Barokkanerne udi Nøisomheden

ARTIKKEL: Litt tilbaketrukket på Skarpsno i Oslo ligger Løkken Nøisomhed, en vakker murvilla oppført på slutten av 1850-tallet. Selve løkken ble på 1700-tallet skilt ut fra Frogner Hovedgård og fikk sitt poetiske rokokkonavn. Nå er bygningen omgitt av bolighus og ambassader. Ut av det staselige huset går en kontinuerlig strøm av musikk.

Huset kjøpte Johan Nicolai Mohn og hans bror av foreldrene i 2004. 2. etasje ble inntatt av ekteparet Mohn og Tone Margaret Wik, sentrale personer i norsk tidligmusikk-miljø. Han spiller diverse typer obo og blokkfløyter. Hun er sopran, spesialisert på tidligere tiders stemmebruk. Begge har studert fremføringspraksis i Amsterdam, og er særdeles aktive musikkpedagoger. Det er ikke få undervisningstimer og seminarer unge blokkfløytister og korsangere har tilbrakt i den praktfulle stuen, der en imponerende lysekrone, montert i oppsiktsvekkende takstukkatur, kaster sitt lys over to enorme marmorpeiser og buete vinduer med rullgardiner av det sjeldne slaget. Omgivelsene gjør inntrykk på åpne barnesinn.  – Jeg pleier å si til mine elever at man må øve kolossalt mye blokkfløyte for å få et slikt hus, smiler Mohn.

«Nøisomheden» er også øvingslokale for tidligmusikk på internasjonalt toppnivå. Klassisk Musikkmagasin fikk være til stede på prøve med Barokkanerne til en konsert med sørgekantater av Bach og Telemann, under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. Internasjonale toppsolister som mezzosopranen Marianne Beate Kielland og tenoren Anders J. Dahlin, sammen med husfrue Tone og bassen Halvor Festervoll Melien øver konsentrert med ensemblet, og går, som den naturligste ting i verden, ut på kjøkkenet i pausen og forsyner seg fra spagettigryten på ovnen, koker kaffe, og ser i det hele tatt ut som om de har hatt tilhold der lenge.

STIL OG LIDENSKAP

Det gjør også musikalsk leder for anledningen, den italienske oboisten og tidligmusikkspesialisten Alfredo Bernardini.

– Jeg elsker å arbeide med Barokkanerne, utbryter han i en pause. De er pasjonerte, stilsikre, hengivne og svært arbeidsvillige. På en prøve med dem er det rask utvikling fra begynnelse til slutt. De skjønner hva dette dreier seg om: nå innstuderer vi begravelsesmusikk – det krever en spesiell følsomhet. Denne musikken berører oss dypt. Og så må jeg trekke frem den gode atmosfæren!

Bernardini har samarbeidet med Barokkanerne de siste syv årene, med ett til to prosjekter i året. I år blir det to. I tillegg til kirkemusikkfestivalen, legger han, ensemblet og Marianne Beate Kielland ut på turné til Tyskland i mai med Bach-kantater og instrumentalstykker av Telemann, som etter Bernardinis mening er kommet ufortjent i bakgrunnen for Bach.  – Han var langt mer berømt enn Bach i samtiden. Alt han skrev var ikke like bra, men hvis man leter, finner man både mer humor og kantater jeg syns går dypere enn Bachs.

Man føler seg privilegert der man sitter og lytter til Kiellands inderlige fremførelse av arien «In deine Hände» fra Actus Tragicus, som Bachs begravelseskantate Gottes Zeit ist die allerbeste Zeit gjerne kalles. Sløret gambeklang mot klare blokkfløyter og vibratofri sang, gir et rikt klangbilde over continuoen fra orgel og cello.

– Kan jeg få lov til å legge inn en trille i takt 42? spør Kielland, – det virker liksom naturlig. Dette avføder en stildiskusjon i forhold til bassens trille på omtrent samme sted og ender med at det ikke ble noen trille på mezzoen akkurat der.

I Telemannkantaten byttes en av blokkfløytene med barokkfiolin, og Bernardini skifter plass fra dirigentpulten til å lede ensemblet som oboist. Midt under prøven kommer et av husets barn tuslende ut fra soverommet vegg i vegg med stuen. Hun åler seg stille, tydelig vant med situasjonen, forbi musikerne for å komme seg ut – og senere inn igjen.

SKAPT ARBEIDSMARKED

Marianne Beate Kielland, som ellers opptrer verden over med kjente tidligmusikk-spesialister som Fabio Biondi, Phillippe Herreweghe og Jordi Savall, er begeistret over å få musisere med det norske ensemblet.

– Det er helt fantastisk at Norge har fått et barokkensemble på så høyt, internasjonalt nivå. Barokkanerne kan måle seg med hvem det skal være. At de henter inn ekspertise på det nivået de gjør med Bernardini, gjør at de har utviklet seg voldsomt.

En annen ekspert ble hentet inn til konserten Barokkansk jul i Gamle Aker kirke, der barokkharpisten Andrew Lawrence-King fremførte Schütz, Monteverdi og G. Gabrieli med ensemblet. Også på den konserten var Melien solist. Han har samarbeidet med Barokkanerne i ti år.

– Det er usedvanlig hyggelig å jobbe med disse musikerne, sier han om ensemblet som har eksistert i 27 år. Det ble dannet da Johan Nicolai Mohn kom hjem fra studiene i Nederland. Tidligmusikkmiljøet i Norge var relativt karrig på den tiden, til tross for en del dyktige musikere. Cembalisten Ketil Haugsand, senere professor i Köln, var med fra starten av, og de dro i gang en del store prosjekter. Etter hvert sluttet musikere fra bl.a. institusjonsorkestrene seg til, skaffet seg stilriktige instrumenter og dro på kurs for å lære fremføringspraksis. Barokkanerne består i dag av en dedikert pool av musikere som hentes inn etter behov. Det kan dreie seg om barokkfiolin, gambe, blokkfløyte, obo d’amore, barokktrompet, sinke, cembalo, orgel m.v.

– Vi har skapt et arbeidsmarked for tidligmusikk, og har totalt ca. 40 musikere på lønningslistene i løpet av et år, forklarer Mohn.

ENSEMBLESTØTTE

Et musikerdrevet ensemble, uten noen form for tilskudd, var krevende. Det ble til at det påtok seg akkompagnementsoppdrag, og Barokkanerne ble Østlandets «landsdelsorkester» innen tidligmusikk, med Hamar, Elverum, Tønsberg og Fredrikstad som geografiske ytterpunkter.

– Korene og kirkene i disse områdene har vært utrolig flinke til å skaffe midler, så vi har faktisk klart å tjene anstendig på slike oppdrag. Men da barokkbratsjisten Mari Giske sluttet seg til oss, etter flere års virke i Gardiners English Baroque Soloists, og cembalisten Christian Kjos kom hjem fra studier i Basel, tok de til orde for at vi burde bli mer selvstendige i program- og repertoarvalg. Vi søkte derfor om ensemblestøtte fra Norsk kulturråd, og fikk det. Det har satt oss i stand til å øke den administrative kapasiteten, og det utgjør stor forskjell.

De siste ti årene har ensemblet kunnet hente inn gjesteledere på høyt internasjonalt nivå, og til innspilling av kritikerroste CD-er som Belezza Crudel med Tone Wik som solist i Vivaldis vokalmusikk, Empfindsamkeit!, med C.P.E. Bachs symfonier og konserter, og Totally Telemann. Alfredo Bernadini er blant solistene på de to siste.

I fjor inngikk Barokkanerne en samarbeidsavtale med domkantor Vivianne Synnes om fremføring av Bach-kantater under gudstjenester i Oslo Domkirke. Der Himmel erzählen die Ehre Gottes ble fremført under årets kirkemusikkfestival, denne gang med et litt større orkester med flere strykere, og der barokkfagott, barokktrompet og obo da caccia ble tatt i bruk. Kantaten fremføres også til gudstjenesten i Bergen Domkirke, søndag 5. juni, under Festspillene i Bergen.

– Dere spiller såkalt tidligmusikk. Går det noen repertoarmessig, kronologisk grense for hva dere spiller?

– Egentlig dreier ikke dette seg om noen spesiell epoke, men om en holdning til å spille originalt repertoar, altså musikk med de klangidealer og forutsetninger som gjaldt på den tid musikken ble skrevet. Det er noen som nå forsker i Stravinskys musikk med et slikt utgangspunkt, sier Johan Nicolai Mohn, som også røper at en ny tidligmusikkfestival er under oppseiling: Oslo Early Music Festival går av stabelen til høsten.

TEKST: HILDE HOLBÆK-HANSSEN