EN MESTER TRER FREM
En introduksjon til den polsk-russiske komponisten Mieczysław Weinberg.
TEKST MARTIN ANDERSON
FOTOS LEVERT AV TOMMY PERSSON. Copyright: Tommy Persson (fargefoto) og Olga Rachalskaja (alle sort/hvite fotos).
Toppfoto: Weinberg i sitt arbeidsrom, 1982.
Oversatt fra engelsk Av Hilde Holbæk-Hanssen
Et av de mest oppmuntrende fenomenene innen klassisk musikk de siste par tiårene, har vært anerkjennelsen av Mieczysław Weinberg som en av det 20. århundres mest kraftfulle og profilerte komponister. Da han døde i Moskva 26. februar 1996, i en alder av 76, sengeliggende med Krohns sykdom, var han selv overbevist om at hans musikk var glemt.
Men den håndfullen sovjetiske innspillinger som ble foretatt i løpet av hans liv, har senere blitt supplert med en bølge av nye fra både russiske og vestlige musikere, og selv om det fortsatt er noen hull i diskografien som bør fylles, kan vi som lyttere gjøre oss kjent med mesteparten av hans kolossale verkliste: 26 symfonier; to sinfoniettaer; syv konserter (vekselvis for fiolin, cello, fløyte og trompet); sytten strykekvartetter; nitten sonater for klaver solo eller i kombinasjon med fiolin, bratsj, cello, kontrabass eller klarinett; mer enn 150 sanger; et rekviem og en forbausende mengde scenemusikk; syv operaer, tre operetter, to balletter, samt musikk til 65 filmer, teaterstykker, radioproduksjoner og sirkusforestillinger.
Weinberg og Sjostakovitsj
Weinbergs musikk kan lettvint, men ikke urettmessig, karakteriseres som «jødisk-Sjostakovitsj» – og likeledes ble det jødiske elementet i Sjostakovitsj’ egen musikk mer og mer uttalt etter at han ble kjent med Weinberg. Men Weinbergs forbindelse med Sjostakovitsj var ikke basert bare på gjensidig personlig aktelse (de to mennene var nære, personlige venner): Sjostakovitsj omtalte ofte Weinbergs musikk i svært rosende ordelag og kalte ham «en av vårt tids mest fremragende komponister», han dedikerte sin tiende strykekvartett til Weinberg, og i februar/mars 1975, selv om han var dødssyk (han døde 9. august), fant han krefter til å være til stede på alle prøvene før premieren til Weinbergs opera The Madonna and the Soldier i Leningrad (nå St Petersburg). Han kom fra Moskva for anledningen.
Weinbergs identifisering med Sjostakovitsj’ musikalske språk er slik at den på sitt beste, for et uskyldig øre, kan passere som svært god Sjostakovitsj. Weinberg tok seg ikke nær av det, og sa urokkelig direkte at «jeg er elev av Sjostakovitsj. Selv om jeg aldri har tatt timer med ham, anser jeg meg som hans elev, som hans kjøtt og blod».
Men det er mye mer ved Weinbergs musikk enn en ytre stil-likhet med Sjostakovitsj. Den omfatter også folkemusikalske idiomer fra hans hjemland Polen, så vel som jødiske og moldaviske elementer, og mot slutten av hans karriere fant han plass til tolvtoneteknikk, men som regel satt inn i en tonal ramme. Hans åpenbare sans for humor, fra den lyse og kjappe til bitende satire, ble komplementert av en naturlig sans for det episke: hans tolvte symfoni for eksempel, dedikert til Sjostakovitsj minne, beholder uanstrengt én struktur gjennom nesten en hel time; og symfoni 17, 18 og 19 utgjør en stor trilogi med tittelen On the Threshold of War (På krigens terskel).
Studier og flukt
Weinberg ble født 8. desember 1919 i Warszawa. Familien var musikalsk: hans far, fra Moldovia, var komponist og fiolinist i et jødisk teater i den polske hovedstaden. Unge Mieczysław hadde sin første offentlige opptreden som pianist ti år gammel, og ti år senere ble han student på musikkakademiet i Warszawa, under ledelse av Szymanowski, der han fikk pianoundervisning av Józef Turczyński. Hans planer om å studere i USA etter avsluttende eksamen i 1939, ble stoppet av Hitlers invasjon.
Weinbergs familie ble drept i Holocaust, men selv klarte han å flykte østover og fant ly i Minsk, der han studerte komposisjon med Vassily Zolotarev. Det var som musiker i studentorkesteret der at han oppdaget Sjostakovitsj’ musikk, nærmere bestemt femte symfoni. For Weinberg var det som å oppdage en ny dimensjon.
To år senere, da Hitler begynte å presse seg inn mot Russland, måtte Weinberg igjen flykte, denne gang fant han arbeid i operahuset i Tasjkent i Usbekistan. Det var der, i 1943, at han tok sitt livs kanskje mest avgjørende valg: via sin svigerfar, den ledende jødiske skuespilleren Solomon Mikhoels, sendte han manuskriptet til sin første symfoni til Sjostakovitsj i Moskva. Sjostakovitsj ble dypt imponert, og svaret var typisk både raskt og nyttig. Weinberg fikk en offisiell invitasjon til Moskva, der han tilbrakte resten av livet og stort sett levde av sine komposisjoner, selv om han også hadde mange opptredener som pianist.
Moskva og Stalin
En av de mest prestisjefylte var da han, i oktober 1967, sammen med Galina Visjnevskaja, David Ojstrakh og Mstislav Rostropovich, erstattet den skrantende Svjatoslav Richter og urfremførte komponistens Syv Romanser til dikt av Alexander Blok. Og når Sjostakovitsj presenterte sine verker for komponistforeningen og det sovjetiske kulturministerium, var det hovedsakelig i firhendig-versjoner der Weinberg var fast akkompagnatør (i 1954, for eksempel, tok de opp tiende symfoni med piano – et dokument av stor betydning nå og tilgjengelig på YouTube.
Etter så vidt å ha unnsluppet nazistene med livet i behold, ble ikke Weinbergs liv særlig mye enklere under Stalin. Natt til 12. januar 1948 (dagen før åpningen av den beryktede «Zhdanov-kongressen» der Sjostakovitsj, Prokofjev og mange andre komponister ble fordømt som «formalister»), ble Solomon Mikhoels myrdet på Stalins ordre, et tidlig offer for den antisemittiske kampanjen som preget hans siste år ved makten. Da Weinberg selv, i februar 1953, ble arrestert så det ut til at også han kunne «forsvinne»; men skjebnen grep inn og Stalins død 5. mars fjernet den øyeblikkelige fare. (I mellomtiden viste Sjostakovitsj nok en gang hvilket stoff han var laget av, da han nesten tåpelig sjenerøst og modig skrev til Stalins politisjef, Lavrentij Berija, og fremholdt Weinbergs uskyld.
Weinberg ble aldri partimedlem, selv om han fikk sin rettferdige del av de «sosialistisk-realistiske bestillingsverkene» til større feiringer. Men de redsler han hadde gjennomlevd understreket hans klare antipati mot krig, som lå langt unna den sovjetiske fredsbevegelsens tomme harking. Og han var genuint takknemlig for at Sovjetunionen hadde reddet hans liv: han var i en flyktning-gruppe som ble arrestert på den polsk-sovjetiske grensestasjonen, da portene ble åpnet og de fikk lov til å passere, bare et steg unna utryddelsen. (Det var da grensevakten, forbløffet over et så komplisert navn som Mieczysław, spurte «Er du jøde?» «Ja», svarte Weinberg. «OK, da kan du være Moisei» – og det ble hans offisielle navn fra da av. Vennene kalte ham Metek.)
Sykdom og ettermæle
Weinberg tilbrakte sine siste dager til sengs med dårlig helse, ofte i betydelige smerter og rammet av dyp depresjon på grunn av den omfattende neglisjeringen av hans musikk. Jeg hadde en slags kvasi-konversasjon med ham like før han døde: jeg ringte ham i leiligheten i Moskva, der hans datter ropte mine spørsmål til den sengeliggende komponisten og oversatte hans svar til meg. Vel så viktig er at han han var blitt kjent med den svenske juristen Tommy Persson, som besøkte Weinberg hjemme og klarte å skaffe ham vestlig medisin som bidro til å hjelpe på tilstanden.
Men selv om Weinberg var klar over glimt av interesse for hans musikk andre steder i verden, ville han blitt overrasket over å se hvordan den er blitt omfavnet i årene etter hans død. Det britiske plateselskapet Olympia hadde utgitt flere CD-er med hans musikk de siste årene han levde. I det nye årtusen begynte Chandos å arbeide seg gjennom symfoniene, en stafettpinne Naxos plukket opp; CPO har spilt inn alle strykekvartettene med Danel Quartet; og andre selskap, inkludert mitt eget Toccata Classics, har også arbeidet seg gjennom hans enorme mengde med verk – 154 opusnumre totalt. Og det er nå et ukjent antall Weinberg-verk å finne på YouTube og Spotify – gratis.
Weinberg for nybegynnere
Konfrontert med denne veggen av musikk, hvor bør en nybegynner starte å lytte til Weinberg? Er du operaelsker, prøv operaen Passazhirka, Op. 97 (1968), der en tidligere vokter fra kvinneavdelingen i Auschwitz, blir forferdet over å se en tidligere fange på båten hun og ektemannen reiser med til en diplomatstilling etter krigen; hennes flashbacks tar henne selv tilbake til Auschwitz. Foretrekker du å gå inn via kammermusikk, viser Klaverkvintett, Op. 44 (1944) hvilken usedvanlig kontroll over spenning Weinberg hadde tidlig i sin karriere, og den inkluderer en herlig sprø keltisk dans i finalen, bare for moro skyld. Går din smak i symfonisk retning er nr. 10 i a-moll Op. 98 (1968) for strykere et mesterverk, kraftfullt stridbar og stramt konstruert; Nr. 12, in memoriam D. Sjostakovitsj, Op. 114 (1975-76), omfavner i stedet det episke i Weinbergs hyllest til sin nærmeste venn. Hvis du foretrekker noe lettere, er den virvlende Rhapsody on Moldavian Themes, Op. 47, Nr. 1 (1949), en nær slektning av Enescus Romanian Rhapsodies. Fantasyfor cello og orkester, Op. 52 (1951–53), har noen veldig fengende melodier og er full av dansende energi.
Men generelt, selv om det er et verk eller to der man kan lure på om Weinbergs håndverk drar ham ut på viddene, kan man ta en jafs av Weinberg nesten hvor det skal være i produksjonen og være garantert ekstraordinært fin musikk. Nå fins det en del nettsider som tilbyr informasjon om komponisten og hans musikk. En er her; og du finner en komplett diskografi her.
Mye av Weinbergs musikk er tragisk, en refleksjon over den innfløkte tiden han levde i – men man blir glad av å lytte til den likevel.
