BILLY BUDD: FLOTT MUSIKK, IMPONERENDE SCENE OG TEMMELIG TAFATT TEATER
HTemaet er forbudt kjærlighet, mellom menn ombord på et krigsskip. Nærmere bestemt en seilskute i 1797, i napoleonstiden. Men flyttet til en ubåt på 1940-tallet i denne regien.
ANMELDT AV EDVARDA LANA
FOTO ERIK BERG / DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Toppfoto: Jacques Imbrailo som Billy Budd.
Jeg ser i nyhetene at homofile forfølges hardt i mange regimer i verden. Mens jeg skriver dette, ser jeg at myndighetene i Tsjetsjenia ber folk om å drepe LHBT-personer i egen familie, og utlover dusør for drapene. Operaen Billy Budd fra 1951 handler om forbudt homofil kjærlighet. Den er stadig sørgelig aktuell, men ikke hvis den regisseres nølende og utydelig, som her.
Billy Budd er en moderne klassiker som aldri har vært satt opp i Norge. Ikke før nå. Vi har helt klart gått glipp av noe. Benjamin Brittens verk har vært mye spilt i England og til dels USA gjennom de siste 70 årene. Tonespråket er hardt og litt voldsomt, men veksler med myke og lyriske partier. Musikken treffer meg sterkt, og minner meg både om Brittens War Requiem og om Sjostakovitsj.
Problemene begynner med flyttingen fra 1797 til 1940-årene. Sangerne og koret synger vakkert, men jeg skjønner ikke helt hva denne oppsetningen vil.
Logiske brister
Operasjef Annilese Miskimmon har valgt seg Billy Budd når hun etter to år i sjefsstolen i Oslo nå lanserer seg selv som operaregissør i Norge. Hun plasserer handlingen i en ubåt under andre verdenskrig. Dette drar med seg visse logiske brister. Hvorfor haler mannskapet i lange tau på innsiden av en ubåt? Hvorfor synger de om å heise seil og å borde et annet skip? Hvorfor er det smågutter med i besetningen?
Denne typen innvendinger kan jeg leve med. Slike problemer er velkjente i moderniserte oppsetninger av opera. Miskimmon kunne ha turnert dem smartere. Men mye verre er dette: Den kostbare ubåten på scenen er nok imponerende laget, men scenebildet har liten eller ingen funksjon når Miskimmon skal fremstille lengsel og lidenskap, kåtskap, risiko og svik mellom menn. Hele ubåten blir en avsporing, fordi personregien er altfor distansert, også tafatt og fjern. Hva skjer i dramaet?
Begjær og forfølgelse
Billy Budd (baryton) er den nye og sjarmerende, spreke og vakre matrosen som hele mannskapet liker. Ikke bare liker. Flere av dem elsker ham hett, men i smug. Det gjelder ikke minst den harde og mektige våpensjefen på skipet, John Claggart (bass). I en mørk og glødende solo sverger Claggart å ødelegge Billy, fordi han må utslette denne «depraverte» lidenskapen hos seg selv. Han forfølger Billy og lurer ham opp i bråk, men Billy smetter unna.
Også den «edle» kapteinen, Edward Fairfax Vere (tenor), elsker Billy, men tydeligvis uten å skjønne det selv. Tragedien i operaen er at Vere må dømme Billy til døden, da unggutten slår ned og dreper Claggart i et plutselig øyeblikk av desperasjon. Billy har nemlig et såkalt «lyte», han stammer, og når Claggart løgnaktig anklager ham for mytteri, mister han talens bruk og slår mannen i hjel.
Billy blir hengt neste morgen, etter en summarisk rettssak og en rørende lyrisk arie på dødscellen. Forløpet er brutalt. Mannskor og orkester løfter seg til nye høyder, og kaptein Vere går avsides med sin handlingslammelse og sin livslange skyld.
Kriminalisert kjærlighet
Bildet er enkelt og tydelig. Homofil kjærlighet blir undertrykt og drept med harde midler, både før og nå, på seilskuter, i ubåter, i krigstid og fredstid, i samfunnet og i den enkeltes indre. Dette var i det minste sant på Benjamin Brittens tid rundt 1950, da homoseksuell praksis var kriminalisert både i England og Norge og de fleste andre land. Når Billys døde kropp senkes i havdypet, er det forbudte lyster som undertrykkes og fortrenges. Motivet er psykoanalytisk. Faktisk er fortellingen skrevet allerede på 1880-tallet – av Herman Melville, mannen som skrev Moby Dick. Hva gjør regien for å aktualisere dette?
Strålende casting
De tre hovedrollene dekkes av innleide sangere i en casting på høyt internasjonalt nivå. Jacques Imbrailo synger Billy med mangesidig følsomhet og et rørende uttrykk. Dessuten er han vakker som en adonis i rollen. Peter Hoare synger kaptein Vere med en klar tenor, full av forpinte kvaler. John Relyea synger Claggart med dyp og klangfull bass, illevarslende og ond. Problemet er at både Claggart og Vere blir litt for endimensjonale. De sitter og står for mye stille, synger med hendene hengende langs siden, i stedet for å agere med hele seg.
Det samme gjelder resten av det kjempestore mannskapet. På rollelisten er det hele 19 solister med ulike navn, og jeg kan ikke regne opp alle her. Johannes Weisser og Kristinn Sigmundsson synger strålende, og det norske laget har med mange yngre og mange kjente profiler ved Operaen, som Aleksander Nohr, Marius Roth Christensen, Martin Hatlo, Jens-Erik Aasbø, Henrik Engelsviken, Szymon Kobiak, Andreas Skei, Thor Inge Falch, Øystein Skre, Petter Moen, Mikkel Skorpen, Ludwig Lindström og Robert Näse. Alle bidrar fint til det sanglige.
Hvor er understrømmene?
Programteksten melder at det står hele 75 menn og gutter på scenen, og dét ses og høres hinsides tvil. Som kjent er det ingen kvinner med i operaen. Da lytter jeg til mannsstemmenes forskjeller på en ny og mer akutt måte. Det er givende. Operakorets menn er supplert med stemmer fra Det Norske Solistkor, og de kan mer enn å synge sterkt (slik mannskor av og til gjør). Også orkesteret spiller til tider for full guffe, nesten øredøvende, men andre ganger dempet, nyansert og slående vakkert, fint ledet av dirigenten Mark Wigglesworth.
Det jeg savner på scenen, er nærgående blikk og intensitet, nerve og spenning mellom rollefigurene. Jeg savner et dirrende spill av begjær og sjalusi, rivalisering, kåtskap og vold, på kryss og tvers mellom personene. Hvorfor spilles ikke lidenskapene ut på mer intelligente måter? Hvorfor ser vi ikke en skikkelig homoerotisk hunger, etter så mange tiår med aktuelle teaterstykker, bøker og filmer? Vi lever ikke i 1951. Hvor er aktualiseringen? Hva er understrømmene? Hvorfor må Billy i det hele tatt dø?
Berøringsangst for lidenskapen
Det spørsmålet røsker ikke regien tak i. Miskimmons oppsetning blir merkelig tradisjonelt og gammeldags teater, og det er det ingen grunn til. Da hjelper det ikke med tidenes største og dyreste ubåtkulisse på scenen. Hva vil hun, når hun nå lanserer seg selv som kunstner ved å regissere Billy Budd i Oslo? Opera handler aller mest om menneskers følelser, fremstilt i tekst og musikk, sang, teater og kropp, og da nytter det ikke med berøringsangst for det tetteste, sterkeste og mest risikable. Da må lidenskapene spilles ut, langt mer mangesidig og intenst enn her.
Jeg håper Miskimmon vil invitere det beste av internasjonale regissører til Operaen i årene som kommer. Jeg håper hun vil ta noen sjanser, slik forgjengeren Per Boye Hansen ofte gjorde, og ikke avspise oss med det forsiktige, tradisjonelle og det nest beste. Bare da kan Den Norske Opera & Ballett holde på sin aktualitet og relevans i samtiden.
Billy Budd. Opera i to akter
Musikk: Benjamin Britten
Libretto: E.M. Forster og Eric Crozier
Dirigent: Mark Wigglesworth
Regi: Annilese Miskimmon
Scene og kostymer: Annemarie Woods
Lys: Paule Constable
Solister, kor og orkester ved Den Norske Opera & Ballett
Norgespremiere 18. januar 2019
