CARLOS ALVAREZ – BARYTON OG FAR
50 år gamle Carlos Alvarez fra Malaga er en av verdens fremste barytoner. For øyeblikket er han på toppen av karrieren, både hva det vokale og sceniske angår.
TEKST ANNA FRANINI Oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen
TOPPFOTO Carlo Alvarez. Foto: Brescia Amisano / Teatro alla Scala
– Jeg er på et punkt i livet der jeg kan se meg tilbake og tenke over arbeidet som er utført gjennom 30 år. På den annen side kan jeg se fremover fordi jeg fortsatt har en fremtid. Det er virkelig storveies, sier han.
Sangeren er overlykkelig over at han, som en fugl Føniks, klarte å reise seg fra asken: i 2011 kom han tilbake til scenen etter tre operasjoner på stemmebåndene, de var rammet av alvorlige celleforandringer. Kampen og smertene kom til å forsterke hans livskraft fordi han i sykdomsårene kastet seg ut i litteratur om historie- og filsofi.
– Når jeg kommer til en by, drar jeg rett til en bokhandel eller et museum. Jeg har alltid en haug med bøker i kofferten, sier Alvarez, som mener at musikken er ordene overlegen.
– Hvis et musikkverk er basert på tekst og vi fjerner ordene, blir lyden igjen uten at betydninger forsvinner. Musikk kan påvirke følelsene, slår han fast.
Legendariske Verdi-roller
Den spanske barytonen har vært utøver siden nitti-tallet, og legemliggjort legendariske Verdi-roller som Don Carlo Ernani; Don Carlo di Vargas i La forza del destino (Skjebnens makt) og Rodrigo i Don Carlos, dessuten Figaro i Rossinis Barberen i Sevilla , og tittelrollene i Mozarts Don Giovanni og Figaros bryllup, samt i Verdis Simon Boccanegra. I 2006 fikk han en Grammy for beste operainnspilling: som Ford i Verdis Falstaff, dirigert av Sir Colin Davis. Alvarez er fast gjest i de mest prestisjefylte operahus, som Metropolitan i New York, Teatro alla Scala i Milano, Covent Garden i London, Wiener Staatsoper og mange fler.
Egentlig hadde Alvarez tenkt å bli lege. Men etter fire års studier forandret han mening, og bestemte seg for å vie sitt liv til musikken. Scenedebuten var i 1990 i Madrid, i 1995 i Wien (som Figaro in Barberen i Sevilla), og på Metropolitan Opera i 1996, som Germont in La Traviata med Placido Domingo som dirigent. En stor del av 2016 tilbrakte han i Milano der han arbeidet med to operaer: Figaros bryllup og Madama Butterfly, som åpnet sesongen på La Scala. Det var her vi møtte ham.
Skurkeroller er best
Barytoner må ofte, i motsetning til tenorer, spille skurker som enten er hevngjerrige, misunnelige, forræderske eller er kvinneforførere, og som til slutt blir fordømt. I inneværende år synger han Giovanni i Barcelona og Iago i Wien: avskyelige menn begge to.
– Det er helt greit. Jeg vil helst spille roller som ligger langt borte fra min egen personlighet, jeg en en snill fyr… Jeg har ikke lyst til å være meg selv på scenen. Å forvandle meg til en helt annen person, tvinger meg til å analysere hvem jeg egentlig er. Jeg slipper løs alle mine tanker på scenen og går hjem helt renset, forklarer han.
I Don Carlos spiller han Markien av Posa. – Jeg setter pris på vennskap og det er hva han dør for. Nettopp det bringer meg nærmere hans karakter.
Scenen er terapi
Alvarez elsker jobben over alt: – Jeg sier ofte at jeg i stedet for å få betalt, burde være den som betaler. Jeg har sunget siden jeg var 27 og livet mitt har stort sett utspilt seg på teateret. Ikke desto mindre føles det alltid som første gang. Scenen kan virke som en sofa hos psykologen. Min svoger er psykoanalytiker og foreslår stadig at jeg skal gå i terapi hos ham. Men et arbeid som mitt, å skifte mellom så mange roller, er til utrolig stor hjelp i arbeidet med sin egen personlighet.
I fjor, for eksempel, fikk rollen som Giacomo i Giovanna d’Arco (Jean d’Arc) ham til å tenke over hva det vil si å være far, hvordan man bør tillate sine barn å gjøre feil.
– Samtidig, når dine barns valg er åpenbart feil, er det vanskelig å ikke gripe inn, sier Alvarez, som har en sønn på 19 og en datter på 16. Han avslører at han en dag, etter en Giovanna d’Arco-prøve, følte behov for å skrive til sin datter om hva det vil si å være far.
Tre års fortvilelse
Vi ber Alvarez fortelle om hva som var de dystreste øyeblikk under sykdommen.
– Jeg følte at hele verden falt sammen. Jeg hadde fått diagnosen alvorlig «dysplasi» på stemmebåndene. Det var fare for at jeg aldri ville kunne synge igjen. Dette skjedde i 2008, jeg oppdaget det etter å ha sunget Otello med Riccardo Muti. Jeg måtte gjennomgå tre operasjoner for å løse problemet. Jeg var fortvilet og spurte stadig meg selv om hva jeg hadde gjort for å fortjene dette. Jeg befant meg i denne tilstanden til 2011, da jeg endelig kom i form igjen.
Om å være far
Carlos Alvarez kom gjennom dette med stor viljestyrke.
– Jeg måtte gå tilbake til start tre ganger. Etter hver operasjon prøvde jeg å synge meg opp på nytt. Det gjorde meg sterkere. Alle nedturer styrker deg.
Alvarez’ aller første møte med Riccardo Muti var da han som ung sanger takket nei til et uimotståelig tilbud: å synge faren i Rigoletto.
– Riccardo Muti ville virkelig ha meg, men jeg følte at jeg ikke var klar. Jeg var bare 26 og hadde ikke lidd ennå. For å spille Rigoletto må du vite hva lidelse er. Jeg visste heller ikke hva det ville si å være forelder. Jeg er overbevist om at en Verdi-baryton må være far, aller helst ha en datter.
Carlos Alvarez’ roller de nærmeste månedene:
August: Madama Butterfly på Festival di Perelada
September: Figaros bryllup i Wien
November: Falstaff i Torino
Desember: André Chènier i Oviedo og Rigoletto i Genova
Januar 2018: Regimentets datter og Carmen i Wien
Februar 2018: La tempestad (zarzuela) i Madrid
Mars 2018: André Chènier i Barcelona
