DEN AMERIKANSKE NAVNEBROREN
Oppdraget var greit. Pianisten Robert Levin, min fordums rektors amerikanske navnebror, skulle ha konsert og masterclass i Oslo. Planen var å intervjue ham om oppføringspraksis, Mozart, samtidsmusikk, forskning og formidling. Vi rakk noe, men så trykket jeg på Nadia Boulanger-knappen.
Klassisk Musikkmagasin nr. 3 2014
TEKST OG TOPPFOTO: HILDE HOLBÆK-HANSSEN
Foranledningen var EPTAs konferanse i Oslo i juni, der 50 pianister og pedagoger var i sving, og en av attraksjonene var Harvards mesterpedagog Prof. Robert D. Levin. Mesterklassen fant naturlig nok sted i Norges musikkhøgskoles Levinsal, der man fikk oppleve et formidlingstalent av de sjeldne. På programmet sto Samuel Barbers jazzinspirerte Excursions op. 20 og Franz Liszts Petrarca-sonetter.
Levin sitter, står, går, spiller og snakker.
– It don’t mean a thing if you ain’t got that swing, sier han og går løs på stivhet i rytmen på Barber. – Du må lage musikk mellom notene! En buddhistisk anekdote sier at bueskytterens oppgave ikke er å treffe målet, men å ikke stå i veien for pilen. Slik er det med jazz også. Litt mer sexy! The left hand is real cool. Yeah, man.
Franz Liszt får en annen tilnærming:
– Hvis du har små hender, må du lære noen triks. Ikke hør på dem som sier «No pain, no gain»; da får du senebetennelse! Liszt brukte ordet «adagio» i den italienske betydningen: avslappet (ikke langsomt).
– Det er viktig å ha fingrene tett på tangentene, ellers blir det trafikkork! Nå skal du få en gave for livet: det er ikke 5. finger, men 2. finger som er synderen i arpeggioen. Den er lett å glemme.
– Driv aldri tempoet opp mer enn det du kan spille rett etter en pause; det du har innøvd langsomt sitter evig!
Levin og Levin
Det er en tettpakket dag. Robert Levin har tre timer mellom mesterklassen og det videre programmet til mat, intervju og viktigst: en visitt hos Solveig Levin, navnebrorens enke. På løpetur til Baker Samson rekker vi en prat om forholdet mellom de to Robert Levinene. Hvordan møttes de?
– Til å begynne med var det forvirrende for oss begge. En gang jeg var på Europa-turné fortalte noen at jeg snart skulle spille på Festspillene i Bergen. Det var nytt for meg. Likeledes ble norske Robert konfrontert av sin datter med at han skulle ha spilt i New York mens hun oppholdt seg der – uten å informere henne. Etter hvert tok vi rede på hverandre, og Robert inviterte meg til å spille et norsk-amerikansk program i New York i 1984. Senere samme år hadde vi konsert sammen i Drammen. Året etter var vi på Rikskonsert-turné fra Oslo til Mo i Rana, en fabelaktig opplevelse med norske rutebåter og mange små konsertsteder. Jeg satte stor pris på ham, vi var som far og sønn.
Forsker som utøver
Over en kalkun-bagett får KMs utsendte inn noen av de planlagte spørsmålene:
KM: Jeg har gått gjennom din CV på Harvards hjemmeside. Den fyller 27 A4-sider og omhandler en «hyperaktiv» pianist, pedagog og teoretiker. Du skriver og foreleser kontinuerlig om diverse emner fra tidligmusikk til samtidsmusikk, du har fullført 20 av Mozarts verker som er utgitt hos forlag som Bärenreiter og Henle, diskografien er endeløs. Har du et stort team i ryggen?
– Haha. Nei, ingen sekretær heller, og den CV-en er ikke oppdatert! Men jeg jobber veldig mye og har stor energi. Saken er at disse tingene balanserer hverandre. Min forskning er basert på en utøvers ståsted. Jeg har også vært så heldig å arbeide på Harvard, som for noen år siden halverte tiden på undervisning for å få innvilget sabbatsår.
Men all reisingen må da ta på?
– Jeg har alltid med meg materiale til neste turs program når jeg er ute og reiser. På denne turen forbereder jeg en forelesning jeg skal holde i neste uke om klaververker for venstre hånd. Jeg er nok ganske strukturert.
Det kan synes slik, ja. Du er også en ivrig promotor av samtidsmusikk?
– Uten nyskaping dør kunsten. Jeg er selv utdannet komponist, og råder alltid mine studenter til å finne noen samtidskomponister de tror på og spille deres musikk. Det er vanskelig å forutsi hvem som vil lykkes. Det er som et hesteveddeløp. Jeg er veldig stolt av at en av mine «hester» vant; John Harbison, kjent for operaen The Great Gatsby på Metropolitan, er en komponist jeg har satset på.
Nadia Boulanger
Du var en meget ung elev av Nadia Boulanger. Hvordan fant en amerikansk 12-åring veien dit?
– Min hørelærepedagog, Louis Martin, tok initiativet. Han hadde selv studert med henne og mente et opphold på The American Conservatory utenfor Paris kunne forandre mitt liv. Min onkel, klarinettisten Benjamin Spieler, bestemte seg for å følge med meg til Paris og bekostet oppholdet. Jeg er ham evig takknemlig.
Konservatoriet på Palais de Fontainebleau ble grunnlagt i 1921. Utgangspunktet var 1. verdenskrig da man trengte militærmusikere! Ved hjelp av lærere fra Paris-konservatoriet utdannet dirigenten Walter Damrosch amerikanske soldater til musikere. Resultatet var så vellykket at man etter krigen bestemte seg for å ha permanente sommerkurs for amerikanske musikere med franske lærere. John D. Rockefeller betalte for å restaurere en fløy av slottet og lærere som Ravel, Widor og Boulanger ble engasjert. Slottet huset også finalistene til komposisjonskonkurransen Prix de Rome, de ble låst inne i en annen fløy. Henri Dutilleux har fortalt meg at han ble så vintørst at han snek seg ut gjennom et vindu, smiler Levin.
For ham utgjorde kurset et kvantesprang. Boulanger var en streng lærer, som krevde full konsentrasjon.
– Da jeg var 14 fikk hun meg til å komme opp foran de andre for å spille D-durpreludiet fra Wohltemperiertes Klavier. Jeg måtte synge på en tone alle tonenavnene i høyre hånd, samtidig som jeg spilte høyre hånd en takt etter. Prøv det!
Etter tre sommerkurs oppfordret Boulanger unge Levin til å komme på ett års studieopphold.
– Jeg studerte klaver, orgel, teori og komposisjon med henne. Hun var selv elev av Fauré og omgangsvenn med Debussy, Dukas og Stravinsky. Hun hadde endeløs kunnskap og musikalitet. Jeg tilbrakte fem somre på Fontainebleau.
Da tiden var inne for videregående studier, ville hun ikke høre snakk om Juilliard. «Du skal ikke bli en musikk-idiot!» sa hun. Du skal på Harvard og lære om kultur og sivilisasjon.
Men hvordan? Harvard melder seg man ikke bare inn på.
– Du kommer inn! sa hun og sendte en anbefaling.
Han kom inn.
Yngre enn sine studenter
Da Harvardstudiene nærmet seg slutten i 1968, raste Vietnamkrigen.
– Det var verneplikt og jeg var sikker på at jeg kom til å dø; jeg var ikke i stand til å drepe noen og ville bli drept som soldat. I april kom et brev fra mitt store ideal, pianisten Rudolph Serkin, direktør på selveste Curtis Institute i Philadephia. Han lurte på om jeg ville overveie å ta ansvaret for teoriavdelingen!
– Overveldet dro jeg avgårde. Vi snakket om hvordan jeg kunne reformere undervisningen, en ganske underlig samtale; jeg var yngre enn de fleste av studentene. Til slutt sa Serkin: «Du syns sikkert dette er like rart som jeg, men i følge Nadia Boulanger er du rette mann for jobben. Hva syns du?» Jeg takket ja. Nadia Boulanger hadde anbefalt meg – og reddet livet mitt!
– Jeg står i enorm gjeld til henne. Hun så tydeligvis tidlig at mitt kall var å undervise, og trakk – uten at jeg ante det – i avgjørende tråder. Det skjønte jeg senere. Hun ga meg en verktøykasse som inneholdt alt jeg trengte i mitt senere virke. Hennes filosofi var å ha full kontroll over musikken. Hun hjalp hver student til å bli mer seg selv ved å åpne for fantasi, risikovilje – samt jerndisiplin. Like før hun døde ba hun meg overta sin undervisning ved sommerkursene. Vet du om en blomsterbutikk i nærheten? Jeg vil ha med en blomst til Solveig.
