EN BUKETT BLOMSTEDT
Herbert Blomstedt sitter en morgen i Leipzig og spiser grøt. Han har vært over 50 år i dirigentbransjen, og hører på radio mens han nyter sin frokost. Han hører en vakker ouverture, og tenker ”Mozart? Fra en opera?” Han kommer til at det må være Schubert, han husker stykket vagt. ”Kanskje det er Wiener-Filharmonikerne,” tenker han. Så kommer en radiostemme: ”De har nå hørt Franz Schuberts Ouverture i C-dur i italiensk stil, spilt av San Fransisco Symphony Orchestra, dirigert av Herbert Blomstedt”.
Fra Klassisk Musikkmagasin nr. 2 – 2005
TEKST: KYRRE TROMM LINDVIG
TOPPFOTO: Herbert Blomstedt dirigerer Staatskapelle Dresden. Foto: Matthias Creutziger.
Med en biografi som spenner over det meste av verdens ledende orkestre, er det ikke uvanlig at en dirigent kan oppleve slike episoder. Men hvor mange ville, som Blomstedt, innrømme at de ikke kunne skille mellom Mozart og Schubert? Og det er på mange måter en meget ydmyk mann vi møter på hans kontor i Gewandhaus i Leipzig, til tross for at han i mangfoldige år er blitt regnet som en levende legende innen dirigering.
Siden hans debut med Stockholms-Filharmonien i 1954, har han vært sjefdirigent for radiosymfoniorkestrene i Danmark og Sverige og for Oslo-Filharmonien, før han ble fast ansatt ved Staatskapelle Dresden i 1975. I 1985/86 overtok han San Fransisco Symphony Orchestra, før han i 1996-1998 ledet NDR-symfoniorkesteret i Hamburg. I 1998 overtok han så det sagnomsuste Gewandhausorkesteret i Leipzig, et orkester som kan regne sine røtter helt tilbake til 1479.
Når han nå i 2005 – etter 486 konserter med 234 verk av 69 komponister med sitt orkester i Leipzig – går av til fordel for Riccardo Chailly, virket det som en god idé å starte intervjuet med et tilbakeblikk på hvordan musikkbransjen har forandret seg i hans 50 aktive år. Dette viste seg å være et tema Blomstedt har tenkt mye på.
Bransje-revolusjon
– Hele musikkindustrien har forandret seg veldig i den tiden jeg har vært på podiet. Da vi opplevde CD-boomen, sådde kanskje den klassiske platebransjen kimen til sin egen undergang. Det ble en ekstrem overproduksjon av innspillinger, det ble vanskelig selv for musikkelskerne å holde oversikten. I dag har imidlertid orkestrene i større grad begynt å overta produksjonen og innspillingene av platene selv, og det er ingen tvil om at innspillinger er viktige fremdeles, ikke minst som dokumentasjon. Men jeg er sikker på at hele bransjen kommer til å forandre seg enda mer fremover, spår Blomstedt.
Gewandhausorkesteret har i sammenheng med Blomstedts avgang som ”Gewandhauskapellmeister” – hans offisielle tittel – gjort noe lignende: En boks på fem live-innspilte CDer med Blomstedt og Gewandhaus, har orkesteret på egen hånd utgitt denne våren.
– I løpet av 50 år som dirigent har jeg stort sett opplevd en økende interesse for klassisk musikk. Men på verdensbasis har vi de siste 10-15 årene sett en utflatning, og til og med en reduksjon av dette engasjementet. Dette skyldes kulturpolitikken i de vestlige land: Færre får musikkundervisning i skolene, og instrumentalundervisning er blitt mindre vanlig. Men det er nødvendig å kunne spille litt for å kunne oppleve klassisk musikk. Denne illevarslende negative utviklingen medfører at mennesker risikerer å bli isolert fra sin egen kultur og at de mister sin identitet, hevder Blomstedt.
Selv anser han seg heldig, siden han har vært virksom på steder hvor denne trenden ikke har vært så merkbar. – I San Fransisco holdt interessen seg oppe hele tiden, og Gewandhaus har faktisk aldri hatt så mange konsertabonnenter som nå. Dresden er også i en by i særstilling, der er interessen på topp, forteller han.
Begeistret for OFO
Blomstedt vil av mange i Norge også være husket som sjefdirigent i Oslo-Filharmonien fra 1962 – en stilling han delte med Øivin Fjeldstad. Denne noe uvanlige arbeidsdelingen skyldes Oslo-Filharmoniens forpliktelser som radioorkester, forklarer Blomstedt.
– Filharmonien spilte for NRK Radio én gang i måneden, det var en del av deres oppgaver den gang. I tillegg hadde de sin egen konsertsesong. Kort fortalt ble det til at Fjeldstad tok mesteparten av radiotingene, mens jeg tok mesteparten av konsertene i Universitetets Aula, grovt sagt. Han var jo den gang nestoren blant de norske dirigentene, men det var alltid et meget kollegialt samarbeide, sier Blomstedt, som også er full av lovord om OFO.
– Oslo-Filharmonien er og var et strålende orkester. De har en utrolig arbeidsmoral, og er svært ambisiøse. Dette gir orkesteret en veldig intensitet. Slik har de klart å være hele tiden, ekstremt konsentrerte, og de aksepterer bare det beste av seg selv – og av sine dirigenter, sier Blomstedt.
Fødselsdagsprogram
Blomstedt og Gewandhausorkesterets gjestespill i Oslo Konserthus 13. juni, i anledning av Norges 100års-markering, er muliggjort takket være sponsormidler fra det tyske firmaet ”Verbundnetz Gas Aktiengesellschaft, Leipzig”, et firma med store handelsinteresser i Norge. – Administrerende direktør for firmaet, Herrn Holst, er også Norges honorære konsul i Leipzig, en meget ivrig amatørmusiker og musikkelsker, og det er takket være ham og firmaet hans at vi i det hele tatt kan ta turen til Oslo, forklarer Blomstedt, og legger til at programmet passer meget bra for å markere unionsoppløsningen.
– Griegs Holberg-suite ble skrevet den gang Norge var under Sverige, og på toppen av det hele i København! Den perfekte skandinaviske kombinasjon. Når man i tillegg tenker på alle nordmennene som studerte musikk i Leipzig – deriblant Grieg og Halvorsen – passer det perfekt at det er dette tyske orkesteret som skal være med på markeringen av unionsoppløsningen. Men selv om programmet passer bra, er det ikke slik å forstå at det er et program som ble til på bestilling, det har stått fast lenge. I tillegg til Holberg-suiten har vi også med et verk av Stenhammar, mens det hele avrundes med Brahms 3. symfoni. Dette er rett og slett et av mine favorittprogrammer, sier Blomstedt.
Med tanke på hans over 50 år på podiet, med utstrakt turnévirksomhet over hele verden, kunne det være nærliggende å tenke seg at Herbert Blomstedt nå ville vurdere å trappe ned. Imidlertid ser det motsatte ut til å være tilfelle.
– Nå skal jeg gjøre alt det jeg ikke har hatt tid til! Det å være Gewandhauskapellmester er en stor og krevende stilling, og jeg har måttet si nei til alle andre forespørsler. Nå skal jeg mye til Skandinavia, for å dirigere Oslo-Filharmonien og det svenske og det danske radioorkesteret. Jeg skal også dirigere orkestrene i Boston, Los Angeles, Cleveland og Wien – jeg er faktisk fullbooket ut 2007! Men jeg kommer alltid til å komme til tilbake til Leipzig, og også til mitt gamle orkester i Dresden, det jeg har vært tilknyttet lengst, sier han.
Om Konserthuset
Tiden går og man merker at det ikke er noen myte at Blomstedt er en travel mann. Hans personlige sekretær banker på døren og minner om at han snart må skynde seg til prøven i Operaen. Musikerne i Operaen skulle han imidlertid kjenne godt fra før: I Leipzig har man ordnet det slik at det til enhver tid er 185 musikere i Gewandhausorkesteret, som alternerer på å spille i Operaen, i selve Gewandhaus og i Thomaskirken, som er byens tredje store scene for klassisk musikk. På denne måten kan man opprettholde et nesten fullverdig konserttilbud i Leipzig til enhver tid.
Blomstedt hiver på seg frakken, men tillater seg en liten kommentar til avskjed. I hans tid som dirigent hadde Oslo-Filharmonien Aulaen som fast konsertsted. Etter lang kamp fikk Oslo til slutt sitt konserthus i 1977, et lokale som etter sigende drev Oslo-Filharmonikernes langvarige sjefdirigent Mariss Janssons til vanvidd på grunn av dets akustiske forhold. Har Blomstedt noen mening om dette? Han trekker litt på smilebåndet.
– At Konserthuset i det hele tatt finnes, er en stor velsignelse for Oslo.
