FILMMUSIKK I KONSERTSALEN
Den unge norske komponisten Martin Rombergs prosjekt er «filmmusikk i konsertsalen». Musikk som forteller en historie, og som alle selv kan katalysere til noe annet.
TEKST MONA LEVIN
FOTO JADE ALEESHA om ikke annet er oppgitt.
Ikke så å forstå at Rombergs musikk er fra eller til en spesiell film – skjønt han har skrevet atskillig for filmmediet – men han blander det beste av den klassiske musikken med det beste i filmmusikken. For å presisere ytterligere: hans musikk er tidløs – ikke moderne, ikke konservativ. Den kan sammenfattes i et begrep som «mytologisk fantasy», som noe utenfor vår verden i en annen tid.
– Jeg mener det finnes to grunnpilarer i all kunst. Enten skiver man poesi eller så forteller man en historie. I musikken kan man ta Debussy og Mahler som motstående eksempler. Den ene søker og fange et bestemt øyeblikk eller atmosfære, den andre forteller en tydelig personlig historie om eget følelsesliv. Grovt sett kan man si at poesien ble den rådende uttrykksmåten i europeisk kunst, mens historiefortellingen flyttet over Atlanteren en gang i begynnelsen av århundret. For min del mener jeg poesi har store begrensninger når det gjelder å bevege mennesket helt alene.
Filmmusikken i dag er ofte flytende, symfonisk, med underliggende pulserende rytmer, diskret, men mye mer enn bare illustrasjon. Tenk Hans Zimmer, nå senest i Dunkirk og Interstellar, tenk for den saks skyld på John Williams’ Star Wars og E.T. Uforglemmelige lydspor! Vi kjente ikke slik musikk for 40 år siden, nå assosierer vi ukjente verdener til klangen. Martin Romberg befinner seg i dette musikalske universet.
Fra Nice til Hongkong
– Jeg mener vi går inn i en tidsalder i Europa der poesien gjenoppstår som et virkemiddel til å fortelle en historie, og ikke bare en egen størrelse. Vi ser det i filmen, og vi ser det, litt etter litt, i litteraturen. Musikken vil komme etter til slutt. Jeg tror mange er perplekse over tomhetsfølelsen etter å blitt konfrontert med et moderne kunstverk. For meg må alt som skjer i kunsten være fylt av mening, det må alltid være noe der som vibrerer. Det kan ikke være tomt. Det er i skapelsen av formen over tid «meningsfulle» øyeblikk blir sveiset sammen til en følelsesmessig forståelig historie. Jeg vil ta publikum med på en slik reise, og jeg vil reise sammen med dem, ikke bare som en som forteller noe til en annen, sier Martin Romberg.
Den reisen fører til det ukjente – ut i universet og inn i jordens indre. Temaene finner Martin Romberg i moderne fantasy, mytologi, i eldgamle og moderne legender, selv i tegneserier. Romberg har bodd mange år i Sør-Frankrike og opplever stor mottagelighet for musikken sin der. For eksempel bestilte den nye sjefdirigenten ved operaen i Nice, ungareren Györiványi Ráth György, tidligere musikalsk leder ved operaen i Budapest, et verk av nordmannen til Nice-operaens 70-årsjubileum. 29. september uroppføres verket Fëanor av Orchestre Philharmonique de Nice, i et program som også rommer en fanfare av Gondard, og verk av Sjostakovitsj og Tsjaikovskij, og og derfra tar orkesteret Fëanor til Hongkong på turné.
Martin Romberg dirigerer i Abbey Road Studio. Foto: Odd Geir Sæther.
Fra «some» til konsert
– György fant meg! De ville egentlig ha en fransk komponist, men han fant altså meg via internett og uten mellommenn. Vi lever i en god tid for unge komponister. I oktober skal min konsert for akkordeon og orkester oppføres Moskva. Det prosjektet fikk jeg via Facebook. Noen har hørt noe. Der begynner det. Direkte fra some – sosiale medier – til konsert. Vi kan omgå agentene, galleristene, impresariene. Med internett-kontakt kommer verket i sentrum. Hva du gjør blir viktigere enn hvem du er og hvem dine kontakter er.
Romberg administrerer sine egne prosjekter fra a til å. Det krever stor energi. Han kaster ut en idé, får napp og opplever all spenningen med å være kunstnerisk leder. Han dirigerer også egne verk, og synes flere komponister burde gjøre det. Alle de store orkesterkomponistene dirigerte selv – Mahler, Strauss. Men Fëanor dirigeres av Györiványi Ráth György – iallfall i første runde.
Dette bestillingsverket til Nice, det tredje i Rombergs Silmarillion-syklus – skal videre til Hongkong. Alt skjer på en gang! Silmarillion er en samling av mytopoetiske dikt av J.J.R. Tolkien – mannen bak Ringenes herre og Hobbiten – og disse diktene er en betydningsfull inspirasjon for komponisten. Quendi ble uroppført av Orchestre de Montpeiller i 2010, Telperion et Laurelin ble uroppført av Orchestre Régional Avignon Provence i 2014, deretter spilt av Orchestre de Pau og Orchestre National de Lille, i henholdsvis 2015 og 2016, og Fëanor er altså på trappene nå. I oktober 2019 oppføres The Tale of Taliesin for tredje gang – en konsert for saksofon og orkester, av Scarborough Symfoniorkester med Lara James som solist.
Fra Sandefjord til Wien
Martin Romberg er en uvanlig norsk størrelse. Ikke bare er musikken hans annerledes, han dro direkte fra Musikkskolen i Sandefjord til Universität für Musik und darstellende Kunst i Wien. Det er litt av et sprang selv om Sandefjord Musikkskole er velkjent for å øse ut talenter. I Wien studerte Romberg i åtte år, blant andre hos pedagogen og modernisten Michael Jarell og filmkomponisten Klaus Peter Sattler.
– Jeg editerte Feldman og Berio som ansatt på Universal Edition, så jeg kan mine modernistiske klassikere, men måtte finne min egen vei. Da jeg forlot Michael Jarell var det som å kutte navlestrengen med øks. Det var smertefullt. Men jeg ble også overrasket over mottagelsen av min romantiske og sjelelige musikk i denne modernismens høyborg, sier Romberg.
– Jeg skriver for at noen skal lytte
Martin Romberg spilles ikke så ofte i Norge, men hans fiolinkonsert er iallfall uroppført av Catharina Chen.
– Det 20. århundre var voldsomt politisk, også i musikalsk sammenheng. Egalitetsprinsippet og kontrollbehovet fikk fotfeste også i musikken, i form av tolvtonerekker og serier. Det politisk oppdragende er en moralsk teknikk som kan gjøre det trettende å ville lytte. All irritasjonen dette skapte, skapte også mange fordommer mot klassisk musikk, noe vi alle lider under i dag. Jeg mener tiden er kommet til å legge det politiske bak oss, og tenke på det som er større i mennesket. På å søke dybdene utenfor det dagsaktuelle. Jeg ønsker å inspirere folk, og å bidra til å omforme og fornye den vestlige tradisjonen ved å bygge ned barrierene mellom populærmusikken og det nye klassiske tonespråket. Dette er for meg et kunstig skille. Gjennom det fantastiske kan jeg berøre publikum og deres drømmer fra det ubevisste, om det man ikke husker, men likevel kjenner, om der man ikke har vært, men likevel gjenkjenner. Jeg skriver for at noen skal lytte.
.
