FADO – FØLELSE OG SKJEBNE
Mariza kaller seg en fatalist og kan kunsten å røre ved hjertene. Følelsesregisteret i hennes konserter svinger fra eksplosiv lykke til dyp tristesse og heftig sorg.
TEKST: GALINA STOLYAROVA. Oversatt av Hilde Holbæk-Hanssen
FOTOS: Mariza på Abu Dhabi Festival 2017. Fotokred. ADMAF
Mariza kaller seg en fatalist og kan kunsten å røre ved hjertene. Følelsesregisteret i hennes konserter svinger fra eksplosiv, skinnende lykke til dyp tristesse og heftig sorg. Den 43 år gamle fadosangerinnen har på imponerende vis utviklet seg fra et lokalt talent i Lisboa til internasjonal stjerne. Hennes CD-er har passert en million solgte eksemplarer siden den første utgivelsen i 2001.
Vi snakker med henne mens hun gjør seg klar til første forestilling på sin verdensturné 2017, en konsert på Abu Dhabi International Music Festival som utforsker den gjensidige påvirkningen mellom øst og vest. Mariza er fascinert av og spent på sitt nye publikum. Med portugisisk far og mor fra Mosambik, har hun et magnetisk, nær hypnotisk blikk. For de som aldri har sett henne på scenen, kan hun virke reservert, rolig og litt fraværende, men det bunnløse, mørke blikket er gjennomborende og verdensklokt. Faktum er at denne slanke kvinnen kan få en dyptgripende grep om din sjel. Vær på vakt.
Store følelser
Uansett i hvilket kulturelt, geografisk eller etnisk miljø hun opptrer, og uansett størrelsen og prestisjen til konsertstedet, er Marizas tilnærming alltid den samme: Hun slår følelsene på fullt og lar det stå til.
– Folk tror kanskje at det er jeg som lager konserter, men i virkeligheten er det stikk motsatt. Det er publikum som får mirakelet til å skje, smiler Mariza. – Det høres kanskje merkelig ut, men jeg skal forklare: Har jeg et reservert publikum, får de en reservert konsert; har jeg et varmt publikum, får de en varm konsert. Det nytter ikke å tvinge kunst på folk!
For kunstneren Mariza er det en direkte forbindelse mellom den følelsesmessige tilstanden til publikum og hennes egen evne til å besvare den. Det å gi en konsert er for henne nærmest som å stille tørsten. – Noen ganger er du klar til å øse ut et hav av følelser, men opplever at mottageren ikke har behov for det, innrømmer hun. – Jo, det kan være en viss vennlighet og nysgjerrighet, men ingen virkelig tørste du kunne ha tilfredsstilt med forestillingen. Det er både vanskelig og meningsløst å gi publikum noe de ikke trenger, og når alt kommer til alt, veldig utmattende. Du blir helt tom.
Begynte som femåring
For Mariza var en karriere innen musikk, og spesielt fado, et naturlig valg. Hun vokste opp i Mouraria, en gammel bydel midt i Lisboa, der foreldrene hadde en taverna. Klangen av tradisjonell fado var hun alltid omgitt av, og Mariza begynte å synge i en alder av fem år. Siden da tok fado styringen i livet hennes.
– Når jeg tenker på det, bestemte jeg meg aldri for å bli sanger. Livet bestemte det for meg, og jeg bare fulgte med strømmen. Det var like lett som å flyte med strømmen i elven, husker hun.
Den eneste karrierekrisen hun har hatt, var da hun var 15 og vennene begynte å erte henne med å si at «fado er musikk for gamlinger, helt utdatert.»
– Du vet, når du er tenåring og folk forteller deg at du er en særing, en som skiller seg ut fra andre, tenker du ikke på det som noe positivt, sier Mariza.
– Men man ombestemmer seg som regel med tiden.
Skikkelig kult!
Da hun til slutt ble formet som musiker, opplevde hun en revolusjon i sjangeren: mens hun utmerker seg i tradisjonell fado og er et ikon for sjangerens tilhengere, tillater Mariza seg å trå utenfor og tidvis gjøre uvanlige tolkninger av klassisk sang, blandet med elementer av jazz, rock og elektronisk musikk. Som noen av hennes yngste beundrere uttrykker det: «Mariza har gjort fado skikkelig kult.»
Den perioden da hun nølte var traumatisk, men den varte ikke lenge. Og forbindelsen til musikk stoppet ikke opp.
– Da jeg sluttet å synge fado – ene og alene av redsel for at jevnaldrende skulle syns jeg var rar – sluttet jeg ikke å lytte til den. Faren min ga meg styrke til å begynne å synge igjen. Han sa bare, hvorfor synger du ikke lenger? Du var da langt lykkeligere da du drev med det. Det var nok.
Kunstnerens oppriktighet
Hennes første innspilling, sluppet i 2001 som en hyldest til Amalia Rodriguez, så Mariza bare på som en gave til sin far – uten ambisjoner om videre anerkjennelse. Albumet solgte mer enn 100.000 eksemplarer, og plutselig, i løpet av seks måneder, var hun i gang med mer enn 100 konserter i året.
Når hun ser tilbake på sin rakettfart opp til internasjonal berømmelse – med et repertoar så spesifikt og lokalt som tradisjonell fado – antar Mariza at hennes suksess først og fremst skyldes hennes oppriktighet og ønsket om å nå hvert hjerte i publikum.
– Etter min mening bør kunstnere, musikere, malere og til og med kokker, være veldig oppriktige. Selv om du lager noe som er helt uvanlig, hvis din oppriktighet er håndgripelig, er folk villige til å forstå for å få kontakt med det du driver med. Jeg synger ikke noe jeg ikke føler. Det dikterer reglene for mine konserter. Jeg velger melodier som uttrykker mine følelser, og ord som taler fra hjertet – det er min sannhet. Det er risikable saker, men den eneste måten jeg kan gjøre det på. Jeg lever normalt etter egne regler – hjertets regler – og de har vist seg å bli akseptert av mitt publikum. Jeg vet at mesteparten av mitt publikum snakker portugisisk, så min utfordring er å få dem til å føle det jeg synger.
Fado og skjebne
Mariza regjerer som fadosangeren med størst internasjonal suksess siden avdøde Amalia Rodrigues, som hun tilber. Ikke bare inkluderer hun en av Rodrigues ikoniske sanger, Primavera, i hver eneste konsert. Noen strofer i en av Amalias tekster anser Mariza som sitt livsmotto. Da hun arbeidet med sitt første album, fant hun et originaldikt av Rodrigues som divaen aldri sang: «Den er min og din, den fadoen jeg bringer». I dette lå det mer enn fado som musikk; sangen fortsatte: «den er min og din, den skjebnen vi deler».
Ordet fado kommer fra det latinske ordet fatum, som betyr skjebne. At hun vokste opp blant de mest tradisjonstro fadosangerne, fikk Mariza til å tro på skjebnen. – Jeg er fortsatt fatalist. Du kan tro på skjebnen eller ikke, den kommer til deg, det er jeg sikker på, den troen ligger i årene mine, sier hun åpent.
Kjærlighetens smerte
Hennes sang er svært personlig. Tekstforfatteren kan være Rodriguez eller en annen, Mariza synger om sitt liv og sine følelser. Hun sammenligner sitt forhold til fado med en kjærlighetshistorie – ikke alltid en eksplosivt lykkelig en, noen ganger uutholdelig smertefull.
– Enkelte ganger er det sår i sjelen som får oss til å synge, i stedet for å skrike av smerte. En dag kan jeg være overrasket over min ærlighet og åpenhet, og tenke at jeg aldri mer skal vise folk mine blødende sår og gamle arr. Men så kommer en ny dag, og jeg gjør det igjen. Langt inne kjenner jeg vil fortsette slik til min siste dag. Fado er mitt åndedrett.
Konsert i Coliseo Lisboa 2012:
