DE MYSTISKE MELODIENE
Henrik Skrams musikk til The Hamlet Complex og til juleforestillingen Snøfall møter publikum 14. september og 1. november, hhv i DNO&B og på Oslo Nye.
TEKST OG FOTO THOMAS KOLBEIN BJØRK OLSEN. Berlinkontoret.no
The Hamlet Complex er hans første ballett, og han er utrolig stolt over at den er bestilt av Den Norske Opera & Ballett. Han gjorde også førjulstiden litt mer magisk for de fleste av oss med musikken til NRKs julekalender Snøfall i fjor. Nå er det komponisten selv som får føle på magien, ved å få ett av sine største ønsker oppfylt. Selv om det er lenge til jul.
– Dette har stått øverst på ønskelisten min. Jeg er så stolt over at jeg skal arbeide på DNO&B hovedscene med Operaorkesteret, sier komponisten entusiastisk.
– Da engasjementet ble en realitet tenkte jeg at dette skulle mamma fått se! Dessverre mistet vi henne i fjor.
Hanne Skram var prima ballerina i Nasjonalballetten. Henriks far er operasanger Knut Skram. Og med to suksessfulle scenekunstnere som foreldre, begge med Operaen som arbeidsplass, er det lett å forstå at Henriks nyeste oppdrag rommer store følelser.
Vokste opp i orkestergraven
– At du kom fra et musikalsk hjem, hvordan har det formet deg som komponist?
– Først og fremst det å se at det er mulig å kunne leve et slikt liv. Det er nok det viktigste jeg har med meg hjemmefra. Foreldrene mine studerte sang og ballett, men jeg fikk lov å finne musikken selv. Men det var jo ikke så vanskelig når man fikk være med pappa på prøver i operaen.
Og lille Henrik falt rett i orkestergraven.
– Det var så spennende. Jeg ble tidlig fasinert av orkesteret og notene. Men også av alt som skjer rundt en scene. Bare noen meter fra scenelysene er det komplett kaos. Det er teatermagi! Men jeg var allerede veldig interessert i akkompagnerende musikk, og var nysgjerrig på hvordan den konstrueres – som med et hus – og jeg var ikke bare opptatt av fasaden og den fine fargen, jeg ville vite hvordan armeringen så ut, hvordan alt henger sammen og hvordan det fungerer. For meg var det å kikke ned i en orkestergrav som å åpne en klokke og se de ulike mekanismene. Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å utforske musikken på den måten. Det er også merkelig å tenke på at det sitter 60 musikere og spiller musikk kveld etter kveld, som publikum glemmer helt bort mens de ser stykket. Men det er jo på grunn av dem man får en flott opplevelse.
Hamlet som prisme
Det skal ikke skorte på opplevelser, hverken av det musikalske eller visuelle slaget når den nye Hamlet-oppsetningen har premiere.
– Det føles trygt å jobbe med Alan Lucien Øyen. Han har en filmatisk koreografi og regi, og det er vel litt derfor vi fant tonen. I The Hamlet Complex brukes Shakespeares Hamlet som prisme for å fortelle om livet, døden og alt i mellom, som Alan beskriver det. Skuespillet er helt ufattelig rikt, og må jo være selve urteksten om selvforståelse og egentlig om «coming of age». Det kommer til å bli en fantastisk forestilling, med spektakulære scenebilder, mener Henrik.
Foruten bestillingsverk for konsertscenen, har han skrevet musikk til flere spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer. Han har for eksempel skrevet prisvinnende musikk til dokumentarfilmen Ballet Boys. Men han har aldri skrevet musikk til en ballett før.
Ballettdebut
– Dette er min første! Det er en del likhetstrekk mellom å skrive musikk for ballett og for film, og det handler om at musikken i stor grad er akkompagnerende. Allikevel er nok ballettmusikk nærmere konsertmusikk fordi den ikke må krangle med dialog eller lyddesign. I The Hamlet Complex blir det litt av begge verdener, siden det vil være en del dialog. Men det er befriende for en filmkomponist ikke å måtte forholde seg like strengt til sekundene som i film. Der må man være utrolig presis, musikken må være akkurat så lang, det slaget må treffe akkurat når rollen gjør slik eller slik. I teateret står man friere, og i rene dansesekvenser er jo ofte musikken utgangspunktet. I film er det dialogen som er sjef, forklarer han.
Men hvordan kom han inn på komponistsporet? Det hele startet hjemme i familiens store tømmervilla på Skøyenåsen. Mamma Hanne drev ballettskole, pappa Knut sang, og Henrik inviterte gutta over på bandøving.
– Jeg spilte piano, og likte å sitte og drømme meg bort med det, men jeg var ikke så interessert i leksene. Jeg hadde også en veldig streng pianolærer som tvang fingrene mine på plass. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel med instrumentet. Jeg brukte mange år på å finne balansen mellom improvisasjon og notelesing. Det var i improviseringen at komponeringen kom til syne.
Meyers og Bibalo
Da Henrik var 14-15 år gammel fikk han en åpenbaring.
– Jeg hadde fått en klokkeradio, og hørte Bartoks Konsert for orkester. Da tenkte jeg: Dette vil jeg lage.
Randall Meyers, en venn av familien, tok Henrik under sine vinger. Den amerikanske filmkomponisten arbeidet med Erik Gustavson og Hans Petter Moland på den tiden, og komponerte musikk til de største norske filmene på 90-tallet.
– Jeg fikk være med som assistent på spillefilmer han arbeidet med. Jeg fikk ikke skrive musikk sammen med han, men preparerte partiturarkene, skrev på g-nøkler og taktstreker. Etterhvert sendte Randall meg til Antonio Bibalo i Larvik. De to ble mine viktigste læremestere, sier Henrik.
Da han var Meyers assistent på filmen Telegrafisten var lærerlønna hans å få spille inn ett minutt med egen musikk med Tsjekkiske Filharmoni i Rudolfinum i Praha.
– Det var 45 scener i Telegrafisten, så jeg skrev stykket Scene 46. Den uhørte scenen fra filmen. Det minuttet ble min viktigste jobbsøknad. Jeg brukte det som showreel i ti år etterpå. Etter Telegrafisten mente Randall at jeg måtte få meg en ordentlig utdannelse, så jeg søkte og kom inn på Guildhall School of Music and Drama i London, forteller Henrik.
Fanger tankespinn
Hvor kommer melodiene fra?
– Det er et mysterium. I starten av komposisjonsfasen i et prosjekt er jeg blitt flink til å ta vare på alt, også de aller første innskytelsene jeg får. Jeg tar opp alt. Skriver ned alt. Da kan jeg senere gå tilbake til utgangspunktet for tanken. Ta for eksempel hovedtemaet til Snøfall, det er så enkelt at man nesten ikke kan tenke seg frem til det, tre toner man ikke kan konstruere. Det er en refleks, en intuisjon, tankespinn som man bare må fange.
I november blir det mer Snøfall, denne gangen som en familieforestilling på Oslo Nye Teater. Parallelt med arbeidet med Hamlet-balletten skriver Henrik også nye sanger til det magiske juleuniverset.
– Har du forskjellig tilnærming til Snøfall på tv og Snøfall på scene? Hvordan må du tilpasse musikken de to ulike formatene?
– Tv-serien hadde et svært cinematisk tilsnitt, og med fullt orkester hadde jeg muligheten til å lage noe eventyrlig og magisk, en drømmeoppgave! Når historien nå skal overføres til scenen, ønsker vi å skru ned det filmatiske og heller jobbe for et litt mer intimt uttrykk. Jeg skriver nye sanger, og vi bruker et mindre ensemble med rytmeseksjon. Men, alle temaene skal jo med!
Musikken fra tv-serien ga Henrik en Gullrute-nominasjon, og i vinter ble han invitert til Berlin hvor han var nominert til Harpa, de nordiske komponistforeningenes egen pris. Sceneversjonen av Snøfall har urpremiere på Oslo Nyes hovedscene 1. november.
