ELENA OG SØNNER
Pianist Elena Basjkirova er kunstnerisk leder for Jerusalem Internasjonale Kammermusikkfestival og festivalens Intonasjons-program, som holdes på Det jødiske museet i Berlin.
TEKST VLADIMIR DUDIN
Oversatt til norsk av Ekaterina Lavrinaitis
Basjkoirova liker å bli utfordret og å utfordre andre. Hennes lidenskap er å spillei et ensemble. Hun er datter til den berømte pianisten Dmitrij Basjkirov og er kona til maestro Daniel Barenboim. Hennes solo-programmer bygger på kontraster – hun spiller alt fra Tsjajkovskijs Children’s Albumtil Skrijabins sonater. I dag er hun meget stolt av sine to sønner, Mikael og David. Deres musikalske fremgang forundrer og inspirerer begge foreldre.
Litt uventet å se Tsjajkovskijs Children’s Album i ditt konsertprogram. Hvorfor bestemte du deg til å spille dette enkle verket?
– Å spille Children’s Albumer en ren nytelse. For ikke så lenge siden gjorde jeg et opptak av to av Tsjajkovskijs piano-sykluser – Children’s Albumog Årstidene. Det er ikke så mange som spiller Children’s Albumi sin helhet. Når man spiller hele syklusen forstår man at verket beskriver en dag i to barns liv – en gutt og en pike. Den første morgenbønnen, så vintermorgenen – og da forestiller jeg meg at et barn står ved et isdekket vindu og skraper rimfrost fra glasset. Begge barna leker med sine leketøy. Foreldrene går i kirken. Barna har en barnepike, gutten leker med tinnsoldater, jenta leker med dukker. Barnepiken forteller et skremmende eventyr, og barna ser en drøm med en heks i hovedrollen. Så sovner barna rolig, og vi lytter til Søte drømmer. Hele den begivenhetsrike dagen var spennende. Jeg er utrolig glad i disse stykkene som jeg spilte som barn. Den fantastiske musikken i Children’s Albumviser Tsjajkovskijs stil, absolutt alt finnes der.
Til Tsjajkovskij via Netrebko
Spilte du Children’s Albumfor dine barn?
– Nei, jeg oppdaget Tsjajkovskij veldig sent. Det skjedde takket være Anna Netrebko, som jeg spilte flere russiske klassiske programmer med. Jeg ble veldig rørt av Tsjajkovskijs sanger og romanser, og begeistret for Annas fremtreden. Du kan tro at du kjenner denne musikken godt nok, men plutselig ser du den fra en helt ny vinkel.
Hvordan var det å oppdra dine to sønner?
– Det var ikke lett. Da de var små bodde vi i Paris. Vi prøvde å lære dem å spille piano. Det var vanskelig å finne gode lærere. Så flyttet vi fra Paris til Berlin. Da gjorde vår eldste sønn David det klart at han ikke ville spille piano. Han begynte å spille klarinett. Det varte i rundt et halvt år, men med klarinett gikk det heller ikke bra. Da tok han gitarundervisning og begynte å synge, og vi forsto at han beveget seg i en helt annen musikalsk retning, mot hip-hop. Vi brukte mye tid på å finne en pianolærer til vår yngste sønn, Mikael. «Skomaker uten støvler», som vi sier på russisk. Alle var redde, alle var partiske. Til slutt fant vi en meget god fiolinlærer, Mikael begynte å spille og ble helt forelsket i instrumentet. Nå spiller han over hele verden, og jeg er veldig stolt av ham.
Han er spesielt interessert i samtidsmusikk, etter alt å dømme.
– Han spiller forskjellig musikk. Han forstår samtidsmusikkens språk og nyter det som en utlending som forstår kinesisk. Altfor mange musikere spiller samtidsmusikk uten å forstå den. Mikael fant sin nøkkel til denne musikken. Han overrasker meg ofte når han gjør de vanskeligste tingene etter å ha forstått konstruksjonens helhet.
Ikke noe foreldrepress
Hovdan var det å vokse opp i deres familie?
– Både jeg og Daniel trodde det var viktig ikke å gjøre noe unaturlig. – Vi var opptatt av å gi guttene våre mulighet til å lære musikk på en naturlig måte, og ville ikke presse dem. Det er mange musikere i våre familier, minst tre generasjoner: mine foreldre, til og med min bestemor, og Daniels foreldre. Våre sønner ble nylig intervjuet av rubrikken «Fedre og barn» i tidsskriftet Die Zeit. De ble spurt hvordan det var å være medlem i en sånn familie. De svarte at «hvis en av oss var blitt advokat eller lege ville det vært en ekte revolusjon». Vår eldste sønn jobber jo også med musikk, selv om det er pop-musikken.
Har dere ofte vært på operaforestillinger sammen med barna?
– I 1988, da vår eldste sønn var fem år gammel, besøkte han alle prøver på Nibelungenringeni Bayreuth. Han så alt, han kunne synge og fortelle om alt. Han husker det fortsatt. Det var ganske morsomt. Han kunne selvsagt ikke forstå alt, han var jo bare fem år, men han kunne gjenfortelle handlingen i Siegfriedog synge alle ledemotivene utenat. Vi gjorde et opptak av en av hans fortellinger, denne videoen er både morsom og imponerende. Det han forsto, skjønte han på egen hånd. Sånn var det. Det fantes ingen tilbud om barnehageplass der. Men han var utrolig glad i å lytte. Han lyttet og forsto. Siegfriedpasser for barn – det er tross alt et eventyr. Eventyret er kanskje litt for langt, men det handler om dragen, fuglen, forskjellige masker, gåter, dverger, helten med sverd, spydet. Og så finner helten piken til slutt. Barneopera. Sønnen vår likte den veldig godt og assosierte seg selv med Wotan.
«Det var min pappa. Han var sånn.»
Har sønnene deres hatt nok tid med pappa, som alltid har reist og konsertert veldig mye?
Jeg vil fortsette å sitere Misja. Han blir ofte spurt om hvordan det var å vokse opp med en sånn pappa. Han svarer: «For oss var det helt vanlig. Vi hadde ingenting å sammenligne våre liv med. Det var min pappa. Og han var sånn.» Hvis Daniel hadde vært sammen med barna hele tiden, ville det ikke vært ham. Han har alltid behandlet barna som voksne, kanskje altfor voksne. Han snakket aldri barnespråk til dem. Men nå omgås de meget godt med hverandre.
Så dine barn har ingen mindreverdighetskomplekser på grunn av den berømte faren?
– De har ingen problemer. Problemene er alltid knyttet til hvordan andre oppfatter situasjonen. Man må bare leve med det. Det finnes en god del fordommer. Når man ser barnet til en berømt person, begynner man å lete etter visse sammenhenger. Jeg liker det min eldste sønn gjør, han skaper sin egen verden. Han bruker navnet Y solarrio når han lager videoer, de er tilgjengelige på youtube. Misja driver ikke bare med konsertvirksomhet, men underviser også. Han begynte å spille bratsj. Han hadde alltid lyst til å spille bratsj og forelsket seg i instrumentet da han spilte Schönbergs Pierrot Lunaire. Vi spiller ofte sammen, og jeg har lovet ham å utarbeide et nytt program for bratsj.
«Også musikk» er ikke nok for musikken!
Hva syntes pappa Daniel om barnas musikalsk utdannelse?
– Han var lykkelig, selvsagt, spesielt da Misja viste ekte talent og interesse ikke bare musikalsk, men intellektuelt. Men han gjennomgikk en periode da han ble virkelig interessert i filosofi, forelsket seg i filosofien. I den franske skolen, hvor barna våre gikk, lærte man filosofi hele det siste året, og læreren hans anbefalte oss en gang å gi Mikael filosofi-utdannelse. Mikael selv sa at han var veldig glad i musikk og ønsket å spille, men på denne tiden var han også glad i filosofi og ønsket å fortsette med filosofiske studier. Og da sa Daniel en viktig ting: hvis du er klar over at du ønsker å drive med filosofi, men «også med musikk» – er det ikke nok for musikken. Du må være musikkens «fan». Hvis du ønsker å drive med filosofi – reis og studér. Mikael flyttet til Paris i to år, og da skjønte han at det var bare musikk han ønsket å arbeide med. Faren hadde hatt rett. Mikael var klok. Han var ikke noe vidunderbarn som spiller overalt i 15-årsalderen, han begynte ganske sent, men det lå helt naturlig for ham. Jeg synes synd på de unge som i dag er presset til å gjøre karriere så fort som mulig. Det er kanskje mulig å gjøre det fort, men det er utrolig vanskelig å være god lenge.
