BARTOLI I DET SIXTINSKE KAPELL
For første gang har en kvinne sunget i Det sixtinske kapell i Vatikanet. Kvinnen er, nærmest selvfølgelig, Cecilia Bartoli.
TEKST ANNA FRANINI
TOPPFOTO: Cecilia Bartoli. C. Rolex / Hugo Glendinning
Oversatt fra engelsk av Mona Levin
Plateselskapet Deutsche Grammophon representerer det celebre Cappella Musicale Pontificia, pavens personlige kor. Kordirektøren, Massimo Palombella og mezzozopranen Cecilia Bartoli er hovedpersonene på deres siste CD, Veni Domine, som ble skapt under hvelvingene der Michelangelos praktfulle dommedags-scener utspiller seg – i Vatikanets Sixtinske kapell. Igjen er dette et sted for en klangens fødsel, men nyheten er at den for første gang ble født der av en kvinne. Cecilia den Store fikk opphevet tabuet, og kommer slik selv til å inngå i kapellets historie.
Kapellet ble valgt til lanseringen av selskapets tredje CD med koret. Den rommer verk av Palestrina, Marenzio, Desprez og Perotinus, der den sistnevntes «Blessed viscera Mariae Virginis» synges av Bartoli. Høytstående kirkelige diplomater deltok for anledningen, samt musikere og andre profesjonelle aktører fra musikklivet, noen få politikere og internasjonal presse. Hva sier Bartoli selv om å ta dette steget inn i the Guinness Book of World Records?
Et historisk øyeblikk
– Det er en opplevelse å synge her, i så unike omgivelser. Og som romerinne, hva kan jeg vel si? Vi besøkte Det sixtinske kapell med skolen, men hvem kunne forutsagt at jeg flere tiår senere skulle synge her, og at jeg ville være den første kvinnen?
Hennes møte med kapellmesteren Massimo Palombella føltes dypt betydningsfullt. Han er musiker, så vel som en begavet mann innenfor markedsføring og kommunikasjon.
– Han hadde hørt meg mange ganger, og en dag sa han at han ville involvere meg i et gregoriansk musikkprosjekt. Hvorfor ikke, sa jeg. Nei, det jeg faktisk sa, var «absolutt»!
Bartoli vet at hun tar del i et historisk øyeblikk.
– Det er et tegn på en viktig åpning, et vendepunkt, sier hun – og ikke bare i Vatikanet. – Endelig ser vi fler og fler kvinnelige dirigenter. Selv i Salzburg øker antallet kvinner. Men jeg skulle gjerne sett flere hestehaler blant notestativene!
Kvinnenes tur
Faktum er at Bartoli ikke bare setter spor i Salzburg som sanger. Hun slår også en annen rekord ved å være den første kvinnelige kunstneriske leder for Pinsefestivalen, der tradisjon er hellig. Hun er så slagkraftig at hun ved den nest siste festivalen klarte å åpne med en musikal: Bernsteins West Side Story. Neste gang går hun tilbake til sin kjære Rossini, med L’Italiana in Algeri og Otello.
I Det sixtinske kapell, hjertet av den katolske kirke og der det avgjøres hvem som blir pave, snakket Bartoli om sitt forhold til det åndelige. – Å lytte til så usedvanlig vakker musikk og å synge omgitt av Michelangelos mesterverk, får meg til å tenke at alt dette ikke bare kan være menneskeskapt. En guddommelig hånd må styre det, og heldigvis er det ufattelig.
Det er denne følsomheten for det ufattelige som er forskjellen mellom talent og geni, mellom en god musiker og en suveren kunstner. Bartoli har også et entrepenør-instinkt, som hun innrømmer er en viktig ingrediens i et karriereløp. Man må finne opp prosjekter og skreddersy forestillinger. Da hun for noen år siden besøkte St Petersburg, og mens hun tenkte over Katarina den Store og alle de italienske musikerne hun hadde i sin tjeneste, gikk lyset på. – Det slo meg at det ville være fantastisk om jeg kunne finne et europeisk hoff som var villig til å gjøre det samme.
Bartoli fant sine høye beskyttere, solgte dem ideen, og nå støtter kongefamilien i Monaco Les Musiciens du Prince, orkesteret hun selv har opprettet. – Prinsesse Caroline og prins Albert er musikk- og kulturelskere, og de støtter oss i en tid hvor andre orkestre nedlegges.
Samarbeider tett med paven
Det eldste aktive koret i verden, Pavens kor, har også slått seg sammen med Bartoli. Direktør Palombella omformer korets image og aktiviteter, og driver det derved mot internasjonal berømmelse. Et av hans første grep, høsten 2015, var å inngå i et nært samarbeid med Deutsche Grammophon. Til innspillingen av deres fjerde CD, som utgis til påske, er det gravd frem dokumenter fra Vatikanets bibliotek. Det utstrakte forskningsarbeidet er foretatt av Palombella, som har laget et stort arkiv på Ipaden sin: ingen papirer på dirigentpulten, bare digitale noter.
Palombella samtaler daglig med pave Frans og er nøye med å legge seg kontinuiteten mellom det forrige og nåværende pontifikatet på minne. Uansett er dette blomstrende samværet et uttrykk for en paveverdighet som går nye veier og for dører som gjøres høye og vide, slik coveret på den første CDen illustrerer. Ved korets turné til Det fjerne Østen, Russland og England – uken etter pinse holdes konsert for dronning Elizabeth i Buckingham Palace – kommer det til å hevde seg i stadig sterkere grad som et middel for økumenisk dialog. En tilsvarende stor anledning kommer 29. juni i Peterskirken, hvor et ikke-katolsk kor synger under nattverden.
Evangelisering
Denne fornyelsesinnsatsen betyr en seriøs forpliktelse og et utfordrende arbeidstempo. Monsignor Palombella forteller: – Før holdt vi prøve tre timer hver uke, nå har vi tre timers prøve hver dag. Fremfor alt kalles vi til en kirketjeneste som betyr evangelisering gjennom kunst. Nettopp det edle målet og vårt verdige mandat, tvinger oss opp på et særdeles høyt profesjonelt nivå som blir instrumentet for vår økumeniske dialog, vår evangelisering.
Koret består av 20 voksne sangere valgt gjennom internasjonale konkurranser, og rundt 30 «pueri cantores», barn som kombinerer vanlig skolegang med musikkstudier. Når de er ferdig utdannet, er stemmene deres helt endret. Det dreier seg om en kontinuerlig foredling som krever forskning hele veien. Hvert år reiser lederne for pueri cantores til folkeskoler og menigheter i det romerske området for å lete etter stemmer som passer til å delta i de forberedende klassene. Når den forberedende fasen er fullført, opptas de kvalifiserte pueri cantore i «Det sixtinske», Cappella Musicale Pontificia.
