den tids komponister. Musikken ble skrevet for spesielle anledninger. Ved neste anledning var forventningen at det ble levert noe nytt. Bach var i løpet av sitt arbeidsliv ansatt som musiker i et titalls hoff og kirker. I 1734 var han over halvveis i sitt siste tjenesteforhold, i St.Thomaskirche i Leipzig der han begynte i 1723. Her leverte han de første par årene en kantate i uken til gudstjenesten, og i 1734 skrev han neppe de seks julekantatene med tanke på årlige gjentakelser – eller på oratoriets mulige popularitet 300 år senere! Kantatene ble brukt i både St. Thomaskirche og St. Nicholaskirche julen 1734-35, nr. 3 og 5 ble kun fremført i sistnevnte. Neste fremførelse av verket fant sted åtte år etter Bachs død, da Sing-Akademie zu Berlin fremførte det som én samlet komposisjon i 1758.
Musikalsk gjenbruk
Om kantatene ikke ble skrevet med tanke på å spilles om igjen, var de allerede resultat av en annen type gjenbruk. Med en så stor «omsetning» måtte Bach hente mye av det musikalske stoffet fra sine tidligere verdslige komposisjoner: Dette gjaldt også de tre store oratoriene han skrev i perioden 1734-35; i tillegg til Juleoratoriet skrev han oratorier til både Kristi himmelfartsdag og Påsken, som ikke har oppnådd samme popularitet. Til grunn for Juleoratoriet lå tre kantater han hadde skrevet like før: Laßt uns sorgen, laßt uns wachen (1733) til 11-årsdagen til prins Friedrich Gustav Christian av Saxen, Tönet, ihr Pauken! Erschallet, Trompeten! (1733) til kurfyrstinne av Sachsen og Polens dronning Maria Josepha og Preise dein Glücke, gesegnetes Sachsen (1734) i anledning kroningen av Sachsens kurfyrst August 3. som konge av Polen. I tillegg antas det at deler av den siste kantaten er hentet fra verk som er gått tapt. Men han skrev også nytt stoff til oratoriet der den kirkelige teksten ikke passet med musikken i de verdslige kantatene.
Siden musikken i Juleoratoriet passer så godt til tekstene, kan man ikke se bort fra at de nevnte kantatene er skrevet med tanke på det store kirkemusikkverket. Kongelige mesener var viktige for den tids kunstnere og hyllestkantater kan ha vært en nødvendig inntektskilde for å finansiere arbeidet med et så stort verk.
