ENESCU – STOR, MEN OVERSETT
George Enescu Festival pågår i Bucharest. I den anledning henter vi frem en artikkel om komponisten, som sto i Klassisk Musikkmagasin i 2010.
“Enescu var det største musikkfenomenet siden Mozart.” Disse utvetydige ordene er Pablo Casals’; han snakket om den rumenske fiolinisten og komponisten George Enescu (1881-1955).
Tidligere publisert i Klassisk Musikkmagasin nr. 1 2010
AV MARTIN ANDERSON Oversatt fra engelsk av Mona Levin
TOPPFOTO George Enescu, 1930
Enescu var utvilsomt en av de viktigste utøvende musikerne i det 20. århundret. Han var også en av dets beste komponister, men mens skikkelser som Karol Szymanowski, Leoš Janáček og Ferruccio Busoni – alle engang fullstendig marginalisert – nå er kommet inn fra kulden og er akseptert som vesentlige skapende stemmer, vansmekter Enescu fremdeles i utkanten, og blir bare sjelden fremført og innspilt. Etter min mening er han den største komponisten hvis storhet ikke er allment anerkjent.
Enescus prestasjoner er overveldende. Han var en titan blant fiolinister i en tid der musikere som Fritz Kreisler, Jacques Thibaud og Carl Flesch hersket. Han var en førsteklasses pianist: Alfred Cortot, en venn fra studiedagene og en av de viktigste franske pianistene i forrige århundre, beklaget seg en gang over at Enescu hadde bedre klaverteknikk enn ham selv. En begavet cellist og organist var han, og dessuten en av de store dirigentene, god nok til å bli vurdert som Toscaninis etterfølger i New York Philharmonic i 1936. Og alt dette var aktiviteter han selv anså som perifere i forhold til det han virkelig holdt på med – komponering.
Total musiker
Bredden i Enescus musikalske intelligens er legendarisk. I 1937 dirigerte han en prøve på tredje akt av Siegfried i Bucuresti, da bassen som sang Wotan ble syk. Enescu sang rollen fra podiet, gjentok den spontane fremførelsen på neste prøve ”med sin fulltonende og presise stemme”, sa et vitne.
Yehudi Menuhin fortalte om en annen, nesten utrolig hendelse som illustrerte Enescus åndskraft. Menuhin og hans far var sammen med ham en dag da Ravel dukket opp med sin nye fiolinsonate og spurte om de kunne spille gjennom den. Enescu, høflig som alltid, spurte Menuhin far og sønn om det var i orden, og det var det, selvsagt. Enescu åpnet notene og begynte å spille. Rett som det var avbrøt han Ravel, som satt ved klaveret, og ba om en eller annen oppklaring. Da de var ferdige, bestemte de seg til å spille sonaten om igjen; Enescu la vekk notene og spilte fra hukommelsen.
Ved et besøk på Bryanston sommermusikkskole i Devon, sent i 1940-årene, skulle han dirigere Bartóks brutalt kompliserte Musikk for strykere, slagverk og celesta, et verk han ikke hadde arbeidet med før. Det tilsendte partituret var forsvunnet i posten, så da Enescu ankom, tok han ganske enkelt et annet partitur og gjennomførte prøven fra bladet, uten et eneste feilslag.
Inspirerte kjærlighet
Tross all sin fenomenale begavelse var Enescu en nesten helgenaktig uselvisk mann. Jeg utgir bøker om musikk på Toccata Press og trålet rundt i årevis for å finne noen som kunne skrive en monografi for meg om Enescu. (Til slutt møtte jeg Noel Malcolm, hvis bok George Enescu: His Life and Music (1990) fremdeles er den eneste studien om mannen som er utgitt på engelsk.) På den måten møtte jeg mange som hadde kjent Enescu, og oppdaget at alle som hadde møtt ham, også var betingelsesløst glad i ham. Det eneste andre mennesket jeg har truffet, med samme evne til å inspirere uhemmet, absolutt hengivelse, var den russiske dirigenten og pedagogen Ilja Musin; begge menn synes å ha etterlatt seg en aura av kjærlighet.
John Amis, den nå over 80 år gamle britiske musikkskribenten, bekrefter dette inntrykket: ”Å ja – vi elsket ham, alle sammen. Han var den mest ydmyke person jeg noen gang har møtt. Han syntes ikke å ta notis av selv overhodet.” Amis besøkte senere Enescu i hans leilighet i Paris, og oppfattet den nærmest som en munkecelle, ”bare med en stol og en seng: han levde meget, meget enkelt. En gang spurte jeg ham – dette var i 50-årene, da det fremdeles var rasjonering – om det var noe han hadde lyst på, og han sa ”Ja, en skje syltetøy.” Og så kastet han seg over den som en katt over melkeskålen.”
Kanskje den mest bevegende historien om Enescu jeg har hørt, angår den rumenske billedkunstneren Ştefan Luchian, sengeliggende med MS. En venn som ringte ham en morgen, hørte at han gråt. Han forklarte at Enescu hadde dukket opp midt på natten, tok frem fiolinen og spilte for ham i to timer.
Hans undervisning og dirigering gjenspeilte hans mildhet. Amis husker at ”han aldri sa noe var feil: han kom med antydninger – for det meste stanset han og spilte det om igjen, og da visste de hva som var feil. Han hadde en time med Amadeus-kvartetten og han sa ingenting; nå og da beveget han bare en finger eller hånd i deres retning og slo an noen få toner på klaveret, og de spilte umiddelbart mye bedre enn noen gang før.”
For Menuhin, som studerte med Enescu fra 1927, var han ganske enkelt det ”mest ekstraordinære menneske, den største musikeren og den som hadde den mest avgjørende påvirkning på meg i hele mitt liv.”
Yehudi Menhuin minnes George Enescu: https://www.youtube.com/watch?v=6i6t_HePb4g
Melodisk spontanitet
Uansett Enescus enestående menneskelige kvaliteter, er det hans musikk som kommer til å holde hans navn i hevd i fremtiden. Hans ”offisielle” verkliste er kort: den strekker seg bare til 33 opusnumre. Men musikk flommet ut av ham hele livet. Hans første komposisjon, en ”Opera” for fiolin og klaver, er fra 1886, da han var fem år gammel, og han skrev iherdig fra da av – skjønt ofte hindret av sine forpliktelser som utøver. Han komponerte tre nummererte symfonier – og de etterfulgte fire ”student”-symfonier fra hans tenåringsår ved Paris-konservatoriet, som viser en formal beherskelse langt forut for alderen og en melodisk spontanitet som ikke kan læres. Ved sin død etterlot han seg skisser til 4. og 5. symfoni; de har blitt fullført av hans rumenske landsmann Pascal Bentoiu, selv en komponist som er verd å utforske.
Et annet tidlig verk var den smittende luftiglette Oktett for strykere, som innledes av et av de lengste melodiske strekkene i all vestlig musikk – det tar fire minutter innen den trekker pusten; han var i slutten av tenårene da han skrev den, og den gløder av ung lidenskap. Cellister bør kjenne hans Symphonie concertante fra 1901, som har en av de aller herligste innledninger på noen cellokonsert jeg kjenner. Det finnes tre fiolinsonater, og det kunne vært tre klaversonater også: Han hadde nr. 2 ferdig i hodet, men fikk aldri skrevet den ned; cellosonatene og strykekvartettene kom i par på to hver og delte opusnummer selv om de var skrevet med flere tiår mellom; det finnes også to klaverkvartetter.
Hans hovedverk er operaen Oedipe, fullført i 1931, et episk og betagende mesterverk som verdens operahus stort sett har oversett siden da. (Den ble oppført med suksess ved Enescu-festivalen i Bucuresti i 2009.)
De eneste verkene som har oppnådd ekte popularitet er de to Rumenske rapsodier og et Poème roumain, alle skrevet tidlig i karrieren – og Enescu kom til å avsky dem: de sto i veien for han mer seriøse verk og, for å gjøre det enda verre, han hadde frasagt seg royalty for dem. Men de viser hans absolutte tekniske autoritet, samt den smittende melodiske og harmoniske varmen i musikken hans.
De tre symfoniene (1905, 1914 og 1918) burde også jevnlig fremføres, teksturene er praktfullt kontrapunktiske og overdådig orkestrert – Bentoiu henviste til nr. 2 som en ”magisk jungel” – med en ekstatisk, begeistret glød i sin midte. Men tross skogen av detaljer som gjør partiturene så avskrekkende, betyr Enescus dypfølte inspirasjon fra rumenske folketoner at klangen i hans musikk er direkte berørende: uansett hvor mye som skjer, taler musikken rett til hjertet. Han kunne faktisk også skrive svært enkelt: åpningssatsen i den første av hans tre orkestersuiter er en “Prélude à l’unisson”, hvor strykerne, støttet av paukene, alle spiller den samme massive melodien – Kodály pleide å anbefale den til sine studenter som et forbilledlig stykke monodisk komponering.
Det er banalt å si om en eller annen oversett komponist at hans tid vil komme. Men Enescus produksjon rommer slike uimotståelige rikdommer at når han får den lytterskaren han fortjener, kommer han til å gå rett inn i deres hjerter. Musikken er ikke mindre elskelig enn mannen.
