BJØRN FONGAARD 100 ÅR
I år ville den norske musikkpioneren Bjørn Fongaard fylt 100 år og nyMusikk markerer jubileet med en konsert 16. oktober. Konserten byr på en urfremføring og en Norgespremiere, begge fra Fongaards 41 konserter for tape og soloinstrument op. 131. Den britiske cellisten Zoë Martlew spiller Concerto for cello and tape No 19 og 20 (begge fra 1976) sammen med lydtekniker Cato Langnes. I tillegg presenterer musikkforsker Anders Førisdal lydbåndverkene Kosmosyntese op. 40 nr 1 + 4 (1964) for elektroniske lyder, Novasjoner op. 62 (1967) og Sinfonia Microtonalis op. 70 nr 1 (1970).
Bjørn Fongaard (1919-1980) studerte ved Oslo Musikkonservatorium med lærere som Per Steenberg, Sigurd Islandsmoen, Bjarne Brustad og Karl Andersen. Han var kjent som en fremragende gitarist. Som komponist ble han påvirket av modernister som Schönberg og Webern, og han utviklet en meget eksperimentell komposisjonsstil. Et eksempel er orkesterverket Uran 235 som på grunn av musikernes problemer med å lese hans uvanlige notasjon ikke ble urfremført før under Ultimafestivalen i 1999.
Tidlig i 60-årene skrev Fongaard en rekke verk for lydbånd som han aldri fikk anledning til å realisere fordi Norge ikke hadde noe elektronmusikkstudio. Vanskelighetene førte til at han valgte å fremføre musikken på sitt eget instrument, den elektriske gitaren, som han utforsket gjennom et banebrytende arbeid med hittil ukjente klanger og spilleteknikker. Han brukte fiolinbue, metallstenger, svamper og mye annet for å etterligne elektroniske klanger. Dette resulterte i en lang rekke særegne verk for lydbånd med elgitaren som lydkilde, blant disse Novasjoner og Sinfonia Microtonalis. De sistnevnte verkene er realisert ved Notam, Norsk senter for teknologi og akustikk, mens Kosmosyntese er realisert med støtte fra Norsk Kulturråd. Gjennom fire satser utforsker han forholdet mellom struktur og frihet i det elektroniske materialet.
Hans eksperimentering førte også til konstruksjon av en kvarttonegitar som en del av Fongaards nye «universelle» tonalitetsprinsipp, som skulle være gyldig for så vel modal og dur/moll tonalitet som for et hvilket som helst annet tonalt system, uansett antall og størrelse på intervallene som deler oktaven. Han konstruerte også en gitar som kunne produsere et hvilket som helst intervall, enten man delte oktaven i 12, 24 eller et uendelig antall trinn. For mikrointervallgitaren, som han kalte den, komponerte han en serie med verker. Titlene avslører hans interesse for filosofi og astronomi: Galaxy, Homo Sapiens, Genesis. Hans Sinfonia Microtonalis representerte Norge ved International Rostrum of Composers i Paris i 1970. Han prøvde også å overføre mikrointervallprinsippene til orkesterverker som Orchestra Antiphonalis, Symphony of Space, Universum og Mare Tranquilitatis.
Fongaards produksjon er anselig. Han komponerte gjerne i serier: 23 Konserter for klaver og orkester op. 118, 12 Konserter for soloinstrument og orkester op. 120, 21 Strykekvartetter op. 123, 57 Sonater for 1 instrument op. 125 og 41 Konserter for soloinstrument og lydbånd som er aktuelle på jubileumskonserten. Nr. 19 er en urfremførelse, mens Zoë Martlew urfremførte nr. 20 under Dark Music Days i Reykjavik i august i år. Hun har selv utforsket hvordan notasjonen skulle tolkes:
– Partituret er organisert slik at solostemmen er notert i rom i stedet for med spesifikk rytme. En svart linje på toppen gir en indikasjon på varighet i sekunder. Linjen er ikke helt presis, så jeg delte opp cellonoten linje for linje slik at den passer helt med varigheten på lydbåndstemmen, som oppgir lengden i sekunder på slutten av hvert system og laget et slags rutenett som hendelsene skjer inne i, forteller Martlew.
– Det er svært tydelige seksjoner i lydbånddelen, med varierende teksturer og dynamikk, og noen steder faller den ut for å la instrumentet tale alene. Det er nesten ingen artikulasjonstegn eller teksturinstruksjoner i partituret, og den lille dynamikken som er markert – grunnleggende forte, piano, osv. – balanserer ikke alltid godt med båndet, selv om jeg følger dem der det er mulig. Så jeg tok en utøvende beslutning om å være litt kreativ og lekte litt med strengteknikker som kompliment og kontrast til bånddelen. Fra det jeg har hørt om Fongaards musikk og lest om hans komposisjonelle tilnærming, er jeg ganske sikker på at han gjerne ville lagt til disse strengfargene. Det hadde vært interessant å jobbe med ham direkte på stykkene!
Lydbåndene, som befant seg i Nasjonalbiblioteket, er rekonstruert av studioansvarlig på NOTAM, Cato Langnes.
Mer informasjon om konserten finner du her.
