Den store forandringen

ARTIKKEL: En kunstinstitusjon bør tenke over hvordan uttrykksformen den forvalter kan brukes til å dyrke verdiene den bygger på, mener Carlo Rizzi.

Da vi møtte Carlo Rizzi i september hadde han nettopp dirigert Bergen Filharmoniske Orkester. Konserten var del av orkesterets jubileumssesong og programmet orientalsk- og spanskinspirert, med titler som Scheherazade, Konsert for Aranjuez og Aladdin-suite.

– Det siste verket var nytt for meg, sier Rizzi i hotellobbyen dagen derpå.

– Men Carl Nielsen har laget scenemusikk med mange flotte partier! I én sats, Musikken i markedet, arbeider forskjellige grupperinger med forskjellige tempi, og gjennom dette illustreres livet på en markedsplass. Se for deg at du vandrer langsomt mellom boder. Hver gang du runder et hjørne, kommer du inn i en ny verden av synsinntrykk, lyder og lukter. Samtidig eksisterer lydene og luktene på likt, de blander seg, smitter over i hverandre, myldrer… Musikken gjør det samme.

Varmt tegner han frem stemninger i konserten, som om vi var der. Historiefortellingen er åpenbart viktig for den italienske dirigenten, som startet sin karriere som repetitør for La Scala i hjembyen Milano. Senere har han markert seg både innen symfonisk og operatisk repertoar, og i år dirigerer han sin 99. operatittel.

Lært å si nei

Samtalen går gjerne i bilder. Å spille med solist handler om å forstå ideen til solisten og gjenskape denne i orkesteret. Musikk er pust, og ikke veiarbeid, sier Rizzi. Det vil si, teknisk arbeid er det mye av, men med orkesteret er det psykologien han helst vil arbeide med. Og han er nøye med prosjektene han velger.

– Jeg har lært å si nei til musikk jeg ikke har tro på, fordi jeg ikke tror jeg gjør den godt. Rammene er også viktige. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt nei til å gjøre I Puritani (av Bellini, red. anm.), fordi det ikke har vært satt av tid. Verket er regnet som enkelt, men der har du veiarbeidet igjen. Det tekniske er kanskje oversiktlig, men det musikalske vil alltid være krevende. Da mitt eks-teater, Welsh National Opera, ga rammene, ble jeg glad for at de tok verket på alvor, sier Rizzi.

         I Puritani innledet sesongen ved den walisiske operaen, og var altså det siste oppdraget han gjorde før Bergensturen. Rizzi forteller om gleden ved å dirigere i landet som er blitt hans base, hvor barna hans har vokst opp, og hvor arbeidet som musikkdirektør fra 1992 til 2001 har gitt ham mange venner.

– Jeg elsker å møte nye mennesker og få nye inntrykk. Men etter 30 år med reising er jeg glad for å arbeide hjemme, hvor det er lite å bevise og jeg virkelig kjenner medspillerne.

Refleksjoner over publikums behov for å møte stadig nye kunstpersonligheter smyger seg inn i samtalen. Det er en underlig arbeidsmåte, det flyktige ved at den musikalske ledelsen skifter fra uke til uke, at man ikke bruker tid på å bli kjent, filosoferer han.

– Som lagspill har orkesteret noe felles med fotball. Du leder dyktige fagfolk, med mange sterke meninger. Arbeidets synlighet gir mye press. På mange måter er det for lite demokrati i et orkester, og kanskje unngår man konflikter ved at lederen skifter. Samtidig er man sammen så kort at lederen umulig kan oppdage den enkelte musiker. Det er en spennende utfordring å søke en felles vei for musikken den korte tiden man har sammen.

Musikk må kommunisere

Veletablert, dyktig og elastisk er ord han bruker om Bergensorkesteret.

– Jeg var overrasket over hvor lett de spilte i gitarkonserten til Rodrigo. Ofte er det utfordrende for solisten å slippe gjennom. I Bergen var det umiddelbart transparent. Og dét rett etter Carl Nielsen, med mer alvorlig, høylytt karakter. Et godt eksempel på elastisiteten i orkesteret!

– Har du et råd til landets eldste orkester?

– Bare det generelle: Å kjempe mot at klassisk musikk blir for selvrefererende. Musikken er livet mitt, og en av de mest raffinerte måtene vi kan uttrykke oss på. Men vi kan ikke ta for gitt at uttrykket kommuniserer. Å bygge relasjoner med musikk er stadig mer krevende. Samtidig ser jeg ser store muligheter for hva musikk kan være, i en verden med mange utfordringer.

Rizzi forteller om en nylig turné med The Mediterranean Youth Orchestra. Den var nær ved å bli avlyst, fordi reisemålet Tunisia kort før opplevde to alvorlige terrorangrep. Men, insisterer Rizzi, man kan ikke la seg stanse av terror.

– Vi reiste og var glade for det. Det er en skjellsettende opplevelse å stå foran unge musikere fra Italia, Frankrike, Spania, Nord-Afrika, Israel, Palestina, Syria. Hvor mange potensielle konflikter fantes ikke i gruppen? Men ingen av disse menneskene hadde problemer med å samarbeide. De valgte å bruke tid på å musisere, å forme fraser sammen.

Og da skjer noe større enn musikken, hevder Rizzi. Men, undrer journalisten: I et relativt egalitært og sorgløst samfunn som Norge, hvordan kan man skape noe liknende? Og, om orkesterspråket er aldri så raffinert, virker det fremmed for mange unge lyttere. Hvordan kan det da tilby dette større?

– Man kan ikke skape det samme overalt. Men en kunstinstitusjon bør tenke over hvordan den fantastiske uttrykksformen kan brukes til å dyrke verdiene den bygger på. Min sønn sa en gang: «Pappa, musikken er vakker, men den er for full on». Yngre mennesker lytter gjerne til musikk med tre akkorder, det handler dels om hva den krever tilbake av dem. Klassisk musikk fordrer en konsentrasjon som ikke er opplagt for unge mennesker.

Formidlingsarbeid

Rizzi mener at hans generasjon kunne vie seg til én oppgave på en måte som kan virke fjern i dag. Den ene væremåten er ikke nødvendigvis bedre enn den andre.       – Men vi må anerkjenne forandringen i samfunnet vårt, og spørre oss hvordan vi presenterer musikk som krever dyp oppmerksomhet.

– Har du konkrete erfaringer med denne typen formidlingsarbeid?

– Ja, særlig i prosjekter som handler om å la folk delta. I Wales hadde vi noen flotte prosjekter med folkekor. Det er svært inspirerende å se hva man kan få til med ikke-profesjonelle. Men dette var mennesker som kanskje på et eller annet tidspunkt hadde tatt spilletimer – Wales har dessuten en fantastisk kortradisjon – de visste noe om hva de gikk til. Jeg tror man også må nærme seg folk på et mer grunnleggende nivå.

– Tenker du på yngre mennesker?

– Egentlig mennesker i alle aldre, men som ikke har vist interesse. En fantastisk mann i Wales stiftet Only Men Aloud og deretter Only Boys Aloud, to kor hvor intensjonen er at de som deltar får oppleve mestringsfølelse ved å skape noe sammen. Wales har utfordringer som høy arbeidsledighet. Å klare å skape et miljø som så mange slutter opp om, betyr at å holde på med noe kunstnerisk spiller en rolle fra eller til. Jeg sier ikke at en kunstinstitusjon alltid skal jobbe med samfunnsproblemer. Men det blir nok stadig viktigere, om budskapet man har skal kunne kommunisere.

– Vi har snakket mye fremtiden. Hvor viktig er bakgrunnen din og familien for deg?

– Den betyr selvfølgelig mye. Selv om mine foreldre ikke var spesielt musikalske, fikk de tre barn som arbeider med musikk. Vi bor i forskjellige byer, i forskjellige land. Dermed møtes vi for sjelden. Det vil si, de siste årene har jeg arbeidet en del ved La Scala, og fått se min søster mer enn på mange år.

AV IDA HABBESTAD

IDA HABBESTAD er styreleder i Norsk Kritikerlag, musikkritiker i Aftenposten og redaktør i musikknettavisen ballade.no