DAGNY – EN OPERACABARÉT
Dagny Juel var en frigjort kvinne i Kristianiabohemens tidsalder. 150-årsdagen for hennes fødsel markeres 16.-18. september med Henning Sommerros operacabarét Dagny i hennes barndomshjem, Rolighed, som nå rommer Kvinnemuseet i Kongsvinger.
TEKST HILDE HOLBÆK-HANSSEN
TOPPFOTO HENNING SOMMERO. Foto: Alexander Light Photo
Hva er en operacabarét, Henning Sommerro?
– Jeg er ikke helt sikker! En sangsyklus med dramatiske påfunn? Egentlig hadde jeg tenkt dette som en sangsyklus over Dagny Juels dikt, men det er populært med opera for tiden, så det ble noe midt imellom.
Han tenkte på å ha med flere karakterer, men slo det fra meg og endte opp med én rolle, som fylles av sanger og skuespiller Tora Augestad, kjent for sine kabarétforestillinger. Skuespiller Espen A. Furuseth forteller den dramatiske historien mellom sangene, basert på Dagny Juels egne tekster. I tillegg medvirker en klavertrio bestående av Marianne Thorsen, Øyvind og Håvard Gimse. Sistnevnte innleder forestillingen med klavermusikk fra Dagny Juels tid.
Dagny Juel, født i Kongsvinger 8. juni 1867, vokste opp i en rik familie på godset Rolighed. Hun viste tidlig at hun ønsket å gå sine egne veier. Da hun studerte piano i Berlin i 1893, presenterte Edvard Munch henne for kunstnere som August Strindberg og den polske Stanislaw Przybyszewski. Med sistnevnte inngikk hun et stormfullt ekteskap, der trofasthet ikke akkurat sto i første rekke. Hun begynte samtidig å skrive lyrikk. I 1901 ble familien invitert til Tblisi i Georgia av en av hennes beundrere, Emeryk Wladyslaw. Han drepte henne på hennes hotellrom tre dager før hun fylte 34 år, hvoretter han skjøt seg selv.
I Dagny Juels fotspor
Hvorfor Dagny Juel?
– Det høres kanskje litt rart ut, men jeg er veldig fascinert av navnet Dagny! Jeg ble kjent med hennes historie gjennom Haakon Sandøys film Dagny fra 1977, der Lise Fjeldstad spilte hovedrollen. Og jeg har vært opptatt av hennes lyrikk i mange år. Det er bare fjorten dikt totalt, og jeg har valgt ut åtte som taler spesielt til meg. Det opprører meg at hennes diktning er fullstendig neglisjert i Norge. De eneste jeg vet at har brukt dem, er skuespiller Juni Dahr, og lokalmiljøet på Kongsvinger der særlig Stille! Stille! har levd sitt eget liv.
– I tillegg har jeg alltid vært fascinert av Øst-Europa. Da jeg studerte orgel i Basel i 1976-7, prøvde jeg å komme inn på Moskva-konservatoriet. Det var ikke lett i Sovjet-tiden, så jeg måtte skrinlegge det. I ettertid ser jeg at det kanskje var det beste; den tradisjonen de hadde der var veldig firkantet, og improvisasjon, som jeg er opptatt av, passet ikke inn.
I 2013 dro Sommerro til Tiblisi for å gå i Dagny Juels forspor. Et biprodukt av denne researchreisen ble fiolinkonserten Borders, som ble urfremført av Aleksandre Khatiskatsi og Oslo-Filharmonien 3. januar i år.
Han har hatt tekstene hennes liggende i mange år og arbeidet med sangene som nå har falt på plass i denne semi-dramatiske formen. Han arbeider alltid med to-tre prosjekter samtidig. Legger ting bort, tar dem opp igjen og utvikler dem videre. På første prøve, på Håvard Gimses kontor på Norges musikkhøgskole, går Tora Augestad inn i stoffet med sin dramatiske teft:
– Jeg kommer til å fargelegge tekstene med ulik stemmebruk, sier hun. – Dette er jo ganske enkle sanger – misforstå meg rett – men diktene rommer jo alt fra pubertale tanker til hennes voksne, gale liv. Er det greit?
Senromantisk stil – med kraaaa
Det er interessant å følge med på en slik første prøve. Henning Sommerro er ingen påståelig opphavsmann. Han er klar på hva han ønsker musikalsk, men når det kommer til tekstene mellom sangene vil han gjerne ha innspill, og både sanger og musikere kommer med forslag som tas til følge.
– No må æ heim og skriv, smiler han på sin Surnadalsdialekt.
– Skal jeg synge «Kraaaa kraaaa» slik, spør Augestad og skarrer kraftig på Bergens-r’en.
– Mer slik, svarer Sommerro, og skriker som en kråke.
– Ikke Bjoner-kra, repliserer cellist Øyvind Gimse.
Musikalsk holder han verket i en senromantisk stil, slik de eksistensielle og ekspresjonistiske tekstene innbyr til. – Ikke folkemusikk, for å si det slik, smiler Sommerro. Men klare sitater fra Griegs Arietta fra opus 12 i første sang «Dagny», kan han ikke lyve seg fra, og utover i verket dukker Chopin, Schumann, Weill og Eissler opp.
Crossover og opera
Han har alltid arbeidet crossover stilistisk. Folkemusikk, som noen kanskje forbinder ham med, har han egentlig lært gjennom å spille Grieg. Han kan bli like fascinert av Bach, Messiaen og Berio som av en vise av Finn Ludt. Og han har bakgrunn fra band, noe som var lønnsomt i studietiden:
– Det var bare 12-13 mil hjem til Surnadal, så jeg dro hjem i helgene og spilte til dans på lørdagskvelden og til høymesse søndag formiddag! Sånn slapp jeg å ta opp studielån.
Med musikk til over 140 teater- og filmproduksjoner bak seg, er Dagny langt fra hans første musikkdramatiske arbeid. Han hadde en lang karriere som musikalsk leder ved Teatret Vårt i Molde og Trøndelag Teater.
– Det var lærerikt å jobbe i teateret. Å befinne seg midt i dramaturgien har hatt mye å si senere. Men etter hvert gikk jeg lei; jeg var blitt en evig illustratør. Jeg har fått større ro i komposisjonsarbeidet etter at jeg sluttet som teatermusiker.
Sommerro har skrevet tre store operaer: Olav Engelbrektsson (1993) til Steinvikholmen, Eystein av Nidaros (2003) og Querini (2012) til Røst, om den italienske adelsmannen som drev i land i Lofoten i 1432. Alle historiske skikkelser; har han ekstra interesse av historiske temaer?
– Egentlig ikke, men alle disse produksjonene hadde karakter av spel i utgangspunktet, og så utviklet de seg til operaer underveis.
Utdannet på gamlemåten
Han har ikke samme komposisjonsutdannelse som jevnaldrende kolleger; han har gjort det på «gamlemåten». Frem til opprettelsen av Norges musikkhøgskole i 1973, var organiststudiet den gjeldende komponistutdannelsen her til lands. Og det var orgelstudier unge Sommerro valgte da han begynte ved det som da het Trøndelag Musikkonservatorium i 1970. Der fikk han det meste av sin komposisjonsutdannelse hos domorganist Ludvig Nielsen.
– Han hørte til Leipzigskolen, så det ble mye Bach og Palestrina. Jeg fikk også vikariere for ham i Nidarosdomen. Det var en god skole.
Men det ble også komposisjonstimer med Per Hjort Albertsen og Holger Prytz, og han fulgte komposisjonsstudiet gjennom sitt år i Basel. Nå er han selv professor i komposisjon på NTNU, men fortsatt aktiv som musiker.
– Jeg elsker å spille. Da slipper jeg meg løs. Ellers er jeg forsiktig. I festlig lag sier jeg ingen ting, smiler den lavmælte, sympatiske komponisten.
