DEN RUSSISKE NATTERGALEN

ARTIKKEL: Den russiske sopranen Olga Peretjatko er på vei mot stjernene. Hun deler sin tid mellom hjemmet i Berlin og de to husene i Italia, der hun samarbeider med sin mann Michele Mariotti, dirigent ved Teatro Comunale i Bologna. Hans forgjengere var Daniele Gatti og Riccardo Chailly.

Fra Klassisk Musikkmagasin nr. 3 2016

Olga Peretjatko ble født og vokste opp i St Petersburg, og begynte i Mariinskij teaterkor da hun var 15 år gammel. Etter fullført kormesterstudium, ble hun opptatt ved Hochschule Hanns Eisler für Musik i Berlin. Enkelte kaller Peretjatko «den nye Netrebko».

– Jeg forstår at pressen trenger en story, men Anna og jeg er svært forskjellige. For det første er jeg ikke så vakker. Jeg er flink til å legge makeup. Vet du at jeg aldri benytter sminkøse? Jeg sminker meg selv fordi jeg er besatt av tanken på å gå helt inn i rollen. Derfor gjør jeg alt på min måte, og slik prøver jeg å få publikum til å forelske seg i heltinnen jeg gir liv til. Selvsagt hjelper det å være pen, også fordi det ligger i jobben å personifisere vakre kvinner. Man må jo være troverdig. Og tro meg, for en som er så glad i å lage mat og å spise som jeg, er det ikke lett å holde fasongen! Da jeg var mezzo, veide jeg 85 kilo, sier Olga Peretjatko som ikke visste at hun var den fødte sopran.

– Min karriere begynte sent, men det var ikke så galt. Da jeg sang i koret trodde alle jeg var en mezzo. Alt var til det beste. Jeg ødela ikke min tredje oktav, som jeg smått om senn oppdaget at jeg hadde.

Tidlig i karrieren handlet alt om intens sangtrening, og at hun ikke eide penger. – De første månedene mine i Tyskland, da jeg var 22 år gammel, hadde jeg 75 kroner måneden til mat. Jeg hadde etablert en kvartett, og vi dro rundt og opptrådte i aldershjem og på sykehus for å tjene noen kroner. Nå vet jeg hva pengene er verd. Idag er Olga Peretjatko en av verdens mest etterspurte sopraner, med en travel timeplan som omfatter engasjementer ved de viktigste scenene, som Teatro alla Scala, Covent Garden, Metropolitan, Wien-Operaen osv.

KJÆRLIGHETENS VEIER

Stravinskys Rossignol (Nattergalen) regissert av kanadieren Robert Lepage i 2009, regnes som hennes internasjonale gjennombrudd. Deretter har alt vært et stigende crescendo. Forestillingene i 2010, ved Festival di Rossini i Pesaro, ble minneverdige – det var der hun traff han som skulle bli hennes ektemann.

– Vi arbeidet i samme produksjon, men jeg ante ikke hvem han var. Jeg kom til første prøve og traff denne fine fyren med de vakre hendene. «Herregud, så ung, og likevel så musikalsk erfaren!» sa jeg til meg selv. Fordi jeg var overbevist om at kjærlighet og arbeid måtte holdes fra hverandre, lot jeg ingenting skje. Vi møttes igjen, flere måneder senere i Firenze, i Figaros bryllup, og da var det gjort, forteller Olga.

Hennes New York-debut i I Puritani fant sted under Mariottis ledelse, og for henne er det å synge under ham «som å puste». I januar gjester hun the Met igjen, som Gilda i Rigoletto. Det berømte operahuset kjemper i motbakke for tiden. Publikumstallene synker, som i så mange av verdens operaer. På spørsmål om hun bekymrer seg over denne trenden, svarer hun at et utsolgt hus ikke endrer mye. – Kunstnerne må alltid være på topp.

Og Peretjatko er forrest i køen på sitt felt. Er det vanskelig å holde seg på toppen? – Jeg arbeider på samme måte som jeg har gjort de siste ti årene, da Peretjatko var en totalt ukjent størrelse. Jeg gjør alltid mitt aller beste i enhver forestilling, akkurat som jeg gjorde i begynnelsen av min karriere. Når publikum kjenner deg, har de høye forventninger og krever at kunstneren er på topp. Det angår dem ikke om en sanger har et eller annet personlig problem.

Peretjatko snakker flytende italiensk, flytende engelsk og flytende tysk. Men hun leser helst bøker på sitt morsmål – russisk. Hennes nye CD for Sony, som slippes i begynnelsen av 2017, er faktisk viet russiske komponister, fremfor alle Rakhmaninov.

SOSIALE MEDIER

Mange kunstnere var helt sjokkert over Brexit. Sir Simon Rattle sa at landet hans hadde «skutt seg i foten». Barenboims ord var «Valget for Brexit er etter min mening en trist avgjørelse for Storbritannia og Europa.» Antonio Pappanos tanker gikk umiddelbart til den unge generasjonen. «Dette er fryktelig synd for studentene. Det blir mye vanskeligere å få arbeid i andre europeiske land hvor det er mange, mange, mange strålende orkestre».

På dette spørsmålet svarer Peretjatko klart, med fokus på seg selv, at ingenting endres for hennes del. Utover det faktum at hun må ha visum for å reise til London. Peretjatko er en 2.0 Woman – det vil si at hun er en moderne kvinne som omfavner ny teknologi og ligger i forkant på sosiale medier og andre digitale platformer – hun er ustoppelig på smarttelefon og nettbrett.

– Jeg har to kontoer, en offentlig og en privat, men kaster ikke bort mye tid på å administrere dem. Det eneste nødvendige er å være organisert og å arbeide metodisk. Jeg styrer dem selv, jeg bestemmer. Slik er hele mitt liv. Uansett nyter jeg å være i kontakt med publikum. Det hender jeg spør hvilken kjole jeg skal ha på meg til en konsert, for eksempel.

NY ROLLE

Nå arbeider Olga med en ny rolle, sin første store franske rolle, nemlig prestinnen Leyla i Bizets Perlefiskerne. Det er for en ny Berlin-produksjon, med Barenboim. Hun vet at det er hans første Perlefiskerne også. I motsetning til Anna Netrebko, arbeider ikke Peretjatko mye ved Mariinskij, derfor heller ikke mye med Gergijev.

– Saken er at de bestemmer seg for allting i siste øyeblikk, to uker før en forestilling. Min kalender er fullsatt til 2019, og det er vanskelig for meg å endre noe på kort varsel. Men dukker det opp et et hull er jeg alltid glad for å besøke min hjemby. Mariinskij er imponerende, publikum har høye forventninger, selv om vi kunstnere ofte har lite prøvetid.

I år er det 25-årsjubileum for Sovjetunionens fall. Olga var 11 da muren falt. Hva husker hun fra den tiden, før og etter 1991? – Når du er 11 år gammel forstår du ikke så mye av hva som foregår. Men mine foreldre forsto. I de første årene levde vi under ekstreme forhold, det var såvidt vi overlevde. Det var en intens tid. Men som russere er vi vant til å komme oss gjennom alle slags prøvelser, sier sangeren, og lar sin patriotisme skinne gjennom:

– Russland kommer alltid til å stå fast og rakrygget, med eller uten sanksjoner. Dette er kanskje ikke verden helt klar over ennå. Vi er vant til å utholde krig og ekstreme utfordringer. Mitt land ble rikt i løpet av kort tid, nå har veksten stanset. Men jeg engster meg ikke – det blir bedre igjen, sier hun med styrke. Styrke, i en verden like berørt av lidenskap (noen ganger hysteri) som operaverdenen.

– Ja, det er sant. Det er en verden med ekstreme følelser og overdrivelser. Det er hva publikum ønsker å se. Jeg gråt faktisk to ganger i går, da jeg så en produksjon av regissøren Damiano Michieletto. Opera må by på eventyr som får publikum til å forlate teatret med lettere hjerte enn da de kom inn.

AVSKYR TÅPELIG REGI

Når det gjelder regissører spurte vi sopranstjernen Olga Peretjatko om hun med sitt lett antennelige temperament noen ganger kommer i diskusjon eller konflikt?

– Det skjer ofte. Hvis produksjonen er ny og du har anledning til å diskutere ditt syn på rollen, blir det ingen konflikt. Men jeg liker ikke å få ideer tredd ned over hodet. Jeg avskyr regi som er tåpelig og bare vil sjokkere. Forleden så jeg en Mozart-opera som jeg skulle gått inn i om en stund. Etter mitt syn var iscenesettelsen komplett absurd, uten sammenheng med musikken, så jeg ringte agenten min og ba henne avlyse engasjementet. Jeg synger ikke i den produksjonen.

TEKST PIERA ANNA FRANINI

Oversatt fra engelsk av Mona Levin