DEN TENKENDE MUSIKER
Håkon Austbø fyller 70 år 22. oktober. Den dagen slipper han ny CD med Ravels samlede klaververker og har konsert på Sentralen i Oslo. Vi benytter anledningen til et gjensyn med et intervju vi hadde med ham i Klassisk Musikkmagasin nr.2 2014:
Etter 50 år på podiet, har pianisten Håkon Austbø en klar overbevisning om hva som er det sentrale i musikken, hva den bør være og ikke være. Han har gått sine egne veier, vært uforutsigelig. Han har en intellektuell, analytisk tilnærming til all musikk, også til klassikerne. Han har ikke gitt folk det de vil ha. Han har gitt folk hva han vil ha.
TEKST MONA LEVIN
– Jeg tror ikke jeg har vært oppfattet som opportunist. Politisk korrekt har jeg ikke vært, ikke markedsorientert heller – jeg avskyr det. Jeg innynder meg ikke, er ikke del av noe nettverk, og har ikke alltid sluppet til der jeg burde. Men jeg har spilt inn ca 45 CDer og klager ikke. Jeg har gjort masse, og er beæret medenhøythengende fransk medalje, sier Austbø, som i hele sitt musikerliv har vært drevet av viljen til analytisk innsikt.
– Hva definerer et mesterverk? Iallfall at det ligger en grunnleggende idé under, at logikken er tvingende. Ta Skjebnesymfonien: Alle kjenner innledningen, og det er den som fører verket videre. Slik innsikt kommer man til etter hvert. Jeg hadde kimen i meg før jeg var 20, og i dag er det morsomt å se at jeg allerede da var inne på noe viktig for hele min karriere.
Håkon Austbøs navn er tett knyttet til samtidsmusikk og særlig til komponisten Olivier Messiaen (1908–1992). I samarbeidet med ham, lærte han å oppfatte musikk som en tredimensjonal erfaring. Det ble skjellsettende og inspirerte til videre inntrengning. Hva ligger under notene her? Hvordan fungerer musikken? Hele livet har han prøvd å trenge inn i kjernen, ideen bak verket. Det forløser det emosjonelle innholdet, mener han – uten å pretendere at hans løsning er den eneste.
– Franske komponister og moderne klassikere har påvirket meg spesielt. Jolivet, Boulez, alle de som ikke lenger er samtidskomponister, men er blitt klassikere, som amerikaneren Elliott Carter. Hans Night Fantasies var jeg en av de første som spilte, i 1983. Skrjabin, en samtidig av Debussy, spilte jeg tidlig – begge var nyskapende, begge påvirket hele det 20. århundre. Skrjabin var den første med konseptet «klangflate», der hvor alle mikroorganismene plasserer seg. Makro og mikro er det samme; hver dråpe er en del av det store havet. Ligeti, Berio, spektralister som Rolf Wallin, forholder seg til klangflater, hvor det innenfor myldrer av mikrorytmer. Tidsbegrepet blir annerledes der enn i den klassiske musikken. Alt dette er jeg opptatt av, sier Austbø.
Intellektuell romantiker
Dette betyr på ingen måte at Austbø ikke har spilt klassikerne. Det er blitt masse Mozart og Beethoven gjennom årene. Nå holder han på med en Chopin-CD.
– Hvis det klinger litt annerledes, stemmer det overens med den jeg er. Vi vet ikke hvordan de spilte Beethoven i hans tid. Vi vet hvordan Debussy, Messiaen og Skrjabin spilles, og hva de tenkte. Bartók er uhyre intellektuell: Hans Sonate for to klaverer og slagverker komponert etter Fibonaccis serie: 55-89, Det gylne snitt. Asymptote.
– A – hva?
– Du gikk ikke reallinjen?
– Nei. Musikklinjen!
– Altså: Regner du ut antall åttendedeler i hele sonaten, og multipliserer det med Det gylne snitt (0,618), kommer du ut nøyaktig i overgangen fra 1. sats til 2. sats, og innenfor hver sats skjer noe avgjørende musikalsk på det gylne snitt.
– Gjør denne kunnskapen deg til en bedre pianist?
– Du kan ikke tenke på dette når du lytter, og ikke jeg mens jeg spiller, men på min side forsterker logikken det emosjonelle. Symbiosen av tanke og følelse gjelder alle mesterverk.
– Hva slags musiker var du som student?
– En New York-agent karakteriserte det best: «An intellectual romantic»! Og jeg er den samme i dag, bare sikrere i min sak, sier Austbø, som da han tidlig i 70-årene kom til Juilliard i New York, gikk rett ned i biblioteket, kastet seg over Boulez’ 12-tonerekker og brukte masse tid på å analysere dem.
– Det ble grunnleggende for en del av den innsikten jeg har i dag. Den har kostet. I New York i 1976 spilte jeg Brahms opus 118 som hva deter – en syklus, en enhet – ikke bare «støkker». Da ble jeg kalt inn på teppet til min agent som syntes dette var helt feil, og strøk meg fra kunstnerlisten. Det forutsigelige, det ufarlige, går inn hos dem som styrer musikklivet. I dag er det så mye imitasjon, lite er utfordrende. Jeg trives ikke i en slik sammenheng, sier Austbø.
– En del musikere er tenkende, men folk kjenner ikke til nok av det de kan bidra med. Den analytiske tilnærmingen må tas med til klassikerne og det klassisk-romantiske repertoaret. Som pianist må jeg nærme meg partituret på min måte, ikke lytte på tidligere generasjoner. Vi har plikt og rett til å nærme oss verkene på vår måte – ikke imitere andre.
Dette er et politisk spørsmål, samfunnspolitisk, mener Austbø. Den bekreftende konformiteten er upolitisk. At publikum får høre akkurat hva de venter seg, er upolitisk. Får de høre noe annet, blir det politisk.
– I Norge går vi sanseløse rundt i vår egen boble med cupcakes og det hele. Vi trenger å bli røsket i. Klassisk musikk kan være akkurat hva vi har bruk for i våre kvasi-liv. I stedet er rock den offisielle musikken. Klassisk er marginalisert, selv om interessen er mye større enn det kommer frem i media. Det klassiske segmentet undergraver også seg selv ved å være forutsigelig, fremfor å gi oss all den fantastiske musikken vi ikke vet om engang. Det spennende 20. århundre-repertoaret er hva ungdom tenner på! Jeg tror dette vil snu, og forsøker å bidra ved å vise genuint personlige tolkninger, ikke etterligninger.
Prosjekter
Disse tankene er utgangspunktet for Austbøs prosjekt Den tenkende musiker, et toårig forskningsprogram ved Norges musikkhøgskole (NMH). Dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Analyseviljen. Intellektet. Logikken. Form og innhold. Alt Austbø har holdt på med siden han var ung.
– Jeg har undervist i mange år, siden 1980, og har kunnet gi dette videre fordi jeg selv fikk anledning til å fordype meg. Nå underviser jeg ikke lenger, unntatt mesterklasser og privatelever. Jeg savner det, men kan fortsette arbeidet gjennomforskningsprosjektet mitt, sier Austbø. Etter 40 år i Nederland, og med 31 år bak seg ved konservatoriene i Utrecht og Amsterdam, fant han Nederlands utvikling mot et intolerant, repressivt samfunn så ubehagelig at han i 2005 valgte å flytte hjem til Norge, tross alt et åpnere og mer inkluderende land. I fem år var han professor i Stavanger, men har sagt opp stillingen, blant annet på grunn av økonomiske begrensninger.
– Føler du bitterhet i dag?
– Jeg har hatt nedturer, tenkt hva er vitsen, at jeg ikke vil være med lenger – ikke blir jeg spurt heller – men sånt legger man bak seg. Nå ser jeg bare fremover!
I fjor avsluttet Austbø et NMH-prosjekt om Messiaens farger, samtidig som han var pilot i eget prosjekt med fargespill. Trois petites liturgies de la précence divine (1944) hadde aldri vært spilt i Norge, og fargespillet var en verdenspremiere. 20 Regard sur l’enfant-Jésus, med programvaren MAX, utviklet ved IRCAM i Paris, som også kan generere bilder. Dette beskrev han i en artikkel, Messiaen’s Colours, som publiseres i et Oslo-basert nettsted – Music+Practice – nå i mai.
I tillegg til Den tenkende musiker som har gått over to år, har Austbø et Brahms-, Boulez-, og Beethoven-prosjekt under Den tenkende musiker-paraplyen. Som oppsiktsvekkende sesongavslutning og etter åpne prøver som dokumenterte den felles musikalske dybdeboringen, fremførte han nylig med kolleger Bartóks Sonate for to klaver og slagverk, samt Brahms’ klaverkvintett, i Bærum kulturhus.
Nedtur og opptur
Pianisten har et tungt år bak seg. Han opplevde en kombinasjon av smerter og følelsesløshet i bena, og det syntes å flytte seg til hendene. Diagnosen var først polynevropati, dernest Waldenströms – en slags blodkreft. En benmargsprøve fraskrev ham for kreft, men beholdt bisymptomet, en sykdom som gradvis rammer hender og føtter. Cellegift ble foreslått. Da symptomene i fjor sommer nådde fingertuppene, og etter å ha innhentet uttalelser i flere land, satset Austbø på cellegiften. Kuren begynte i august, og ble avsluttet i februar. Sykdommen er reversert, pianisten er lykkelig og ser fremover.
– Det jeg kan gjøre nå, er å gripe dagen! Jeg har flere prosjekter på gang: Chopin-CDen, flere bestillingsverk og forskningsprosjektet. Chopin døde ung, og med et salongstempel. Jeg lurer på hva hans senere stil kunne utviklet seg til – han var jo en forløper for Wagner, Debussy og Schönberg. Hvordan arbeider en komponist: Rister han musikken ut av ermet, eller er han bevisst når han skriver noe som er tvingende logisk? Beethoven fiklet i årevis på Freude-temaet i den 9., og kom tilslutt frem til en enkel sublimert idé. Chopin satt ved klaveret sitt og skrev først noe ned da han visste hvordan det skulle være, når den genererende idé var klar, sier Håkon Austbø, som har vært trofast mot sin egen stil og idé siden debuten i 1964.
I anledning 70-årsdagen kommer Håkon Austbøs CD med Maurice Ravels samlede verker. Mer informasjon om utgivelsen her.
