BLÅSER LIV I GLEMT TRADISJON
Det Norske Blåseensembles sanntidsmusikk går rett hjem i Tyskland. Som festivalorkester i Risør håper de at også nordmenn skal få opp ørene for klassisk improvisasjon i sommer.
TEKST THOMAS KOLBEIN BJØRK OLSEN
TOPPFOTO: Det Norske Blåseensemble utenfor Berliner Philharmonie. Foto: Christer Elnes
– Det var vanlig. På Mozart og Beethovens tid. Men utover på 1800-tallet døde det ut, forteller Det Norske Blåseensembles direktør Thorstein Granly.
Ensemblet har spesialisert seg på en gammel og glemt tradisjon: Å improvisere klassisk musikk.
– Orkestrene ble større og partiturene ble mer komplekse. Komponistens rolle ble en egen, en som vokste frem. Det virker som om musikerne ikke lenger var så interessert i å improvisere, eller kanskje de ikke fikk lov? Tradisjonen forsvinner nesten helt, fortsetter Granly.
Norges eldste orkester, som har holdt det gående siden 1734, har base i Halden. De består av 24 profesjonelle musikere med blåseinstrumenter og én stryker. Som regionorkester i Østfold spiller de alt fra pop til jazz, klassisk og samtidsmusikk, men sanntidsmusikken gjør dem unike. For drøyt fem år siden tok Det Norske Blåseensemble opp tråden med improvisasjonen. Og i dag står den sentralt i deres repertoar.
Kan havne i grøfta
– Vi hadde lyst til å utforske overgangen mellom notert og improvisert musikk. Vi jobber med å skape et uttrykk som du ikke kan gjenskape. Når vi spiller en sanntidskonsert er det for det publikumet som er der den dagen, og vi klarer aldri å spille en lik konsert igjen. Det er et direkte uttrykk, og det er vi, musikerne, som er komponisten. Vi komponerer stykket samtidig som vi fremfører det, forteller Erik Jordal som spiller klarinett i ensemblet.
– Blir det alltid bra?
– Vi er aldri enige om det har vært bra eller om det har vært dårlig. Så vi diskuterer selvfølgelig mye. Det kan bli kjempebra og det kan gå rett i grøfta, ler Jordal.
– Det som er utfordringen når vi skal improvisere er at vi er et stort antall musikere, men det gir også andre muligheter enn når du har et mindre ensemble. I barokken og wienerklassisismen var de store på dette, men det var ofte i et mindre format. Men vi tar det helt ut i et orkestralt format og lager et klassisk uttrykk som skjer der og da, fortsetter han.
Ensemblet øver mye for å utforske hvilke veier man kan gå og hvilke dører man kan åpne. De jobber tett med Geir Lysne som er kurator, komponist og orkesterleder.
– Han gir oss noen verktøy vi kan bruke og lager forskjellige øvelser for oss, og han forbereder oss på musikalske bilder som kan oppstå. Men når vi går på scenen er det ingen som vet hva som vil skje. Folk gjør det de føler for der og da, forklarer Jordal.
– For meg blir dette veldig direkte og friskt. Det er ingen noter eller notestativ på scenen, bare musikere, legger Granly til.
Tysk suksess-samarbeid
Kvelden før vi møter direktøren og klarinettisten spilte ensemblet en improvisasjonskonsert med den tyske pianisten Michael Wollny i Berlin-Filharmonien. Samarbeidet har tatt ensemblet fra Østfold til Tyskland en rekke ganger.
– Med ham har vi fått god kjemi. Vi har funnet tonen, rett og slett, smiler Granly.
– Wollny kommer fra jazzen?
– Ja, og det er vel riktig å si at Geir Lysne også kommer derfra. Vi måtte til jazzen for å ta opp improvisasjonen. Men det er ikke lov med blåtoner eller «du-be-do»-frasering. Her er det klassisk musikk som gjelder hele veien, ler ensemble-direktøren.
Han anslår at de har vært i Tyskland rundt ti ganger for å spille med Wollny. Og de spiller for utsolgte hus hver gang.
– Vi møter et stort publikum i Tyskland gjennom samarbeidet vi har med Wollny. Det er helt tydelig at det tyske publikumet har fått øynene opp for denne musikken. I Norge må vi jobbe med å gjøre dette tilgjengelig og kjent for publikum. I Tyskland er den døra allerede åpen, og salene er alltid fulle. Det er inspirerende, forteller Jordal.
Ny drakt
Orkesteret har også ett annet satsingsområde. De har fordypet seg i å spille musikk frarenessansen til og med wienerklassisismen.
– Når vi gjør verk som er fra barokkperioden eller tidligere, er det ofte en annen type besetning som har ligget i bunn, med strykere for eksempel. Vi setter vårt uttrykk i fokus og gir verkene en litt ny drakt. Det er jo samme musikken, men med blåsere, forteller Jordal.
Gjør det utrykket mer spennende, eller utfordrende?
– Jeg tror det kan være spennende både for publikum og for oss. En viktig ting er at vi får en mer kammermusikalsk drakt. Et orkester er ofte et mye større apparat; vi er færre og kan tenke mer kammermusikalsk. Det matcher godt med kor og solister, samtidig som vi har et stort dynamisk spenn som vi kan bruke, mener Jordal.
– Det blir et slankere uttrykk og et nærere og mer intimt uttrykk enn den store symfoniorkesterkroppen, legger Granly til.
Skal vise bredden i Risør
I slutten av måneden skal Det Norske Blåseensemble spille fire konserter under Risør kammermusikkfest. Granly og Jordal gleder seg til å kunne vise frem orkesterets bredde.
– Det blir blåseensemblet i et nøtteskall. Programmet vi skal gjøre i løpet av de dagene er veldig variert, mener direktøren.
De skal blant annet fremføre musikk fra The Mission, et album de ga ut i 2014, som er et møte mellom europeisk kunstmusikk og søramerikansk tradisjonsmusikk. Sammen med Michael Wollny skal de gi publikum en smaksprøve på sanntidsmusikk når de skal improvisere sammen med utgangspunkt i Claude Debussys Faunens ettermiddag. Ensemblet skal også fremføre verk av blant andre Gustav Mahler, G. F. Händel, Kurt Weill og Jon Øivind Ness. Og solistene de skal opptre med, spenner fra Nordic Voices og Christian Tetzlaff til Tine Thing Helseth og Wenche Myhre.
– Vi gleder oss veldig, og ser frem til å presentere vår bredde for Risør-publikumet i fantastiske omgivelser, sier Jordal.
– Det fine på den festivalen er at vi får flere konserter og kan gjøre så mye forskjellig. Det er jo en anerkjent festival, som for eksempel New York Times har skrytt opp i skyene, så det er klart det er en ære for oss å få være festivalorkester, avslutter Granly.
